Det hverdagslige kaos

Jøje meg, nå er det lenge siden forrige blogginnlegg. De siste ukene har gått slag i slag med mye (etter min standard anyway) jobbing og andre begivenheter som har holdt meg altfor opptatt - eller etterlatt meg altfor sliten - til å gjøre sånt som blogging, skriving, lesing og TV-spilling. Men her er jeg altså! Appreciate it.

Jeg viste dere vel forresten kanskje aldri hva jeg fikk til bursdagen min? Jeg hadde ingen bursdagsfest i år, men jaggu var det ikke noen som dukka opp med gaver likevel.

Skikkelig fine øredobber, ammirite? Og fra noen som har vært i Harry Potter-parken i London:

Beklager at jeg ikke har åpna sjokoladefroskpakka mi ennå, men det rette øyeblikket har foreløpig ikke bydd seg. Og hvis du ikke skjønner hva det til venstre er - tillat meg å demonstrere:

Og vrir man på lyset, så skifter det farge! Ideelt sett burde jeg hatt flere, så jeg kunne hatt lysende flasker i mange forskjellige farger. Gavetips til neste år. Og så denne nydelige plata, da:

Oooooog nå lurer du kanskje (eller kanskje ikke) på hva i alle dager som har skjedd siden sist, siden bildene er så bra? Vel, da må du love å holde deg godt fast, for jeg har nemlig anskaffa en...

*trommevirvel*

... smarttelefon! Herregud! Den gamle telefonen min har den siste tida ikke helt skjønt at det er meninga at den skal være fullada, så den har drevet og gått tom for strøm på de mest ubeleilige tidspunkter. Da jeg var hos foreldra mine i Lier for noen uker siden tilbød pappa seg å spandere ny telefon på meg, og dermed var min første smarttelefon i en alder av tjuesju år et faktum. Send gjerne hjelp, for jeg skjønner ikke så mye ennå.

Som sagt var jeg i Lier for litt siden, men anledninga var dessverre ikke så hyggelig. Jeg var der for å gå i begravelsen til bestemora mi, som døde i slutten av april. Hun hadde vært dårlig lenge, og dement i mange år, så det var sånn sett ikke helt uforventa. Trist likevel, men samtidig fint å se de delene av slekta jeg ikke får sett så ofte.

Ellers har jeg den siste tida sysla litt med konkurranser og søknader. Jeg har pussa litt på og forlenga den erotiske novella mi Jurassic Love i denne forbindelse, så får vi krysse fingrene for at de har litt mer åpne sinn i Universitas enn i P3. Jeg har også sendt inn en søknad til påbyggingskurset til Skrivekunstakademiet, til tross for at jeg er cirka åtti prosent sikker på at jeg ikke kommer inn, med tanke på at jeg har søkt på Skrivekunstakademiet hvert år siden folkehøyskolen uten å komme inn. Jeg veit at de som bestemmer over opptaket til landets forskjellige skriveskoler er profesjonelle folk, likevel er det jo ikke til å komme bort ifra at å lese er en subjektiv opplevelse, og smak og behag er en greie til og med for de mest erfarne leserne der ute. Jeg trur folka på Skrivekunstakademiet rett og slett ikke liker skrivestilen min noe særlig (og jeg syns heller ikke sjøl at stilen min er spesielt Skrivekunstakademiet-aktig, og etter min mening syns jeg nok at nettopp Skrivekunstakademiet-elevene er de som ligner mest på hverandre, no offence).

Jørgen spurte meg forøvrig her om dagen om hva vi skal gjøre når han omsider består svenneprøva si ved teatret. Og jeg bare har ikke peiling og har heller ikke så veldig lyst til å tenke på det.

Apropos Jørgen så må dere komme på avgangsvisninga hans den sekstende juni! Han er drøyt flink, som i liksom jeg klarer nesten ikke å tru på at plagga han drar med seg hjem faktisk ikke er sydd av noen som har en doktorgrad i søm eller noe sånt, liksom. Om alt går etter planen skal jeg være modell for ham, så er du veldig forelska i meg, er jo dette en super anledning til å glo masse på meg helt uten at det er rart. Be there ♥

Les for en god sak

15. februar er det den internasjonale barnekreftdagen. I år som i fjor har bokbloggen MoonStar's bokverden tatt initiativet til en kampanje som alle lesere oppfordres til å være med på. Kampanjen er ganske enkel, og kan justeres etter hvor god økonomi man har, og går ut på at man leser så mye man kan denne dagen, og deretter donerer penger til Barnekreftforeningen. Jeg foreslår å donere like mye penger som sider man leser, sånn at hvis man for eksempel leser 156 sider den 15. februar, donerer man 156 kroner til Barnekreftforeningen. Man kan også gjøre det annerledes, for eksempel donere ti kroner per leste kapittel, eller 100 kroner per bok hvis man virkelig går inn for et lesemaraton. Eller gjøre det helt annerledes? Uansett kan man donere pengene her, men husk å skrive navnet ditt, for blant alle som donerer, trekkes også en vinner av ei bokpakke. Kampanjen har også en Instagram-konkurranse, der man kan ta bilde av det man har tenkt å lese denne dagen og tagge det med #lesforengodsak2017. De lover også andre giveaways den 15. februar, så det lønner seg å følge med på Facebook-arrangementet! Jeg veit at premiene er varierte hva angår både sjanger og målgruppe, og jeg tillater meg å røpe en liten hemmelighet: bøkene jeg har skrevet (I dypet av en ruin, Fiji Kitsune fra landet bak drømmer og Tyngden mellom oss) er blant premiene.

Les mer om kampanjen på MoonStar's bokverden, og noter dere datoen i kalenderen. I fjor blei det samla inn hele 7150 kroner, noe som er veldig bra, men jeg håper dere vil være med på å gjøre summen enda større i år! Sjøl har jeg gyldig grunn til å ikke være med denne gangen, i og med at jeg skal på prisutdeling og motta stipend i hjemfylket mitt akkurat da, men jeg har jo faktisk allerede donert tre bøker til denne kampanjen, så jeg satser på at jeg er tilgitt.

God lesning!

Forfatteri og annet hverdagssyssel

Det er mandag, jeg er fortsatt arbeidsledig, leiligheten vår er fortsatt rotete, den blir liksom aldri helt ferdig utpakka, på onsdag reiser jeg til Tromsø, samme dagen som Ordkalotten begynner, og det var egentlig dét som var poenget mitt, for det er mye spennende på programmet! Sjøl gleder jeg meg mest til torsdagen, og visningen av filmen Sæterbakken skriver Sauermugg på Verdensteatret. Hva angår dere, bør dere glede dere mest til fredag klokka ett på Tromsø bibliotek, for da skal jeg lese egenskrevne tekster sammen med resten av forfatterklassen min. Dette var for all del en smule ironisk, men det er veldig hyggelig om du vil komme innom likevel. Gratis, attpåtil, så hvis du er i Tromsø da, har du ikke så mye å tape, bortsett fra litt nattesøvn hvis du har samme døgnrytme som meg.

Jo, og så en ting til. For ei stund siden sendte jeg inn noen tekster til en konkurranse, og for også ei stund siden fikk jeg beskjed om at jeg var blant vinnerne, men at jeg ikke skulle si det til alle og enhver ennå fordi ikke alt var helt i orden ennå. Men det er det nå, og jeg kan si det til alle jeg vil! Noen av kortprosa-tekstene mine skal altså trykkes i en antologi side om side med blant annet dikta til Mona Høvring, og det syns jeg er ufattelig stas. Antologien heter Bruer, og skal presentere noen av de mange ulike litterære stemmene fra Drammensregionen. Lanseringa blir den 6. november på Rekord Bar i Drammen, og jeg trur jeg skal lese. Her har du et bilde, så husker du det bedre:

Men nå må jeg gå, for jeg skal allerede begynne forberedelsene til en samtale jeg skal ha på FOD-gården klokka seks i kveld. Jeg skulle egentlig vært der sist fredag, men siden jeg ikke er så flink til dette med livet og sånn, gikk ikke alt helt som planlagt, og jeg måtte dra hjem før jeg hadde kommet så langt. Men vi prøver igjen! Denne gangen skal jeg ta med meg Jørgen, sånn at han kan passe på meg litt. Haha.

Digital lanseringsfest

Hallo hallo! Det er den tjuende august, og det betyr at nå kan man få tak i Tyngden mellom oss!!!! For eksempel fra haugenbok.no, eller så kan du spørre etter den i nærmeste bokhandel, og hvis de ikke har den, kan de ta den inn for deg. Jeg er i Tromsø nå og har ikke noe eksemplar av boka liggende, så den halvobligatoriske sjølvien der jeg triumferende holder boka framfor meg, får jeg dessverre ikke tatt. Jeg håper dette kjapt sammenraska sjølportrettet utført i Paintbrush gjør samme nytten:

Og for å feire, utlyser jeg herved en konkurranse!!!! Premien er selvfølgelig et signert eksemplar av Tyngden mellom oss. Det eneste du trenger å gjøre, er å skrive et innlegg på din blogg om hvorfor akkurat du bør vinne. Link til dette innlegget, og link til ditt innlegg i kommentarfeltet under her. Hvis du ikke har en blogg, kan du bruke et annet sosialt medium, for eksempel Twitter eller Facebook. Husk i alle tilfeller å linke til dette innlegget og link til ditt innlegg i kommentarfeltet. Jeg trekker en vinner onsdag om ei uke, altså den 27. God løk!

La meg avslutte med litt eksklusiv trivia om Tyngden mellom oss:
- Navna Gabriel, Julian og Tobias går igjen i flere tekster jeg har skrevet. To av hovedpersonene i den aller første romanen jeg skreiv som trettenåring, og som jeg har posta noen utdrag fra her, heter Gabriel og Tobias. En sentral karakter i såpeserien Lunisand, som jeg i sin tid posta på Skrivebua, heter Julian. Dessuten har jeg ofte brukt navna i noveller og korttekster.
- Karakteren M er basert på diktet mitt Mysteriemannen/diktet mitt Mysteriemannen er basert på karakteren M. Jeg er helt ærlig ikke sikker på hva som kom først, men de er den samme personen. "M" står selvfølgelig for Mysteriemannen.
- Et prosjekt jeg begynte på, men aldri fullførte, og som jeg blant annet har posta utdrag fra her, er ment som en slags særdeles frittstående oppfølger til Tyngden mellom oss. Med "særdeles frittstående" mener jeg at det egentlig aldri var et poeng for meg å vise tydelig at de hørte sammen, fordi historien i Døden og gleden, som var/er arbeidstittelen på prosjektet, helt fint kunne stå for seg sjøl som en individuell historie. Likevel fins det noen hint i begge to om at de potensielt kan ha en sammenheng.
- Jeg har i tillegg skrevet en prequel til Tyngden mellom oss i kortfilmmanusformat.

Så gjenstår det bare å ønske alle god lesning!

Et bilde, en lyd

Det er klein sjølpromotering man har en blogg for, ikke sant?

Uansett, jeg har, i likhet med to andre, vunnet en korttekstkonkurranse. Konkurransen gikk ut på å skrive ut fra et bilde og et lydklipp, nærmere bestemt dette bildet:

og denne lyden:




De tre tekstene vil havne i en antologi som kommer ut i høst. I'll keep you posted.

Terje Dragseth har følgende flotte ord å si om teksten min:

En tekst som griper inn i konkrete sanselige detaljer ( syn, hørsel) og som klarer å formidle et nærvær og en stemning, her i mørkerommet. Teksten legger opp til en større historie og er et anslag som pirrer og gjør leseren interessert i å lese mer. Forfatteren har også et variert og mangfoldig språk. Forholder seg ganske fritt til oppgaven (lyden av regn), og viser dermed en modenhet og en løsning av oppgaven, som er befriende. 

Det takker jeg ærbødigst for. Her er teksten:



Mørkerommet

Jeg husker mørkerommet i kjelleren, og åssen det aldri var helt mørkt, men med et svakt, rødt lys som nesten ikke var et lys i det hele tatt. Jeg husker pusten, det tunge nærværet av noen andre i det rommet, at bare én person i tillegg til meg sjøl plutselig føltes farlig, men at flere personer uskadeliggjorde det og pakka mørket tettere innover oss som et ekstra lag beskyttelse. Og jeg husker bildene; åssen de dukka fram på papirene. Først kunne man bare ane omrisset, ei vag skisse av en skygge. Og deretter; det hellige innsynet i detaljenes verden som varte i de utvalgte få minuttene for deretter aldri å vende tilbake. De mørke flekkene som blei gjort lyse, fregnene på nesa, føflekken på haka, sømmen på genserermet, noe mystisk og uhåndgripelig. Så kom resten av bildet fram, og detaljene måtte vike. De blei borte i fargene, alt overlappa hverandre, og sømmen på genserermet blei redusert til et dunkende noe, som en diskret bass i et større lydbilde; tilstede, men ikke synlig. Og hvis man hadde fjerna det, hadde dybden og fylden brått steget til overflaten og todimensjonalisert det hele, og man ville ikke vite hva det var som var borte, men man ville ane at noe mangla, noe man kunne føle framfor å sette fingeren på. Og jeg tenker ofte at å fremkalle bilder er som å høre på radio; kaoset i hvitstøyet som eksisterer mellom to kanaler, men som gradvis flyter over i noe gjenkjennelig og hverdagslig. Jeg hørte en gang et radioopptak av fallende regn, og visste at det var denne lyden jeg så; regnet som langsomt kom til verden fra gjennom en vegg av uformelige lyder, materialiserte seg, forvandla seg fra noe komplett uforståelig og vakkert til noe jeg altfor godt visste hva var. Og hvor ofte skulle jeg ikke ønske at jeg ikke forstod; magien som blir borte hver gang jeg ser igjen filmer jeg elska som liten, men nå i et voksent perspektiv, eller skjønnheten i runer og hieroglyfer, eller når noen banner på et fremmed språk, og det eneste jeg legger merke til er lydene og tolker det hen til den pureste poesi. Det er en sart balansekunst, dette med forståelse, og å stoppe i tide. Og alle de andre lurte alltid på hvorfor jeg ville fjerne bildet før det var fullkomment, og når de ikke forstod forklaringa mi, misunte jeg dem nettopp evnen til å ikke forstå.
 

Trondheim høsten 2012

For et halvt år siden skreiv jeg dette. På Bookstars blei jeg intervjua og leste høyt foran et stort publikum og signerte som en proff.

(Foto: Marte.)

Utpå kvelden dro Vegard, en kamerat av ham, Marte og jeg på barhopping. Det endte i falafel, og mine hvite laken på hotellet blei seende sånn ut:

Bilde nummer én er falafeldressing, bilde nummer to er et resultat av at jeg blødde fra beinet. Jeg lover.

Jeg skjønte ikke åssen jeg skulle skru på lyset på hotellrommet, men jeg fikk masse frokost, så det var greit:

Jeg tok noen finere bilder òg:

Utover det har jeg ikke så mye annet å meddele enn at jeg fikk pasta i posten i dag. Det viser seg at jeg har klart å vinne en konkurranse der premien nettopp er en ferdigrett. Hurra for meg.

Jeg vil vinne, så jeg whiner litt i samma slengen

Føler det blir så tomt å bare lage et blogginnlegg der jeg slenger opp at jeg vil vinne, så hey, jeg benytter anledninga til å leike emo. Det hadde nok kommet før eller siden likevel:

For okei, jeg hater ferie. For bare noen år siden elska jeg å være aleine, og nå greier jeg det bare ikke lenger. Hver gang jeg er aleine, kommer det styggefæle tanker som jeg ikke vil ha der, for hvis jeg er sammen med folk, greier jeg å distrahere meg fra dem litt, i væffal. Og nå vil jeg bare sove hele tida, men jeg får jo ikke sove, så jeg blir liggende og tenke enda mer. Og alt dette her mens jeg altså kunne ha gjort produktive ting, som å jobbe med den fordømte søknaden min eller fullføre den helvetes romanen som jeg begynte på for tre år siden, men ennå ikke har fått kjørt i mål. Og jeg vil ingenting med livet mitt, og jeg vil alt, jeg har bare ikke motivasjonen, og jeg veit at jeg aldri kommer til å få ræva i gir i forhold til noe som helst.

Snart Dublin med Vibeke. Det blir fint.

Ta julestemninga deres og dø.

Takk og farvel for denne gang. Sorry at jeg er teit.

Gjett hvem som var hovedsaken på Dagbladet kultur i går, a

Jeg er cocky nok til å påstå at jeg trur mange av dere allerede har lest intervjuet, men hvis det ikke er tilfellet, går det an å få gjort det her.

Jeg veit allerede at folk på skolen har lest det, men jeg veit ikke hvem. Akkurat nå ligger jeg fyllesjuk i senga (og har gått glipp av nok et seminar og står i fare for å miste retten til vitnemål på grunn av høyt fravær, men jeg har bare fått én advarsel, og andre jeg kjenner fikk to før grensa på ti prosent var nådd), så jeg har ikke hatt så mye sosial kontakt med noen at det gjør noe. Håper bare at ingen tolker det på feil måte. Diktet, altså. Det er jo egentlig bare ment som et kompliment. Og det handler forresten ikke om den noen av dere kanskje trur at det gjør.

Men jeg trenger seriøst et glass med vann nå. Forhåpentligvis rekker jeg å se Ironman før i kveld og, sånn at jeg kan bli med gjengen på kino og se oppfølgeren. Og snart skal dere faktisk få se Kjell og Jan!

Jeg kom ikke inn på UiT, men

Og det virkelig morsomme, er at denne mailen fikk jeg dagen etter at jeg leste mailen fra UiT. Skjebnens ironi much?

Men herre, for et kleint dikt å vinne med, da. Hva skal jeg liksom si om det? Åssen skal jeg tolke det offentlig eller hva jeg skal si? Nå kan man jo ta med i betraktninga at jeg liksom ikke hadde forestilt meg litt engang at jeg kom til å vinne, og derfor slang ut et dikt som det sannsynligvis blir pinlig for noen å lese, og ikke minst at det blir pinlig for meg at noen leser det. Men det er vel bare sånt man må regne med.

Litt gøy, da. Det er føkkings Diktkammeret, og det er jo faktisk hakket mer badass enn Skolekammeret.

Men øhm, er det noen som har et noenlunde ålreit bilde av meg, eller? Hahaha. Jeg fins jo ikke fotogen. Kan bli interessant å se hva jeg ender opp med å sende inn.

(Men jeg skal ikke ljuge. Jeg begynte faktisk å grine i stad på grunn av den mailen jeg fikk først. Joda, jeg har fortsatt to søknader igjen, men hva er sjansene, liksom. Og det er ikke så mye det at jeg kommer til å bli superrastløs og ikke vite hvor jeg skal gjøre av meg neste år, som det å få bevist en gang for alle at jeg faktisk ikke er god nok i den ene lille tingen jeg trudde jeg kunne engang. Sjøl om Facebook-statuskommentarene til en del av dere hjalp litt, altså.)

Mail fra Dagbladet

Hei,

Ditt dikt, «Nattfall», er i finalen på Skolekammeret denne måneden.

Jeg trenger ditt fulle navn, alder, skole og samtykke til å trykke diktet i
papiravisa. Diktet kan selvsagt likevel trykkes anonymt ved behov.

Gratulerer så masse!


Nå blei jeg glad!