Det går egentlig ikke an for meg å skrive et nytt blogginnlegg nå uten å nevne hvor sinnssykt lenge siden sist det er. Jeg beklager. Jeg føler jeg sier noe om hvor sliten jeg er og hvor mye jobb det er i forhold til alt annet annenhver gang jeg er innom her, men det er like sant nå som alltid, og jeg sover nesten ikke og jeg har vondt i hodet oftere enn jeg ikke har det og jeg er så jævla forbanna lei av alt i hele verden, og dermed kommer blogginga i ikke bare andre rekke, men sikkert femte eller sjette rekke. Men her er jeg altså. Jeg kan ikke love at det ikke blir like lenge til neste gang.
For noen dager siden fikk jeg en mail fra Filmskolen om at jeg ikke kom inn. Jeg er skikkelig, skikkelig skuffa. Ikke fordi jeg hadde regna med å komme inn, men fordi jeg – helt ærlig – hadde regna med å komme til intervju som jeg har gjort de to andre gangene jeg har søkt der. Denne gangen kom jeg ikke til andre runde av opptaksprøvene engang. Jeg syns jo søknaden min i år har vært den beste av de tre søknadene jeg har sendt til dem i løpet av livet, så jeg syns i all oppriktighet det er ganske rart. Men: det litt snodige med denne typen beskjeder, er effekten de har på meg. For jeg blir egentlig ikke så mye nedslått og trist som jeg blir full av følelser. De siste dagene har jeg gått gjennom noen sinnssyke humørsvigninger, inkludert aggressiv destruktivitet og en kreativ minieksplosjon. Denne typen ting gjør liksom at jeg føler mer, av både det ene og det andre.
Og som et direkte resultat av denne kreative minieksplosjonen, har jeg fått en ny idé. Jeg har i skrivende stund omtrent åtte – ni prosjekter på gang som er på veldig forskjellige steder når det gjelder hvor ferdige de er og hvor mye oppmerksomhet de får, så det siste jeg trenger er enda et nytt prosjekt å holde på med. Men dette er et annerledes prosjekt, nærmest ei utfordring til meg sjøl. Fordi det jeg har slitt og sliter mest med både når det gjelder Mjuke, svarte stjernerog Døden og gleden, er at prosjekta vokser seg så altfor store. Det er så mye jeg vil si, og alt er så viktig. Denne gangen skal jeg strippe det ned så mye jeg klarer: jeg skal gi meg sjøl begrensninger i tid og rom, og jeg skal gjøre språket mitt så reint og minimalistisk jeg bare kan. Kanskje funker det ikke, men det er verdt et forsøk.
Jeg har to karakterer som må tilbringe noe tid – tentativt ei uke, men vi får se hva som skjer – sammen i en leilighet i Budapest på grunn av jobb. Det jeg alltid vil skrive om, er åssen forhold mellom mennesker utvikler seg over tid. Denne gangen skal det ikke være måneds- og årevis, og det skal ikke være sidehistorier i hytt og pine. Det skal være disse to, i denne leiligheten og denne byen – for hva skjer med skrivinga mi hvis jeg flytter den utafor komfortsonen sin, som er småbygder og byer i Norge? – og det er det. Det som skjedde før og det som skjer etterpå er irrelevant. Det skal ikke bli langt, og jeg skal skjære vekk alle de trådene som allerede fins i de to andre store prosjekta mine som i seg sjøl også er kimer til romaner. Alt overflødig skal vekk. Damn, det var godt for meg å lese Hundene i Tessaloniki, ass. Antydningas kunst. Vi får se om jeg mestrer den.
Og hvorfor akkurat Budapest? Ganske tilfeldig. Jeg har vært der to ganger, så det er et sted jeg klarer å skrive om med relativ letthet uten å gjøre masse research. Jeg veit ikke om du veit dette om meg, men jeg hater å gjøre research.
Det er vel egentlig ikke noe vits i å holde dette hemmelig for dere: jeg har søkt på Den norske filmskolen igjen. Som noen av dere kanskje veit, har jeg søkt der to ganger tidligere og kommet til intervju begge gangene, men ikke kommet inn. Kjedelig å snuble på målstreken, men sånn er det jo bare noen ganger. Jeg trur problemet rett og slett er personligheten min. Jeg er veldig introvert av meg, og en typisk person som jobber i film- og mediabransjen er alt annet enn introvert; de er sosiale, gode på å bygge nettverk, gode på å snakke, i det hele tatt alt som jeg ikke er. Man kan skrive mye om hvor synd det er at introverte blir valgt bort i jobbsammenhenger, og mye bra har allerede blitt sagt om saken, men det forandrer ikke så mye reint praktisk; vi sliter fortsatt med å gjøre gode intervjuer. Jeg har jo ikke forandra personlighet på de fire åra det har gått siden sist gang jeg søkte, men jeg er møkk lei av jobben min og livssituasjonen min som den er for øyeblikket, og jeg har hatt skikkelig lyst til å skrive filmmanus i sikkert femten år, så hvorfor ikke. Det verste som kan skje er at jeg ikke kommer inn, men fortsatt sitter igjen med noen sider potensielt verdifull tekst jeg blei nødt til å produsere som en del av opptaksprøvene.
Og noe av denne teksten har jeg lyst til å dele på bloggen min i dag. Det er aldri en dum idé å snakke om filmer og TV-serier jeg liker i håp om at noen av dere kanskje tar det til etterretning, så værsågod:
Jeg husker ikke nøyaktig når det var jeg så Lost In Translation for første gang, jeg trur det var ganske kort tid etter at den hadde kommet og jeg var omtrent i midten av tenåra, men det jeg husker veldig godt, er at den fikk meg til å tenke at jeg helt spesifikt ville skrive filmmanus. Skriving hadde hele livet mitt vært den hobbyen som aldri gikk over, og jeg trur jeg hadde tenkt ei stund allerede at jeg ville jobbe med film, men dette blei en aha-opplevelse for meg, jeg oppdaga plutselig at det å jobbe med film og det å skrive kunne kombineres, jeg tenkte at det er dette jeg vil skrive, dette er nøyaktig i den retninga jeg vil dirigere de kreative kreftene mine, for å si det litt melodramatisk. Jeg elska at det som blei sagt var like viktig som det som ikke blei sagt, jeg elska hvor dempa og subtile de filmatiske virkemidlene var, og jeg elska at film også kunne være dette; at dialogen og mangelen på dialog kunne være det som driver filmen framover. Lost In Translation var et av mine første møter med filmer der den ytre handlinga ikke er det viktigste, og på sett og vis representerte denne filmen for meg et krysningspunkt mellom litteratur og film, dette var en slags poesi som var løfta ut av bokpermene og spilt ut på et sett. At film var en kombinasjon av flere kreative uttrykksformer visste jeg jo, men plutselig stod det veldig klart for meg hvor utrolig bra det kan gjøres om det skrevne får lov å være like viktig som det visuelle.
I egen skriving er det antakelig hvordan forhold utvikler seg mellom mennesker over tid som interesserer meg mest, og en TV-serie jeg nesten alltid nevner når noen spør meg hva jeg har lyst til å skrive, er Six Feet Under. For meg er Six Feet Under så nærme man kan komme den perfekte TV-serien. Med åra har jeg blitt mindre og mindre opptatt av plott, noe som tidvis har frustrert skrivelærere jeg har hatt opp gjennom, og nå skal jeg ikke påstå at jeg skriver like godt som Alan Ball, men Six Feet Under er et av de beste eksemplene jeg veit om på at plott på ingen måte trenger å være hoveddrivkraften i et godt drama. Nå er det selvfølgelig ikke sånn at Six Feet Under mangler plott; det er vel heller det at serien ikke har ett plott, men flere plott som hele tida forandrer seg etter hvert som tida går. Jeg får ofte tilbakemeldinger som går på at prosjekter jeg skriver på spriker i for mange retninger, noe de helt sikkert også gjør, men likevel: Six Feet Under beviser at det fint kan sprike i mange retninger uten at det nødvendigvis trenger å være et problem, og ikke bare det: det at det spriker i mange retninger, er en av de store styrkene ved serien. Det er ikke så mye det at Six Feet Under handler om ting som skjer, som at det utforsker temaer. Og nettopp denne tilnærmingsmetoden til et skriveprosjekt er det jeg hele tida prøver å strekke meg mot: at handlinga heller går ut på å utforske temaer enn at ting skjer. Alle de tinga jeg prøver å få til i egen skriving er gjort riktig i Six Feet Under, og på den måten har Six Feet Under blitt et slags forbilde for det jeg skriver.
I samme åndedrag som jeg snakker om Six Feet Under, nevner jeg også ofte The Affair, og det er mye av samme grunn. Begge disse seriene tar utgangspunkt i en enkelthendelse som ødelegger en status quo, og deretter får vi seerne følge ettervirkningene av denne hendelsen etter hvert som dønningene brer seg. I The Affair er gode karakterer viktigere enn en spenningsfylt handling, og sånn sett representerer også denne serien et slags motto som jeg gjerne bruker i egen skriving: at har du interessante og velskrevne karakterer, har du egentlig alt du trenger, da går nesten skrivinga av seg sjøl.
Det føles nesten overflødig å nevne Skam, bare fordi så mye allerede har blitt sagt. Formatet er innovativt, det naturlige mangfoldet blant karakterene er prisverdig, temaene serien tar opp er aktuelle og nyanserte, men for min egen del var det et mer udefinerbart aspekt som fenga mest. Serien gikk inn på meg på en måte det er utrolig lenge siden noe som helst har gått inn på meg, jeg trur jeg må tilbake til tenåra før jeg kan finne noe tilsvarende. Jeg levde meg inn i liva til de fiktive ungdommene på en måte som kom fullstendig uforberedt på. Jeg hadde vel fram til da egentlig bare konkludert med at grunnen til at filmer, serier og bøker ikke hadde den samme effekten på meg lenger, var at jeg hadde blitt voksen; jeg hadde lært meg å gjennomskue virkemidlene, i tillegg til at hjernen min hadde blitt modnere og dermed mindre hormonell og påvirkelig fra impulser utenfra. Jeg hadde fram til Skam trudd at de intense berg-og-dal-banefølelsene jeg hadde opplevd forholdsvis hyppig som tenåring, var forbeholdt nettopp den perioden av livet mitt. Og så kom altså Skam og sendte meg ut på en nostalgisk og emosjonell heisatur jeg aldri hadde kunnet se for meg på forhånd. For ordens skyld: det føltes ikke nostalgisk fordi det kjentes som å gjenoppleve sin egen ungdomstid – ungdomstida til Skam-karakterene er faktisk temmelig radikalt forksjellig fra hvordan min egen ungdomstid var – men nostalgisk fordi jeg fikk gjenoppleve den samme gnistrende begeistringa for noe som jeg ikke hadde opplevd på kanskje ti år, ei begeistring jeg hadde trudd jeg aldri skulle få oppleve igjen. Denne begeistringa kan kanskje beskrives som en seerglede, men også som en slags skaperglede: en entusiasme som bare kan vekkes i meg når jeg er mottaker av godt formidla kunst, og som videre manifesteres som en inspirasjon til å skape noe eget. Å se og oppleve hvor bra noe kan gjøres, er rett og slett den største inspirasjonskilden jeg veit om. Jeg begynte faktisk å skrive på et nytt romanprosjekt etter å ha blitt oppslukt av Skam, et prosjekt jeg fortsatt jobber med og som i skrivende stund har nesten seks hundre sider, men det var kanskje en digresjon. Skam minte meg på gleden jeg føler når jeg skriver og skaper, kanskje fordi det er skapt av folk som føler den samme lidenskapen som jeg tydeligvis fortsatt er i stand til å føle, og det er rett og slett herlig smittsomt.
Til dere som holdt pusten av spenning på mine vegne: jeg kom ikke inn på Den norske filmskolen. Fikk brevet i dag. Jeg er så klart litt trist, fordi det hadde unektelig vært AWZUM og jeg følte jo at intervjuet gikk så bra og greier. Men jeg har uansett et intervju med Westerdals ganske snart, så... vi får se.
Poenget var at jeg ikke var udelt trist da jeg fikk greie på det, men liksom litt letta oppi det hele òg. Nå trenger jeg jo ikke lenger ta hensyn til dilemmaet kul skole versus kul by, for nå er jo kul skole strøket av lista for meg. Ikke sånn å forstå at Westerdals ikke er en kul skole, for all del, men det er mer det at Den norske filmskolen er enda kulere igjen.
Men. Jeg veit ikke om det er dette jeg egentlig vil, da. Du veit, jeg er en klassisk forvirra tjueénåring som leiter etter ei mening med livet, og jeg veit ikke om den meninga ligger i tekst og skribent-linja (med ei tilhørende årsavgift på over seksti tusen). Og jeg veit hva dere tenker:
LOL KRISTINE ER SÅ SYKT FAIL NÅ KOMMER BARE WESTERDALS TIL Å GOOGLE HENNE FØR INTERVJUET OG SÅ FINNER DE DETTE OG SÅ KOMMER DE TIL Å BARE NEI HUN KOMMER I VÆFFAL IKKE INN HER NÅR HUN IKKE HAR LYST TIL Å KOMME INN ENGANG.
Men jeg har jo lyst til å komme inn, da. Problemet er at jeg også har lyst til å skrive og jobbe og bli en levende bohemsk legende (yeah, right). Men vi får se, vi får se. Oslo blir det væffal, forhåpentligvis sammen med noen av de beste menneskene jeg veit om i ei skranglete pønkrønne som nesten ikke har husleie i det hele tatt. Det er bare om å gjøre å finne den perfekte rønna.
Jeg leverte noe jeg trur var et godt intervju med Filmskolen på lørdag, og i dag fikk jeg vite at jeg bestod eksamen! Nå skal livet mitt fram til 15. juni være sånn her:
- intervju med Den norske filmskolen på lørdag - eksamen på mandag eller tirsdag, jeg er helt ærlig ikke sikker, med mindre noen kan forklare meg om "mandag 10. mai" vil si mandag eller 10. mai
Og det er jo ikke så mye, det, det gjelder jo bare framtida mi, og så er det andre ting, som at - haha, dette høres så teit og barnslig og fjortiz og whinete ut at jeg ikke vil skrive det her engang, men så gjør jeg det visst likevel - Twitter-kontoen min sannsynligvis har blitt hacka og Twitter åpenbart ikke skjønner hva jeg mener når jeg forklarer dem problemet, og og og og og hvor skal jeg ellers gå når jeg føler at jeg må si noe, men ikke vil at noen skal svare sånn direkte, jeg kan jo ikke bare gå på balkongen og rope heller? Og så er det dette andre, dette not-blog-material, som føkker opp hodet mitt, og folk som ikke har trua på meg og ymse rør. Ikke finner jeg pensumbøkene mine heller, og det begynner jo å haste litt, da. Hybelen min flyter over av matrester og søppel, og jeg ligger bare i senga med puta over huet og spiser kokesjokolade.
"Selvmordet er barnsligheten i sin ytterste konsekvens" - Stig Sæterbakken.
Edit: JA, jeg er veldig føkkings klar over at veldig mange andre har myyyye større problemer enn meg, og at jeg er et bortskjemt barn av kapitalismen som egentlig bare har godt av det. JEG HAR SKJØNT DET, OKEI.
Det er liksom... shit just got real. Og egentlig burde jeg være dritglad, og det er jeg jo, og egentlig er jeg ikke særlig nervøs for intervjuet heller, men det er bare det at jeg var så innstilt på å bli Kristiania-bohem fra høsten av fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde sjanse til å komme inn på Lillehammer uansett at nå blir jeg helt egnstelig her. Si at jeg faktisk kommer videre fra intervjuet, da, og dermed kommer inn på føkkings manuslinja på Den norske filmskolen. Jeg kan ikke leve med meg sjøl om jeg sier nei til en plass seks stykker blir tilbudt annethvert år. Men jeg har jo allerede funnet det perfekte huset i Oslo med de perfekte menneskene, der vi skal ha perfekte temafester og være kule og egentlig bare fortsette der vi slapp i Bø. Jeg mener, hadde bare Den norske filmskolen vært i Oslo, hadde livet mitt vært så nært opptil komplett som man kan komme for min del, men det er det jo ikke.
Jeg har ikke kommet meg på skolen ennå. Det burde jeg kanskje. Det er jo ikke så mye tid igjen her, sånn egentlig. En måned, liksom, hvorav flere av de dagene blir asosiale lesedager. Og så har jeg blitt sjuk og.
Oslo, du er fin og rar, akkurat som alle som bor der.
Men herregud, se så mye skrap jeg kjøpte med meg hjem:
Akk.
Nå er jeg i Bø og har det ganske fint. Dårlig tid til alt, men det er det eneste. Plussgrader og greier. In your face, vinterdepresjon. Oh, og så har jeg kommet videre til andre runde av opptaket til Den Norske Filmskolen. Hurra for meg. Spennende å se hvorvidt jeg rekker å mekke sammen enda ei opptaksprøve i løpet av en halv måned.
AIGHT. Konvolutten som inneholder søknaden min til Den norske filmskolen er endelig lukka igjen, og før dere spammer ned kommentarfeltet med HAHAHA DU ER SÅ LOL DU KOMMER JO IKKE INN UANSETT så vil jeg bare si at jeg hadde angra som svarte faen hvis jeg ikke hadde søkt i det hele tatt, så det. Det jeg egentlig vil fram til, er at den søknaden har tatt opp ganske mye av tida mi i det siste, og har stressa meg så forbanna mye i dag at jeg på et punkt brøyt helt sammen og grein til jeg hadde snørr i hele trynet. Nettopp derfor skal det bli helt fantastisk å stikke til min kjære Signe i morra, før det er klart for mådderføkkings fjorårsfest for 09/10-kullet på Skiringssal! Herregud, dette har jeg gleda meg til i over et halvt år. Jeg er helt ørsk. Dette blir kjempefint. Og nå håper jeg bare at jeg ikke har altfor høye forventninger sånn at jeg blir skuffa. Men det trur jeg egentlig ikke. Jeg veit jo at jeg har så fantastiske venner at det ikke skjer.
