Når man ikke har noe å snakke om, kan man alltids snakke om bøker

Herregud, det er skikkelig lenge siden sist! På samme tid i fjor hadde jeg det visst på nøyaktig samme måten, så kanskje det er noe med februar, jeg veit ikke. Jeg håper dere fortsatt er glad i meg.

Jeg fant denne boklista på bloggen til Karoline, og jeg håper litt at den kan fungere som en inngang til blogginga igjen. Jeg skal innrømme at å svare på disse spørsmåla gjorde at jeg på nytt blei klar over hvor innmari lite jeg egentlig leser – trur ikke jeg kjenner noen andre skrivere som leser så lite som det jeg gjør – og at det ga meg litt dårlig samvittighet. Det føles på et vis nyttigere å lese enn å se film eller TV-serier og høre på musikk, noe som jo egentlig er en ganske dust tanke, for hvorfor skulle det være noe kunsthierarki, liksom. Men det at jeg ikke får til å lese noe særlig gjør unektelig at jeg føler meg litt dum, som om det er noe gærent med meg, for det virker jo så lett for alle andre.

Anyway, I digress.



1. Favoritförfattare?
Det er så mange forfattere som har påvirka meg opp gjennom livet, og jeg trur nok at første gangen jeg hadde en yndlingsforfatter, var det Elin Brodin. Nå i seinere tid er det nok Stig Sæterbakken og Jan Roar Leikvoll som har brakt meg flest av de sterkeste leseropplevelsene, og som antakelig er de som fortsetter å inspirere meg mest.

2. Favoritstandalone och favoritserie?
Å velge éi bok er faktisk umulig. Men la oss nå for enkelhets skyld si Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, både fordi den er ei skambra bok, men også på grunn av inntrykket den gjorde på meg, et inntrykk som fortsatt sitter i. Favorittserie trur jeg jaggu er Den mørke materien av Philip Pullman.

3. Favoritbokformat?
Definitivt fysiske bøker framfor lydbøker eller e-bøker, men jeg har ingen klar preferanse hva angår hardperm eller pocket.

4. Favoritgenre?
Jeg veit ikke om det i det hele tatt er en sjanger, men den mørke magiske realismen/alternativ virkelighet-greia som Jan Roar Leikvoll holdt på med likte og liker jeg veeeeeldig godt.

5. Favoritkaraktär?
Det kan godt hende at jeg aldri har likt en bokkarakter så mye som det jeg i sin tid likte Ax fra Animorphs-serien til K.A. Applegate.

6. Favoritklassiker?
Jeg har i all oppriktighet ikke lest så mange klassikere, men The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er jo latterlig kul, da.

7. Favoritbok hittills i år?
Hahahahaha du mener hva likte jeg best av The Necrophiliac av Gabrielle Wittkop og de første ti sidene av Dune av Frank Herbert? Umulig å sammenligne to så forskjellige bøker, men jeg er skikkelig gira på Dune foreløpig.

8. Favoritomslag?
Ekstremt begeistra for omslaget til Vi forlot den stille skogen av Janne-Camilla Lyster, på samme måten som jeg er ekstremt begeistra for tittelen.

9. Favoritbok som barn?
Så mange! Den første jeg kommer på er Mio, min Mio av Astrid Lindgren.

Inspirasjon: London 1850

Altså, misforstå meg rett. Jeg skulle overhodet ikke ønske at jeg levde på 1850-tallet, eller 1800-tallet i det hele tatt. Men tenk om jeg bare kunne ha besøkt 1800-tallet via en tidsmaskin? London i viktoriatida er noe av de kuleste, stiligste og, tør jeg si det?, litterære som fins. Seriøst, jeg har så lyst til å skrive en London 1850-roman at dere aner ikke, jeg har bare ikke peiling på åssen jeg skulle gjort det. Det er muligens sansen min for alt som er estetisk vakkert, blanda med at jeg er en født pessimist og elsker depressive bøker og filmer. Og hva er vel mer estetisk vakkert, pessimistisk og depressivt enn møkkete, stinkete, brolagte London-gater, horer på hvert gatehjørne, opiumsbuler, dekadente kunstnere og forfattere fulle på absint, de vakreste kjolene motehistorien noen gang har produsert og en skyhøy dobbeltmoralisme? Jeg har i kjent stil samla sammen et knippe bilder, og som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

For videre inspirasjon: les Oscar Wilde og Charles Dickens. Se From Hell, Sweeney Todd og i og for seg et uendelig utvalg flere filmer, men jeg liker de to veldig godt. Hør på Emilie Autumn.

Sukking, stønning, syting og klaging

Jeg er nødt til å være nominert til Truman Capote-prisen i sjølopptatthet. Hvorfor ellers skulle jeg gidde å blogge hver jævla dag i mars, bortsett fra én, bare for å fortelle dere hvor miserabelt innholdsløst livet mitt egentlig er? Nu vel. Snart drar jeg til Granada, og da er dere kvitt meg. For ei stund, i væffal.

Speaking of Granada, kan det komme til å bli fælt. Ikke i den forstand at Granada er en fæl by - tvert imot er den noe av det vakreste jeg har vært borti, og da spesielt Sacramonte - men jeg ender sikkert opp med å gå en god del i oppover- og nedoverbakker. Det er jo tross alt en fjellby. Det er ikke spesielt beleilig for meg atm. Det skjedde nemlig noe skremmende i dag.

Altså, vi hadde gym. Det blei ikke bip-test i dag heller, for en skade satte meg ut av spill for resten av gymtimen. Vi hadde nemlig turn, og skulle slå salto over en bukken fra springbrettet. Det så jo unektelig dritskummelt ut, men gymlæreren forsikra meg om at det var helt trygt, og at han kom til å hjelpe meg rundt og ta meg imot og sånn. Dessuten hadde jo ingen skada seg foreløpig.

Vel, én må jo bli den første, ikke sant? For jeg tok altså fart, hoppa på springbrettet, kasta meg rundt - og landa mitt på nakken med det gufneste knekket jeg noen gang har hørt. Jeg ramla ned fra bukken, skreik, så bare svart, greide ikke å bevege meg, og var på generell basis overbevist om at verden hadde gått under. Gymlæreren hjalp meg derimot på beina, og noe som faktisk kunne ha endt veldig, veldig stygt, endte likevel stygt nok opp som en kraftig forslåing. For har det først skjedd noe dritt med nakken, påvirker det hele ryggen, og jeg har hatt så vondt i dag at jeg knapt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg går og legger meg nå, etter å ha skrevet, hva, fem linjer om Oscar Wilde eller noe. A.k.a. kan det bli sinnssykt festlig å holde ti minutters foredrag om ham på onsdag. Ja, ja. I det minste er det væffal Oscar Wilde, og ikke en betydningsløs president eller noe. Og det er jo ikke verst, føkkings samfunnsfaglig engelsk tatt i betraktning.

Natta. Beklager sjølmedlidenheta.