Jojo

Dagen i dag begynte jo så bra, til tross for at jeg skulle til tannlegen. Jeg satt på toget og hørte på Sigur Rós og Asobi Seksu, og skreiv et helt OK dikt og fikk en manusidé. Da jeg var ferdig hos tannlegen og tok bussen til Drammen for å ta toget videre til Sandefjord, mista jeg det, men stressa ikke, og kjøpte meg ei fin notatbok og en nydelig penn i steden. Så hørte jeg på musikk på toget tilbake, videreutvikla ideen min, stakk på Jordbærpikene da jeg var framme i S-town, kjøpte meg smoothie og bruschetta, skreiv ferdig manuset... og plutselig ville jeg ikke tilbake til skolen igjen. Og jeg ville ikke bli sittende på kafé aleine. Og jeg visste ikke hvilket av alternativa som var det mest frastøtende.

Og nå er jeg på rommet mitt og vil ikke ut. Vurderer å legge meg. Ved nærmere ettertanke, syns jeg manuset mitt blei ræva, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg bare loker i steden for å skrive fornuftige ting jeg har tidsfrister på. Jeg blir stressa ved tanken på at det fortsatt er én uferdig bagatell igjen på Flasketuten, og jeg er egentlig jævlig sjalu, uten at jeg veit om jeg har en grunn engang. Mest sannsynlig har jeg vel kanskje ikke det, men om han ikke liker henne på liker-liker-måten, er jeg likevel sjalu fordi hun er enklere å snakke med, mer initiativtakende, generelt mer sympatisk og ikke løper inn på rommet sitt for å grine som en annen dramaqueen bare fordi han ikke satte seg ved samme bord som henne under middagen. Og fordi han sier til meg at han ikke tid til å henge med meg fordi han må jobbe med opptaksprøva si, mens han forsvinner med henne til svømmehallen. Og herr intimgrense-med-radius-på-to-meter hopper på henne og leikeslåss med henne. Og - wouldn't you know! - jeg får klump i halsen av å skrive det, samtidig som jeg syns jeg sjøl er så jævlig patetisk for å i det hele tatt la meg såre av sånne ting. Og ikke minst fordi hun har jo blitt ei veldig god venninne av meg og.

Og så spammer jeg ned bloggen min med emobullshit. Det er forresten òg en ting jeg får dårlig samvittighet for.

Og dere skal få se Flasketuten snart, altså. Sammen med annet elevkveldkrimskrams. Jeg lover.

Utdrag fra mitt miserable liv

Ja, jeg er klar over at det har blitt helt sykt mye klaging og sjølmedlidenhet i det siste. Men faen, alt går jo til helvete for tida. Hele vennegjengen min minus én stakk på kino for så å stikke på byen i dag, liksom. Uten å si ifra til oss. Jævla koselig gjort. Men Trine hadde ei venninne på besøk, da, så hun, jeg og Henrik endte opp med å sitte og prate og spise snop på rommet mitt i et betydelig antall timer i steden. Og joda, det var jo koselig, det. Men herregud, vi hadde ikke visst at de andre stakk engang hvis det ikke hadde vært for at Henrik hadde ringt Tor Espen og spurt om han ville være med å bestille pizza. Noe han så klart ikke akkurat helt hadde anledning til.

Dette er for så vidt andre gangen han stikker ut uten å spørre om jeg vil være med. Jeg begynner virkelig å lure på hvor seriøs han var da han snakka om at vi fortsatt skulle være venner. Åh. Jeg vil bare grine nå. Og så legge meg og ikke stå opp igjen. Sannheten er jo tvert imot at jeg skal tidlig opp. Jeg har ikke engang dusja ennå. Faaaeeeen.

FML.

Sukking, stønning, syting og klaging

Jeg er nødt til å være nominert til Truman Capote-prisen i sjølopptatthet. Hvorfor ellers skulle jeg gidde å blogge hver jævla dag i mars, bortsett fra én, bare for å fortelle dere hvor miserabelt innholdsløst livet mitt egentlig er? Nu vel. Snart drar jeg til Granada, og da er dere kvitt meg. For ei stund, i væffal.

Speaking of Granada, kan det komme til å bli fælt. Ikke i den forstand at Granada er en fæl by - tvert imot er den noe av det vakreste jeg har vært borti, og da spesielt Sacramonte - men jeg ender sikkert opp med å gå en god del i oppover- og nedoverbakker. Det er jo tross alt en fjellby. Det er ikke spesielt beleilig for meg atm. Det skjedde nemlig noe skremmende i dag.

Altså, vi hadde gym. Det blei ikke bip-test i dag heller, for en skade satte meg ut av spill for resten av gymtimen. Vi hadde nemlig turn, og skulle slå salto over en bukken fra springbrettet. Det så jo unektelig dritskummelt ut, men gymlæreren forsikra meg om at det var helt trygt, og at han kom til å hjelpe meg rundt og ta meg imot og sånn. Dessuten hadde jo ingen skada seg foreløpig.

Vel, én må jo bli den første, ikke sant? For jeg tok altså fart, hoppa på springbrettet, kasta meg rundt - og landa mitt på nakken med det gufneste knekket jeg noen gang har hørt. Jeg ramla ned fra bukken, skreik, så bare svart, greide ikke å bevege meg, og var på generell basis overbevist om at verden hadde gått under. Gymlæreren hjalp meg derimot på beina, og noe som faktisk kunne ha endt veldig, veldig stygt, endte likevel stygt nok opp som en kraftig forslåing. For har det først skjedd noe dritt med nakken, påvirker det hele ryggen, og jeg har hatt så vondt i dag at jeg knapt har visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg går og legger meg nå, etter å ha skrevet, hva, fem linjer om Oscar Wilde eller noe. A.k.a. kan det bli sinnssykt festlig å holde ti minutters foredrag om ham på onsdag. Ja, ja. I det minste er det væffal Oscar Wilde, og ikke en betydningsløs president eller noe. Og det er jo ikke verst, føkkings samfunnsfaglig engelsk tatt i betraktning.

Natta. Beklager sjølmedlidenheta.