Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle:

Tåkelysning

Har du noen gang lagt merke til at det alltid ser ut til å være litt mindre tåke akkurat der du er?

Vi finner gamle hus i skogen, vi maler våre egne masker, vi er de som står der borte hvor trærne begynner, hvis du senker hodet under havoverflata, kan du kanskje høre oss.

Maleri: Broken Wing




(Du kan like oss på Facebook.)

Tre anbefalinger på D

Dumpster diving - Hvis du står og kaster stein på Stortinget, oppnår du kanskje en destruktiv glede i å muligens oppleve å se Erna få en stein i ansiktet. Erna, derimot, oppnår i verste fall å bli blind. Men det fins mer positive måter å kanalisere pønkraseriet sitt på. Man har for eksempel dumpster diving, som vil si å gå i søppelcontainerne til dagligvarebutikken rundt hjørnet og ta den maten som fortsatt er fullt etandes, men som butikken av ulike grunner har valgt å kaste, enten det er på grunn av ei datostempling som har blitt for gammal, eller fordi emballasjen har fått noe søl på seg. På denne måten får ingen politkere stein i øyet, og du oppnår en produktiv glede i å få masse digg gratis mat. Dette er yndlingsmetoden min å gi forbrukersamfunnet fingeren på, helt uten at noen skader seg. Det er så godt som lagt til rette for dette i Bø, der både Rema 1000, Rimi og Europris har containere rett utafor butikkene. Mye vanskeligere i Oslo, og personlig fant jeg aldri noe egna sted for det der, men hvis du er i Hamar og trenger en friganer-venn, så melder jeg meg frivillig.

Draup - Jeg så ikke på Norske Talenter første gang det gikk på TV, men jeg fikk med meg den fantastiske duoen Draup. Ikke at Erlend Bratland ikke var flink til å synge, men det Draup gjorde var så unikt og så spesielt, i tillegg til uendelig vakkert, at jeg fortsatt syns de hadde fortjent seieren hakket bedre. Jeg venter fortsatt i spenning på plate, men det kommer sikkert ikke til å skje før etterspørselen har blitt stor nok, så folkens, se denne videoen og vis de to sykt talentfulle jentene fra Stryn at dette kan du tenke deg mye, mye mer av:



Domene - Etter en uhyre stemningsfull konsert på Skiringssal, har jeg aldri helt skjønt hvorfor ikke flere har hørt om Domene. De spiller atmosfærisk og mørk vampyrprog, og bør være noe for fans av for eksempel Lacuna Coil og kanskje til og med The Cure. Sjekk ut Myspace-sida deres og hør på I Adore Thee for å headbange, og D'aja Laje for å meditere. Gi dem noen avspillinger, da folkens, det fortjener de.

Tre anbefalinger på C

Current 93 - Det var Kolbjørn som introduserte meg for den musikalske hovedplattformen til poet, kunstner og mystiker David Tibet. Den sjuende april i fjor dro Kolbjørn, Jørgen og jeg til Malmö for å se dem live, siden dette tross alt var første gang de spilte i Sverige, og andre gang de spilte i Skandinavia i det hele tatt. Og til tross for at folk jeg har prøvd å omvende har påstått at det er for sært, spenner de over så utrolig mange forskjellige musikkstilarter at det er vanskelig å si at de er for mye av noe som helst. Den eneste fellesnevneren må vel være at i hvert eneste album er det så mye symbolikk å ta tak i, så mange referanser, så mye å oppdage. Ved å trekke fram låter som Lucifer Over London og Whilst the Night Rejoices Profound and Still, kan man se litt av det stilmessige spennet. Begge sangene, som alle sangene deres forøvrig, er sunget på Tibets snakkespråk, med alt det inneholder av allusjoner og intenst lyriske bilder.

Cappelens Forslag - Kanskje Norges kuleste bokhandel. De holder til i Bernt Ankers gate 4, og reiser gjerne verden rundt for at du skal få tak i akkurat den utgaven av akkurat den boka, den boka Norli og Ark ikke ville ta inn fordi de ikke så markedsinteressen. Her finner du bare brukte bøker, de har midnattsåpent hver torsdag og er ofte vertskap for ymse litteraturorienterte hendelser i byen. Og hallo, de serverte absint på åpningsdagen sin, liksom. Absolutt noe av det jeg kommer til å savne ved å flytte fra Oslo by (og som jeg betimelig glemte å nevne i forrige innlegg).

Cirque du Soleil - Sirkus med dyr er grusomt og kynisk, sirkus uten dyr kan være utrolig magisk, og Cirque du Soleil er sikkert ganske mainstream for den nisjen av verdens befolkning som er nysirkus-nerder, men da jeg så dem i Oslo Spektrum for en del år siden, blei jeg ganske betatt. De har flere kjente forestillinger, blant annet Alegría og Delerium, der de danser og svever gjennom lufta for å fortelle en historie som går gjennom flere akter og mange utrolige enkeltprestasjoner fra dansere, akrobater og sangere. Dessuten komponerer de sin egen musikk, som er akkurat så vakker som forestillingene deres krever. Alegría er en av mine favoritter, og her kan den høres til en collage som bare viser et lite utdrag av hvor talentfulle utøverne er og hvor stemningsfullt hele showet er:

Slottsfjell tumørrøw

Gleder meg stort til å se disse banda live og for noen dager glemme at jeg verken har penger, jobb, sted å bo eller noen framtid overhodet.

... In which jeg prøver å virke kultivert

Lol, ass. Jeg har ikke hatt sommerferie så innmari lenge, så det er kanskje bare derfor jeg ikke lenger husker hva det å ha denne "fritida" folka snakker om innebærer. Er så lenge siden det var en del av vokabularet mitt. Nå har vi jo hatt intet mindre enn to avslutningsfester, i går og i overigår, og jeg skal se om jeg orker å drasse den lett fyllesjuke ræva mi til fest nummer tre i kveld. Ikke at jeg har penger til mer drikke, men ja. Og det er jo på ingen måte det at jeg kjeder meg, det er vel heller det at nå har jeg plutselig mulighet og tid til å gjøre alt det jeg ikke har gjort før med god samvittighet, og så bare blir jeg apatisk av alle valga jeg har. Nå har jeg klipt litt på en kommende musikkvideo med The Dickheads, og snart skal jeg lage mat. Men først skal jeg vise dere noe fint.

Jeg har endelig blitt flinkere til å faktisk kjøpe CD'er igjen, og da får jeg jo se så mange fine platecovere! Og plutselig fikk jeg det for meg at jeg ville vise dere noen av de fineste jeg veit om. Snill som jeg, har jeg lagt ved en av yndlingssangene mine fra albummet i tillegg.

Hvorfor slutta jeg egentlig å skrive denne typen blogginnlegg, forresten? For et par år siden var jo listebaserte innlegg det eneste jeg la ut. Oh well. Her er albumcovera i ingen spesiell rekkefølge (ikke alfabetisk engang!):

Sigur Rós - Takk...

Denne er rett og slett fantastisk vakker, og så greier den veldig godt å fange essensen av musikken til Sigur Rós, og spesielt musikken på akkurat Takk...-albummet (som forøvrig er yndlingsalbummet mitt av dem). Noe nostalgisk, noe melankolsk, noe inderlig nydelig... og så er sjølve CD'en i noe som ligner på resirkulert papir med det svarte trykt på. Noe hjemmelaga ved det, på samme måte som Sigur Rós ofte bruker leikeinstrumenter eller helt dagligdagse gjenstander til å skape den himmelske musikken sin.

Her, ta for eksempel Sæglópur, sjøl om jeg kunne ha gitt dere en hvilken som helst sang, egentlig. Umulig å velge en favoritt fra dette mesterverket:





Bat For Lashes - Two Suns

Bortsett fra at jeg på ingen måte liker fonten, eller hva jeg skal kalle det, som hun har skrevet navnet sitt med - det passer liksom ikke inn til coveret forøvrig overhodet - er dette virkelig fabelaktig. Jeg kan jo ikke en dritt om billedkunst og komposisjon og sånn, så jeg klarer ikke helt å forklare det annet enn at fargene er nydelige sammen, og så får jeg en sånn hindu-psykedelia-verdensrommet-althengersammen følelse av det hele, og det er en veldig god ting, det. Og så er hun jo utrolig pen sjøl og.

Det er jo sikkert litt lite innovativt å legge til Daniel nederst her, men det er jo ikke til å komme ifra at det er en nydelig sang (som jeg vel å merke brukte litt tid på å like, men hey, jeg lover at den vokser fra gang til gang):





Blue Sky Black Death - Third Party

Holga? Engangskamera? Mobilkamera med sinnssyk photoshopping etterpå? Hva det abstrakte albumcoveret til yndlingsplata mi av BSBD er tatt med, eller for den saks skyld forestiller, er ikke greit å si. Det er et gjerde der, og så noe snø? Noe som lyser er det væffal. Kanskje eksploderer, til og med? Men det er så fine farger, og minner meg om de bildene jeg tar sjøl som blir kjempefine ved et uhell. Bare at jeg sjelden får dem så fine, da. Dette er rett og slett bare deilig å se på.

Jeg har lasta opp Carl Sagan på bloggen min før, men fyyyyy faen, den sangen er fantastisk, da:





Blue Sky Black Death - Noir

Det er en viss nostalgi her og, men der jeg føler meg på slutten av attenhundretallet i forhold til Sigur Rós, er dette snakk om seksti-søtti-åra, eller kanskje femti-åra, til og med. Det er vel noe med kjolen og håret til hun som står nærmest, og at det ser ut som om hun tar bilde med et veldig gammalt kamera som gjør det, pluss selvfølgelig det at sjølve coveret ser jo òg ut som om det er tatt med et gammalt kamera. Og noe som minner vagt om stjerner helt øverst? Et nydelig cover, og et nydelig album i det hele tatt.

Jeg har ikke hørt like mye på Noir som Third Party, så jeg greier ikke helt å skille sangene fra hverandre ennå, men på mange måter føler jeg at enkeltsangene ikke er så viktige i akkurat Noir-sammenheng, for de passer så fint sammen, og er så fint plassert etter hverandre, at jeg nesten ikke legger merke til at sangen bytter engang. Hele CD'en er bare én eneste lang, fantastisk sang, føler jeg. Så nå bare tar jeg en random sang fra albummet og veit at den er nydelig:





Nightlands - Forget the Mantra

Nå skal jeg innrømme at jeg ikke er heeeelt sikker på om dette er en slags alternativ utgave av Forget the Mantra-CD'en eller om det er EP'en til 300 Clouds eller hva det er for noe, men at det er et eller annet albumcover som har med 300 Clouds å gjøre og er av Nightlands, det veit jeg. Så ta den lille underoverskrifta her med ei klype salt, okei? Uansett er dette bare ufattelig pent. Ikke minst passer den så godt til stemninga i 300 Clouds, for hver gang jeg hører på den, blir jeg tatt med til et harmonisk fantasiland, kanskje plassert i nærheten av Afrika, og det er herlig. Som med Two Suns til Bat For Lashes, får jeg en slags trip-følelse her, men det er bare positivt. Til evigheten og forbi eller noe sånt. Helt nydelig.

Selvfølgelig skal dere få 300 Clouds, sjøl om jeg trur jeg har posta den her før. Den er bare... episk. Ja. Episk. Ikke som i "OMG AWESOME :D" men som i faktisk episk. Eller, ikke som i fortellende heller, men... faen da, bare hør på sangen:





... og sånn kunne jeg sikkert ha fortsatt veldig lenge, men det er disse jeg veit om sånn med én gang som jeg umiddelbart tenker på når jeg skal se for meg pene albumcovre.

Jeg er i hovedsak glad om dagen, og det er jo veldig fint. Så derfor skal jeg gå og gjøre flere ting som gjør meg glad nuh. ❤

††† H1P$T3R W1TCH H0U$3 †††

har du saks? har du teip? jeg pleier å bruke så mange filtere så jeg ikke ser hvor dårlig kvalitet det er. vil du ha te? jeg har ikke kaffe. du veit. du har en saks og et keyboard og et øde sted og en parkeringsplass. ja. og en øde skog. vinterkulde. eg kan ikkje gå hjem og si at eg spelar i et band som heter The Dickheads.








(The Dickheads, a.k.a. Unnveig, Linda og meg.)