Fra skisseboka: Tyngden mellom oss - det opprinnelige førstekapittelet

Mitt kanskje største problem når jeg skriver, er at jeg ender opp med å bli lei av prosjektet underveis. Jo lenger siden det er jeg skreiv begynnelsen, jo verre er det, for jo mer har jeg utvikla meg i løpet av tida det har tatt å skrive det gjennom. Med andre ord føkkings hater jeg å redigere tekst, og de kjedeligste stedene å redigere, er de samme stedene der redigering er absolutt mest nødvenig. Jeg burde antakelig ha brukt enda mer tid på å redigere Tyngden mellom oss før den blei trykt, men jeg leid av det samme syndromet da som nå: redigering er så helvetes kjedelig, og særlig der det trengs mest. Men første kapittel kunne jeg bare ikke la stå som det gjorde. Det endte jeg opp med å skrive helt på nytt. Dette er sånn som boka endte opp med å begynne - heldigvis. Opprinnelig så nemlig åpninga ut som dette:



”Jeg sier bare at vi bør rase fra oss nå mens vi har sjansen”, sa jeg, og lot handa knuse vannoverflata, som egentlig ikke var så veldig uknust fra før av heller, med tanke på at det rant en kontinuerlig strøm fra en schtøgg fiskestatue midt uti, som spy fra en full femtenåring. Og med dét hadde jeg trollbundet prinsessen, a.k.a. Tobias som satt ved siden av meg og kverulerte. Eller han hadde i hvert fall kverulert helt fram til nå.
   Det var bare Tobias og meg i dag, og han hadde pakka seg inn i det samme nøtteskallet han alltid hadde med seg når det bare var ham og meg. Han var den typen som hadde solgt hasj og herja på ungdomsskolen, helt til han hadde sett lyset på en veldig ateistisk måte, og blitt nesten straight-edge og tøffel. Han hadde flytta på hybel for å begynne på videregående et helt annet sted for å få en ny og bedre start, og hadde siden den gang vært min faste klassekompanjong og rådgiver, sistnevnte tidvis til min store frustrasjon. Jeg hata at moralprekenene hans faktisk hadde grunnpilarene sine festa til historier fra virkeligheten som du leser om i ukeblader; du veit, de artiklene som går over mer enn fire sider, og som er prega av skyggebada ansikter i profil mot et vindu, anonymiserte og uthviska. Jeg kunne liksom ikke fnyse av dem i samme toneleie som til foreldra mine, for når han trakk fram eksempler til skrekk og advarsel, fortalte han ikke i to dimensjoner som foreldra mine gjorde. Noe jeg på sett og vis skulle ønske, for da hadde det vært så mye lettere å avfeie det.
   ”Neeeei… det er for varmt for meg, ass”, sa Tobias, garantert bare for å få meg til å droppe temaet.
   ”Fontena”, sa jeg.
   ”Hæ?” sa Tobias.
   ”Fontena”, gjentok jeg.
   ”Hæ?” gjentok Tobias.
   ”Kom her, da”, sukka jeg, og før han rakk å si ”hæ?” igjen hadde jeg spruta vann på ham. Akkurat nok til at han merka det, så klart, og ikke noe mer. Jeg hadde ikke samvittighet nok til å gjøre ham klissblaut.
   ”At jeg kan kjøle meg ned i fontena?” spurte han.
   ”Hva trur du jeg ligger med handa neri detta ekle grumset etter, a?” spurte jeg og trakk opp igjen handa mi og holdt den fram mot ham som bevis, til tross for at den så like rein ut som om den hadde blitt spylt ned med anti-bac.
   ”Det er uansett sola som er problemet”, sa Tobias og myste opp mot den hvitgule badeballen et sted langt over oss.
   ”Hæ?” var det min tur til å si.
   ”Jeg smørte meg ikke med solkrem i dag”, utdypa han.
   ”Det var smart”, bemerka jeg.
   Han sa ikke noe mer. Satte seg ikke engang i skyggen. Bare lente albuene tungt på knærne og stirra på et mystisk punkt på bakken. Sjøl rulla jeg meg over og lå på sida istedenfor ryggen og så inn på den halvrustne, morkne fisken med det enorme gapet som trofast kasta opp liter etter liter med semi-kloakk. I motsetning til de andre ungene i nabolaget, var jeg aldri redd for den fisken da jeg var liten. Jeg syntes den var dritkul, i likhet med alt annet med supersvære kjefter. Bortimot ingen jeg gikk i barnehagen med, med unntak av de tøffa gutta som turte å si ”faen” til barnehagetantene, greide å gå forbi den uten mamma eller pappa i nærheten, hvis det ikke var for å tøffe seg for de andre, eller aller helst for et tvillingpar jeg har glemt navnet på, men som var de desidert verste badassene i området. Han ene av dem hadde tourette’s, men ingen av fireåringene skjønte hva det innebar, og syntes han var kjempeskummel fordi han brukte ord ingen av oss hadde hørt før når han blei sinna. De to pleide i hvert fall å mobbe de andre gjennom å klistre på seg glis så frastøtende at bare barnehageunger får det til og si: ”Jeg vedder på at du ikke tør å stikke huet inn i kjeften på fisken.” Og alle turte omsider i frykt for å få bank, men det var med tårer og snørr i hele trynet og resten av dagen tilbrakt snufsende på fanget til nærmeste voksne. Men ikke jeg, for på det punktet holdt faktisk mobberne seg unna meg. Som sagt digga jeg den fisken, og pleide å late som om jeg hadde en like megadiger munn sjøl, og noen ganger når jeg var hjemme, leika jeg at jeg spiste opp barbiedokkene mine med det evigstore sluket mitt.
   ”Hallo?” sa Tobias.
   ”Hæ?” sa jeg og rulla meg over til den andre sida.
   Jeg hadde ikke peiling på åssen ringetone Tobias hadde, for jeg hadde aldri hørt den. Han skyldte på alle nevrosene han hadde vært systematisk igjennom før han flytta hit, og påstod at han var ekstra følsom eller at blodet hans hadde en sjette sans eller noe som gjorde at sjøl om han alltid polstra seg inni tjukke, mørke olabukser, kjente han mobilen vibrere som et ekkolokaliseringskall fra det hinsidige i lomma. Alltid. Også nå.
   ”Fetters!” utbrøt han, og til tross for at han satt med ryggen imot meg, kunne jeg høre på stemmens hans at han smilte.
   ”Yeah, det gjør vi. Cool shit, yo. Ha det.” Tobias la på, snudde hodet mot meg så det formørka sola som en måne, og smilte så stort de tynne leppene hans ville tillate uten å vise tennene.
   ”Vi får låne hytta te Julian hele sommer’n”, kunne han informere.
   ”Smud, dude!” gliste jeg.
   ”Ah. Jeg elsker Julian”, konstaterte Tobias idet han putta mobilen tilbake i lomma.
   Julian hadde begynt i klassen vår et par uker etter skolestart, men alle visste hvem han var da han først kom, sjøl om det var det han aller minst hadde ønska. Men det var uunngåelig. Helt siden første dagen på VG1 hadde lærerne tiska og hviska og sladra sammen i gangene med blikk over skuldrene og neser som nesten rørte borti hverandre om ”han som trenger litt ekstra tid.” Gjennom å forhindre elever i å snakke ved å holde på taushetsplikta kun i klasseromma, sånn at de med lengst ører fikk et utall gylne muligheter til å plukke opp de viktigste stikkorda der de tilfeldigvis slentra forbi to lærere i fortrolig og dempa samtale med hverandre i gangene, endte han i klassen med glattest sleik opp med å spørre sine nærmeste ”Når kommer han med hjerneskaden, a?” et par minutter før Julian faktisk stod på dørterskelen, med bygning som en høy og muskuløs teddybjørn og den eneste på skolen med tredagersskjegg. Og det hele altså til tross for at ingen noen gang, ikke engang lærerne, hadde nevnt noe om en hjerneskade.
   Åssen Tobias og jeg hadde endt opp med å bli venner med ham, er ikke så greit å si, men saken var nå i hvert fall at vi hadde en nesten tre måneders lang hyttetur foran oss.
   ”Gabriel kommer òg, eller?” spurte jeg.
   ”Han sa ja sist gang jeg snakka me’n, men han ska visst jobbe en del”, svarte Tobias. Jeg nikka.

Intervju i Lierposten

Skanneren min er litt liten, så jeg måtte dele det opp litt for å få med alt. Klikk på bildet for å få det i større - og forhåpentligvis mer leselig - format.

Digital lanseringsfest

Hallo hallo! Det er den tjuende august, og det betyr at nå kan man få tak i Tyngden mellom oss!!!! For eksempel fra haugenbok.no, eller så kan du spørre etter den i nærmeste bokhandel, og hvis de ikke har den, kan de ta den inn for deg. Jeg er i Tromsø nå og har ikke noe eksemplar av boka liggende, så den halvobligatoriske sjølvien der jeg triumferende holder boka framfor meg, får jeg dessverre ikke tatt. Jeg håper dette kjapt sammenraska sjølportrettet utført i Paintbrush gjør samme nytten:

Og for å feire, utlyser jeg herved en konkurranse!!!! Premien er selvfølgelig et signert eksemplar av Tyngden mellom oss. Det eneste du trenger å gjøre, er å skrive et innlegg på din blogg om hvorfor akkurat du bør vinne. Link til dette innlegget, og link til ditt innlegg i kommentarfeltet under her. Hvis du ikke har en blogg, kan du bruke et annet sosialt medium, for eksempel Twitter eller Facebook. Husk i alle tilfeller å linke til dette innlegget og link til ditt innlegg i kommentarfeltet. Jeg trekker en vinner onsdag om ei uke, altså den 27. God løk!

La meg avslutte med litt eksklusiv trivia om Tyngden mellom oss:
- Navna Gabriel, Julian og Tobias går igjen i flere tekster jeg har skrevet. To av hovedpersonene i den aller første romanen jeg skreiv som trettenåring, og som jeg har posta noen utdrag fra her, heter Gabriel og Tobias. En sentral karakter i såpeserien Lunisand, som jeg i sin tid posta på Skrivebua, heter Julian. Dessuten har jeg ofte brukt navna i noveller og korttekster.
- Karakteren M er basert på diktet mitt Mysteriemannen/diktet mitt Mysteriemannen er basert på karakteren M. Jeg er helt ærlig ikke sikker på hva som kom først, men de er den samme personen. "M" står selvfølgelig for Mysteriemannen.
- Et prosjekt jeg begynte på, men aldri fullførte, og som jeg blant annet har posta utdrag fra her, er ment som en slags særdeles frittstående oppfølger til Tyngden mellom oss. Med "særdeles frittstående" mener jeg at det egentlig aldri var et poeng for meg å vise tydelig at de hørte sammen, fordi historien i Døden og gleden, som var/er arbeidstittelen på prosjektet, helt fint kunne stå for seg sjøl som en individuell historie. Likevel fins det noen hint i begge to om at de potensielt kan ha en sammenheng.
- Jeg har i tillegg skrevet en prequel til Tyngden mellom oss i kortfilmmanusformat.

Så gjenstår det bare å ønske alle god lesning!

Tyngden mellom oss 20. august

Panthera har allerede kunngjort den store nyheten, men 20. august slippes min nye roman, Tyngden mellom oss! Og den ser utrolig stilig ut, om jeg får si det sjøl:

Takk til grafisk designer Henriette Osnes og fotograf Amalie Stepperud Antonsen fra Am.Creations for det ekstremt vellykka resultatet.

Den kommer nok til å være tilgjengelig litt overalt. Du kan sikkert bare spørre din nærmeste bokhandler om de kan ta den inn for deg hvis de ikke allerede har den. Ellers kommer den garantert til å være tilgjenglig fra nettsidene til Panthera når den tid kommer, pluss at Fagbokforlaget allerede er forberedt.

For å feire denne gledelige nyheten poster jeg herved et nytt utdrag fra den her på bloggen min! Hvis du vil lese flere utdrag, klikker du bare på etiketten som heter "tyngden mellom oss" under innlegget.


---

Det var ikke langt til hytta til M. Heldigvis, for ganske tidlig begynte jeg å merke at vi kom til å slippe opp for samtaletemaer fort. Hva sier man til noen man ikke kjenner, men som man ikke desto mindre skal på fest til? Pluss at det var ingen nytelse å stavre seg gjennom og over jord, mose og glatt stein på høyhælte sko. Jeg følte meg tryggere da jeg vimsa rundt på stylter da vi feira 17. mai på barneskolen.

   M spurte meg om åssen musikk jeg likte. Jeg svarte at jeg stort sett likte noe innenfor enhver sjanger, og fikk lyst til å skyte meg sjøl i hodet umiddelbart etterpå. Jeg spurte ikke tilbake. Så begynte han å snakke om da han og broren hans hadde stått på vannski i forrige uke. Han hadde falt og fått blåmerke på underarmen. Han viste meg det, og jeg sa ”ouch.” Så var vi framme.

   Kanskje har jeg bare sett for mye på Midt i smørøyet, eller lest for mange nummer av fjortisblader. Uansett blei jeg glad til langt nedi ryggmargen da jeg fikk hyttedøra åpna framfor meg, og stod foran noe som fika til fordommene mine så det sang. For her var ikke pulserende trancerytmer, vammel hasjlukt og tretten år gamle jenter med hodene i bøtter. Tvert imot var det dempa Bob Marley på grammofon – seriøst, grammofon – og en gutt og to jenter som satt i en sofa ved siden av et bord. Jentene kledd i lårkort og brunkrem, vel å merke, men jeg beroliga meg sjøl med kommentaren M tidligere hadde gitt meg angående min egen snødronninghud. Eller, det kan kanskje ikke kalles å berolige seg sjøl når det ikke beroliger deg overhodet.

   Jentene og gutten så opp da jeg kom inn. Jeg Mona Lisa-smilte.

   ”Hei”, sa de alle tre, halvveis i munnen på hverandre.

   ”Hei, hei”, sa jeg, og så på M etter unnsetning. Han smilte tilbake og skjønte ikke problemet.

   ”Vil du ha noe å drikke?” spurte han isteden, noe jeg takka ja til.

   Mens han gikk inn på kjøkkenet, sneik jeg meg bort til en stol som jeg dro inntil sofaen. Forsiktig, som om jeg var redd gulvet ville brekke under meg. Jeg tok de som satt der i handa etter tur, men glemte navna i løpet av det neste minuttet. Gutten var broren til M; storebroren, skulle jeg dømme ut fra utseendet. Jentene smilte perlehvitt til alt jeg sa, som ikke var så veldig mye, mens jeg ønska at M skulle komme tilbake fort. Det kunne vel umulig ta så lang tid å finne noe å drikke?

   Det må vel ha vært skjebnen eller noe sånt som sørga for at han i neste sekund trådde inn i synsfeltet mitt igjen. I hendene hadde han to djupe glass og ei rødvinsflaske.

   ”Vær så god”, sa han og satte det ene glasset foran meg. Skjenka den tjukke væska oppi med klukk-klukk-klukk-lyder. Jeg hadde aldri drukket rødvin før.

   Samtidig som M fant en stol han kunne dra inntil bordet, satte jeg glasset for leppene, kaldt mot huden. Drakk veldig sakte en veldig liten slurk, og overraska meg sjøl ved å ikke mislike det. Syrlig og fyldig; en smak som ikke skulle styrtes, men nippes til. Kanskje retta jeg meg ubevisst opp i ryggen og løfta litt på haka.

   Sånn gikk det til at mens M satt framoverlent og snakka om ting han og de andre hadde god greie på, dytta jeg min egen stol noen få centimeter tilbake og nippa til veldig små slurker et par – tre ganger i minuttet. Blikket mitt holdt fast ved den som snakka, og lurte dem dermed til å tru at jeg deltok i samtalen. I øyekroken min iakttok jeg derimot M; observerte at han hadde blå øyne som blei en liten tanke villere for hver slurk vin han fikk i seg, og at huden hans stramma seg over kragebeinet når han lo. Etter hvert kom det flere folk, og jeg fikk påfyll i glasset.

   Da klokka var tolv, hadde M rukket å åpne flaske nummer to. Musikken hadde blitt høyere, det hadde blitt trangere om plassen, og jeg unnskyldte meg med at jeg måtte på do. Isteden pløyde jeg meg vei forbi og innimellom kropper som lukta svette og alkohol, og forsvant ut på terrassen, der noen stod og røyka. Men de kjente jeg ikke uansett.

   Jeg krøka meg sammen inntil veggen og knuga mobilen i håndflata. Hva faen i helvete gjør du her? spurte en stemme i hodet mitt, men ingen svarte. Det knitra liksom et sted bak eller forbi øra, tunga føltes plutselig dritsvær i munnen, og øya greide ikke å holde fokuset. En annen stemme, en jævla plagsom en, kjefta på meg idet jeg bladde meg nedover i telefonlista mi. Den sutra over at jeg visste jo at jeg kom til å angre på dette, og at jeg bare brukte boblene i blodet som unnskyldning.

   Jeg la mobilen opp mot øret. ”Hallo?” sa det i den andre enden.

   ”Du… jeg må snakke med deg om no”, sa jeg, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg sa det.

   ”Ja vel?” sa Gabriel.

   ”Jeg føler meg bare så føkkings aleine”, hørte jeg meg sjøl si, og merka at jeg fikk lyst til å sippe. Jeg var jo full, så hvorfor ikke, tenkte jeg, og dermed rant det sminkefarga saltvannsstriper nedover kinna mine.

   ”Ja vel”, sa Gabriel igjen.

   ”Fy faen, du skjønner ikke en jævla dritt”, hulka jeg, og så la jeg på. Jeg venta til ansiktet mitt hadde tørka sånn mer eller mindre, og så reiste jeg meg opp, kjempa meg inn døra igjen, og fant på nytt veien til bordet. Jeg ville ha mer vin.

   Men da jeg kom fram, var verken vinflaska eller M der. Isteden stod jentene fra i stad og enda flere jenter og shotta tequila.

   ”Vil du ha?” Ei brunette sjangla bort til meg og kyssa meg på kinnet. Før jeg hadde rukket å svare, hadde hun fylt et shotglass med brennevin. Sitronbåten og saltbøssa var visst òg på plass.

   Drinken svei i halsen. For mange glass vin greide ikke å dekke over det. Jeg trur kanskje jeg mumla noe om at jeg var tørst, før jeg snudde meg, skulle klatre over sofaen, men datt isteden framover og skalla panna i peisen. Ei hand greip meg imidlertid raskt om underarmen og halte meg på beina og gjennom rommet. Skygger, varme kropper, øl i håret. Omsider frisk luft.

   ”Hei, går det bra med deg?”

   Jeg var varm i hele ansiktet. M holdt de bare armene mine i et fast grep. Det var både stjerne- og måneklart, registrerte jeg. Hendene hans på huden min. Ansiktet hans så blått ut i natta.

   ”Kan jeg få litt mer vin?” spurte jeg.

   ”Nei”, lo han, og plasserte meg på det øverste trinnet i trappa. Han satte seg ved siden av meg, og nå merka jeg at han hadde armen rundt livet mitt. Et sted langt baki det bedøva hodet mitt, skulle jeg ønske at jeg hadde vært edru så jeg kunne ha ytt det øyeblikket den rettferdigheten det fortjente.

   M tok en sigarett opp fra jakkelomma, stakk den inn mellom leppene og tente den med den ledige handa. Gloa ga munnen og de nesten usynlige skjeggstubbene en nærmest neonaktig glød.

   ”Kan jeg få?” snøvla jeg og langa ut etter sigaretten, men bomma med vel ti centimeter.

   ”Hvis du er skikkelig kvalm nå, e’kke røyke det beste du kan finne på”, sa han, samtidig som han blåste ut flakkende spøkelser som løste seg opp i sommerlufta bare øyeblikket etter.

   ”Jammen jeg e’kke kvalm. Har bare vondt i huet”, sa jeg, og refererte til det påbegynnende blåmerket i fjeset heller enn skallebank.

   ”Du bestemmer”, sa M, og uten å se på meg, tok han røyken ut fra munnen og holdt den mot meg. Jeg tok imot, sugde i meg et langt trekk, lot nikotinet rotere litt i lungene, før jeg blåste ut. Han fikk den tilbake, og jeg veksla mellom å se på ham mens han røyka ferdig og grantrærne som minna om veldig fillete pyramider i det fjerne.

   ”Nei…” sa M etter ei lita stund, ”ska jeg følge deg hjem?”
   Nei, jeg vil bli her med deg, tenkte jeg. ”Ja”, sa jeg. Og så gikk vi nedover til hytta til Julian igjen, men til tross for at det virka som om skogen holdt pusten i påvente av at noe skulle skje, holdt han ikke rundt meg.

Tomprat

Så dere, om ei uke og én dag har jeg eksamen i økonomi. Jeg har bare lyst til å dø. Neida. Joda. Fordi jeg leser i boka eller er på forelesning (via livestreaming, yeah) og så bare tenker jeg aha, så det er sånn det er! Og så får jeg en tilsvarende oppgave å løse på egen hånd, og så bare... går det ikke. Jeg stopper ved første setning og skjønner ikke i det hele tatt hva det er oppgaven ber meg om å gjøre. Det er lenge siden jeg har følt meg så dysfunksjonell, og det kommer fra meg. Og så er jo greia det at på grunn av mitt veldig mislykka forsøk på å studere spansk for et par år siden, mister jeg retten til stipend og lån hvis jeg stryker. Og flytur og opphold i Tromsø en gang i måneden pluss husleie kan se veldig håpløst ut uten. Og man må ha minst 30 % riktig for å kunne stå, noe som jeg ikke syns gir mening???? Fordi jeg har liksom alltid tenkt sånn at det må være omtrent like vanskelig å få A som F, og det som skiller A fra B er 8 %, mens det som altså skiller F fra E er 30 %???? Jeg skjønner ikke? Er dette vanlig praksis? Jeg er dødsdømt. Og faktisk ikke bare fra min side, men foreleser har sagt ganske direkte at han trur jeg kommer til å stryke. Og jeg veit at dere som sier sånne ting helt sikkert mener det kjempegodt, men vær så snill å ikke si sånne ting som "jammen det går bra, du er jo så flink!!!" for jeg er virkelig ikke flink i dette her i det hele tatt. Det er ganske stor forskjell på å gi ut ei bok og å sette opp et korrekt regnskap.

På den positive sida så er det nå opplest og vedtatt at min nye roman Tyngden mellom oss kommer ut i august, da. Dette veit vel alle som er venn med meg på Facebook allerede, og jeg trur helt ærlig ikke jeg har så mange lesere som ikke er venn med meg på Facebook, men nå står det altså her òg. Jeg har faktisk allerede hinta til det på bloggen min, men jeg veit ikke om noen plukka det opp. Men uh ja, det blir jo stas, da.

Her er en katt som ikke har noe med saken å gjøre:

Eller kanskje litt. Jeg føler meg faktisk ganske sånn akkurat nå.

Tyngden mellom oss - revidert åpning

Det var to dager ut i sommerferien, og som statistikken seinere skulle vise, sommerens varmeste dag. Jeg hadde slutta på videregående, og på det tidspunktet hadde jeg ikke engang rukket å bli nervøs for hva i all verden som skulle ende opp med å bli framtida mi fra og med nå.

   Det var Tobias og meg, han snakka i telefonen, jeg lå på ryggen på kanten av fontena i hjertet av byen. Jeg slapp handa mi ned i vannet, så på at den blei mer fargeløs og mer bølgete, fingrene sneia borti en mynt. Hvilken idiot har trudd at denne av alle fontener ville bringe lykke.

   Jeg hadde brakt opp temaet tidligere på dagen, om at vi burde rase fra oss, det var de orda jeg hadde brukt, rase fra oss. Jeg hadde snakka med Tobias på telefonen, dette var siste sommeren med gjengen, vi måtte benytte muligheten nå, før universiteter og jobber og nye venner kom og tok oss fra hverandre. Dette var blant tinga jeg var mest redd for; at neste år ville jeg være fortid, mens for meg ville det aldri bli noen annen nåtid enn denne.

   ”Halla!” sa Tobias inn i røret, jeg så opp på fontena, opp på statuen av fisken, fisken som aldri slutta å spytte ut vann, den shtøgge fisken alle var redd for de vi var små. Alle, bortsett fra meg. På alle andre områder var jeg barnehagens største pingle, men ikke dette. Jeg husker en gang, vi fikk ikke lov til å gå utenfor gjerdet, men alle visste at når Kristoffer sa at vi skulle gå på tur, så skulle vi gå på tur. Kristoffer var sannsynligvis den største og dummeste ungen i barnehagen, men han var også den skumleste, og de som satt i sandkassa den dagen han kom bort og sa vi skulle gå på tur, turte ikke nekte. Jeg blei med, sammen med de andre, vi var vel kanskje fem stykker i tillegg til de to vaktbikkjene til Kristoffer. Vi gikk ned til byen, og Kristoffer sa til oss: ”jeg vedder på at ingen av dere tør å stikke huet inn i kjeften på den fisken der.” Og alle gjorde det, men jeg var den eneste som gjorde det uten å grine. Det betydde ikke at Kristoffer lot meg være i fred etter det, han har sikkert glemt det nå, alle de andre har glemt det nå, for alle var det bare enda et terrorpåfunn fra områdets verste bølle, men for meg er det et av de klareste minnene jeg har.

   Tobias hadde lagt på, han snudde hodet mot meg og gliste.

   ”Vi får låne hytta te Julian hele sommer’n!” sa han.

   ”Genialt”, sa jeg.

   Julian hadde begynt i klassen vår et par uker etter skolestart, men alle visste hvem han var da han først kom, til tross for at det var det han aller minst hadde ønska sjøl. Men det var uunngåelig. Helt siden første dagen på VG1 hadde lærerne tiska og hviska og sladra sammen i gangene med blikk over skuldrene og neser som nesten rørte borti hverandre om ”han som trenger litt ekstra tid.” De forhindra elever i å snakke ved å holde på taushetsplikta kun i klasseromma. På den måten fikk de med lengst ører et utall gylne muligheter til å plukke opp de viktigste stikkorda der de tilfeldigvis slentra forbi to lærere i fortrolig og dempa samtale med hverandre i gangene. Som et resultat av dette, endte han i klassen med glattest sleik opp med å spørre sine nærmeste ”Når kommer han med hjerneskaden, a?” et par minutter før Julian faktisk stod på dørterskelen, med bygning som en høy og muskuløs teddybjørn og den eneste på skolen med tredagersskjegg. Og det hele altså til tross for at ingen noen gang, ikke engang lærerne, hadde nevnt noe om en hjerneskade.

   Åssen Tobias og jeg hadde endt opp med å bli venner med ham, er ikke så greit å si, men saken var nå i hvert fall at vi hadde en nesten tre måneders lang hyttetur foran oss.

   Tobias var på mange måter veldig motsatt av Julian. Han hadde solgt hasj og herja på ungdomsskolen, helt til han hadde sett lyset på en veldig ateistisk måte, og blitt så godt som streit. Så hadde han flytta på hybel for å begynne på videregående et helt annet sted for å få en ny og bedre start, og hadde siden den gang vært min faste klassekompanjong og rådgiver, sistnevnte tidvis til min store frustrasjon. Jeg hata at moralprekenene hans faktisk hadde grunnpilarene sine festa til historier fra virkeligheten som du leser om i ukeblader; du veit, de artiklene som går over mer enn fire sider, og som er prega av skyggebada ansikter i profil mot et vindu, anonymiserte og uthviska. Jeg kunne liksom ikke fnyse av dem i samme toneleie som til foreldra mine, for når han trakk fram eksempler til skrekk og advarsel, fortalte han ikke i to dimensjoner som de gjorde. Noe jeg på sett og vis skulle ønske, for da hadde det vært så mye lettere å avfeie det.

   ”Gabriel blir også med, eller?” spurte jeg.
   ”Ja, men sku visst jobbe en del”, sa Tobias.

---

Det endelige utkastet, omhyggelig bearbeida. Endelig blir det alvor. Fortsettelse følger.

Tyngden mellom oss - fragment

Og alle rundt meg var gjenferd, jeg skjønte det nå. Ingen hadde noen gang eksistert, eller kanskje det var nettopp det de hadde, men lenge før meg, og det var bare noen tomme ånder jeg hadde forholdt meg til i alle disse åra, og orda mellom oss var bare støv, eller kanskje det var jeg som var gjenferdet der jeg sklei gjennom skogen med et ansikt som føltes som om det veide dobbelt så mye som resten av kroppen. Jeg satte sekken fra meg på bakken nok en gang, tok fram nattkjolen jeg hadde arva etter Borghild Olsen, kledde meg naken, dro kjolen over hodet, sprang barføtt over nedfalne barnåler, maur, mose, stein og lyng. Jeg løp nedover, føttene gikk automatisk, korte greiner klorte meg på armene, sparka til tider tærne bort i alt mulig rart, åpna kjeften og skreik hest og ureint, kasta meg til slutt på bakken, rulla nedover til jeg blei svimmel, og da jeg skulle prøve å stoppe opp og reise meg, smalt jeg hodet i en stein, og det svei, og det var svart bare bittelitt, og nå dunka det bare, og jeg blunka opp mot den gråblå himmelen, lyset var så lyst. Og så grein jeg enda en gang, og jeg lurte på om jeg noen gang hadde gjort noe annet enn å grine, og jeg krabba bortover, ned mot huset der nede, skrapte meg opp, krabba i mitt eget blod og jorda jeg hadde vokst opp på, kjente skiten kile seg fast i kjøttet mitt, men jeg tenkte på det som renselse, og jeg krabba, krøyp, var en orm i gjørma, en forslått hund, og jeg nådde hagen der nede, med tørkestativ og blomsterbed og garasje og mørke vinduer med pene gardiner. Jeg grein da jeg med møkkete kjole og blodige, møkkete bein stabba opp trappa til inngangsdøra, mamma, jeg mista ballongen min, mamma, den dumme gutten sa at jeg var stygg, mamma, jeg slo ankelen min, mamma, kan du være så snill og blåse nå? 

Alt av råtekst er på plass, nå gjenstår bare den endeløse flikkinga og pirkinga, og det trengs det mye av. Akk. Jeg kom ikke inn på noen skoler til høsten uansett, så jeg får nok av tid til finpuss.

Blow, blow, blow it up

(Fin sang.)

I helga var jeg oppe i tjueto timer. Da jeg kom hjem fra skolen i går, la jeg meg og sov i... tjueto timer. Haha. Jeg er helt sykt sliten, og har ikke sjans til å komme gjennom det forpulte drittpensumet innen eksamen. Ja, jeg veit at ikke trenger å bekymre meg for det ennå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det heller, fordi jeg har jo vært så care til lekser og pensum og alt gjennom liksom barneskolen, ungdomsskolen, vgs, fhs og til og med forrige semester. Det er bare nå at jeg plutselig har begynt å noie som faen. Deler av meg sier til meg sjøl at jeg umulig kan stryke på eksamen når jeg ikke strøyk i matte eller gym engang, men fortsatt.

Skal prøve å holde klaginga på et minimum. Jeg blir nemlig så glad når jeg ser at folk (det vil si Karoline) er nysgjerrig på mitt nyeste romanprosjekt og tydeligvis vil lese fra det. Jeg poster jo veldig sjeldent ting jeg sjøl har skrevet her, med mindre jeg skreiv det på ungdomsskolen, mener jeg, så det er kanskje på høy tid? Dette er riktignok ikke det Panthera skal få i neste omgang, men det er noe annet som jeg begynte på i sommer og som er det jeg konsentrerer meg om når vi har prosauker her på høgskolen. Handling? Ikke noe særlig, egentlig. Jente drar på hyttetur med venner. Ting skjer. Hun tenker. Men jeg liker veldig godt å skrive på det.

Vær så god, her har dere et utdrag. Ikke slakt meg helt, da:

Halvannen time seinere lå jeg med solbriller over øya, musikk i øra og sola rundt meg på alle kanter, omtrent. Jeg hadde funnet en stein nesten like stor som et svaberg, og jeg kunne i praksis kjenne varmen og lyset ta tak i vanndråpene, fordelt utover huden min som bitte små fuktige puslespillbrikker, og sende dem ut i evigheten et sted. Tobias og Julian var uti ennå.

Tankene mine fløy. Bakover i tid, bakover, bakover, enda litt lenger, og fram igjen, lenger fram, til vinteren for et halvt år siden. Det var januar eller februar, og jeg satt og varma hendene mine under låra mens skolerådgiveren bladde i de viktige papira sine.

Hun så opp. Det fryktede spørsmålet kom: ”Hva har du lyst til å bli for noe, da?”

Jeg svarte at jeg ikke visste.

Hun lente seg framover. Så på meg med brilleøyne og et nøye innøvd smil.

”Du som har så mange talenter, må jo bli noe kreativt.”

Jeg trur jeg ikke egentlig hadde skjønt før da hvor ekstremt mange mapper det går an å ha på én gang på en skrivepult. Hun hadde ei slags plasthylle i miniatyr som stod helt til høyre på pulten, og inni den var det fire – fem mapper, tjokkfulle av ark, det tøyt ut, og enda det var bare i hylla, for mappene lå i stabler ellers på pulten òg. Hun hadde sikkert skuffer på den sida av pulten som vendte vekk fra meg, og i dem var det garantert enda flere mapper. Hvor kom alle mappene fra? Hva hadde hun i dem? Var det sånn det så ut når man hadde orden på livet sitt?

Fru rådgiver smilte ennå, et smil som lagde rynker i den allerede skrukkete panna, idet hun spurte: ”Men hva er det du liker å gjøre, da?”

Ja, hva likte jeg å gjøre? Jeg likte å ligge akkurat sånn som nå; i tjueåtte grader pluss med Sigur Rós på mp3-spilleren, hjemmesmurte smørbrød i en plastpose og to av mine beste venner rett i nærheten. Jeg likte å være på hyttetur og drikke te. Jeg likte å se film og spise pizza. Spille TV-spill. Røyke vannpipe. Se på stjernene og diskutere filosofi i fylla. Kunne man tjene penger på sånt? Ta seg ei utdanning, en doktorgrad i livsnytelse?

”Kanskje du skal prøve å jobbe et år og ta det som en tenkepause”, var rådgiverens konklusjon, med en ektefølthet som var like grå som hårtufsen som dingla ved øret hennes.

Jeg hadde fortsatt ikke søkt på jobb. En slags hippieideologi som satt djupt inni meg, formante at jeg aldri skulle tjene penger på noe jeg ikke likte, og jeg kunne liksom aldri se for meg at å bipe varer time ut og time inn i en svett butikkuniform falt innunder like-kategorien. Mamma og pappa hata det selvfølgelig; sa om igjen og om igjen at de ikke kom til å sponse meg med mindre jeg faktisk viste at jeg var verdig økonomien deres. Jeg tenkte hele tida at en vakker dag skulle jeg svare freidig ”da får jeg bare prostituere meg, da”, men foreløpig hadde jeg bare krøpet inn igjen i skallet og pepet at jeg skulle finne en jobb snart.