Tyngden mellom oss 20. august

Panthera har allerede kunngjort den store nyheten, men 20. august slippes min nye roman, Tyngden mellom oss! Og den ser utrolig stilig ut, om jeg får si det sjøl:

Takk til grafisk designer Henriette Osnes og fotograf Amalie Stepperud Antonsen fra Am.Creations for det ekstremt vellykka resultatet.

Den kommer nok til å være tilgjengelig litt overalt. Du kan sikkert bare spørre din nærmeste bokhandler om de kan ta den inn for deg hvis de ikke allerede har den. Ellers kommer den garantert til å være tilgjenglig fra nettsidene til Panthera når den tid kommer, pluss at Fagbokforlaget allerede er forberedt.

For å feire denne gledelige nyheten poster jeg herved et nytt utdrag fra den her på bloggen min! Hvis du vil lese flere utdrag, klikker du bare på etiketten som heter "tyngden mellom oss" under innlegget.


---

Det var ikke langt til hytta til M. Heldigvis, for ganske tidlig begynte jeg å merke at vi kom til å slippe opp for samtaletemaer fort. Hva sier man til noen man ikke kjenner, men som man ikke desto mindre skal på fest til? Pluss at det var ingen nytelse å stavre seg gjennom og over jord, mose og glatt stein på høyhælte sko. Jeg følte meg tryggere da jeg vimsa rundt på stylter da vi feira 17. mai på barneskolen.

   M spurte meg om åssen musikk jeg likte. Jeg svarte at jeg stort sett likte noe innenfor enhver sjanger, og fikk lyst til å skyte meg sjøl i hodet umiddelbart etterpå. Jeg spurte ikke tilbake. Så begynte han å snakke om da han og broren hans hadde stått på vannski i forrige uke. Han hadde falt og fått blåmerke på underarmen. Han viste meg det, og jeg sa ”ouch.” Så var vi framme.

   Kanskje har jeg bare sett for mye på Midt i smørøyet, eller lest for mange nummer av fjortisblader. Uansett blei jeg glad til langt nedi ryggmargen da jeg fikk hyttedøra åpna framfor meg, og stod foran noe som fika til fordommene mine så det sang. For her var ikke pulserende trancerytmer, vammel hasjlukt og tretten år gamle jenter med hodene i bøtter. Tvert imot var det dempa Bob Marley på grammofon – seriøst, grammofon – og en gutt og to jenter som satt i en sofa ved siden av et bord. Jentene kledd i lårkort og brunkrem, vel å merke, men jeg beroliga meg sjøl med kommentaren M tidligere hadde gitt meg angående min egen snødronninghud. Eller, det kan kanskje ikke kalles å berolige seg sjøl når det ikke beroliger deg overhodet.

   Jentene og gutten så opp da jeg kom inn. Jeg Mona Lisa-smilte.

   ”Hei”, sa de alle tre, halvveis i munnen på hverandre.

   ”Hei, hei”, sa jeg, og så på M etter unnsetning. Han smilte tilbake og skjønte ikke problemet.

   ”Vil du ha noe å drikke?” spurte han isteden, noe jeg takka ja til.

   Mens han gikk inn på kjøkkenet, sneik jeg meg bort til en stol som jeg dro inntil sofaen. Forsiktig, som om jeg var redd gulvet ville brekke under meg. Jeg tok de som satt der i handa etter tur, men glemte navna i løpet av det neste minuttet. Gutten var broren til M; storebroren, skulle jeg dømme ut fra utseendet. Jentene smilte perlehvitt til alt jeg sa, som ikke var så veldig mye, mens jeg ønska at M skulle komme tilbake fort. Det kunne vel umulig ta så lang tid å finne noe å drikke?

   Det må vel ha vært skjebnen eller noe sånt som sørga for at han i neste sekund trådde inn i synsfeltet mitt igjen. I hendene hadde han to djupe glass og ei rødvinsflaske.

   ”Vær så god”, sa han og satte det ene glasset foran meg. Skjenka den tjukke væska oppi med klukk-klukk-klukk-lyder. Jeg hadde aldri drukket rødvin før.

   Samtidig som M fant en stol han kunne dra inntil bordet, satte jeg glasset for leppene, kaldt mot huden. Drakk veldig sakte en veldig liten slurk, og overraska meg sjøl ved å ikke mislike det. Syrlig og fyldig; en smak som ikke skulle styrtes, men nippes til. Kanskje retta jeg meg ubevisst opp i ryggen og løfta litt på haka.

   Sånn gikk det til at mens M satt framoverlent og snakka om ting han og de andre hadde god greie på, dytta jeg min egen stol noen få centimeter tilbake og nippa til veldig små slurker et par – tre ganger i minuttet. Blikket mitt holdt fast ved den som snakka, og lurte dem dermed til å tru at jeg deltok i samtalen. I øyekroken min iakttok jeg derimot M; observerte at han hadde blå øyne som blei en liten tanke villere for hver slurk vin han fikk i seg, og at huden hans stramma seg over kragebeinet når han lo. Etter hvert kom det flere folk, og jeg fikk påfyll i glasset.

   Da klokka var tolv, hadde M rukket å åpne flaske nummer to. Musikken hadde blitt høyere, det hadde blitt trangere om plassen, og jeg unnskyldte meg med at jeg måtte på do. Isteden pløyde jeg meg vei forbi og innimellom kropper som lukta svette og alkohol, og forsvant ut på terrassen, der noen stod og røyka. Men de kjente jeg ikke uansett.

   Jeg krøka meg sammen inntil veggen og knuga mobilen i håndflata. Hva faen i helvete gjør du her? spurte en stemme i hodet mitt, men ingen svarte. Det knitra liksom et sted bak eller forbi øra, tunga føltes plutselig dritsvær i munnen, og øya greide ikke å holde fokuset. En annen stemme, en jævla plagsom en, kjefta på meg idet jeg bladde meg nedover i telefonlista mi. Den sutra over at jeg visste jo at jeg kom til å angre på dette, og at jeg bare brukte boblene i blodet som unnskyldning.

   Jeg la mobilen opp mot øret. ”Hallo?” sa det i den andre enden.

   ”Du… jeg må snakke med deg om no”, sa jeg, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg sa det.

   ”Ja vel?” sa Gabriel.

   ”Jeg føler meg bare så føkkings aleine”, hørte jeg meg sjøl si, og merka at jeg fikk lyst til å sippe. Jeg var jo full, så hvorfor ikke, tenkte jeg, og dermed rant det sminkefarga saltvannsstriper nedover kinna mine.

   ”Ja vel”, sa Gabriel igjen.

   ”Fy faen, du skjønner ikke en jævla dritt”, hulka jeg, og så la jeg på. Jeg venta til ansiktet mitt hadde tørka sånn mer eller mindre, og så reiste jeg meg opp, kjempa meg inn døra igjen, og fant på nytt veien til bordet. Jeg ville ha mer vin.

   Men da jeg kom fram, var verken vinflaska eller M der. Isteden stod jentene fra i stad og enda flere jenter og shotta tequila.

   ”Vil du ha?” Ei brunette sjangla bort til meg og kyssa meg på kinnet. Før jeg hadde rukket å svare, hadde hun fylt et shotglass med brennevin. Sitronbåten og saltbøssa var visst òg på plass.

   Drinken svei i halsen. For mange glass vin greide ikke å dekke over det. Jeg trur kanskje jeg mumla noe om at jeg var tørst, før jeg snudde meg, skulle klatre over sofaen, men datt isteden framover og skalla panna i peisen. Ei hand greip meg imidlertid raskt om underarmen og halte meg på beina og gjennom rommet. Skygger, varme kropper, øl i håret. Omsider frisk luft.

   ”Hei, går det bra med deg?”

   Jeg var varm i hele ansiktet. M holdt de bare armene mine i et fast grep. Det var både stjerne- og måneklart, registrerte jeg. Hendene hans på huden min. Ansiktet hans så blått ut i natta.

   ”Kan jeg få litt mer vin?” spurte jeg.

   ”Nei”, lo han, og plasserte meg på det øverste trinnet i trappa. Han satte seg ved siden av meg, og nå merka jeg at han hadde armen rundt livet mitt. Et sted langt baki det bedøva hodet mitt, skulle jeg ønske at jeg hadde vært edru så jeg kunne ha ytt det øyeblikket den rettferdigheten det fortjente.

   M tok en sigarett opp fra jakkelomma, stakk den inn mellom leppene og tente den med den ledige handa. Gloa ga munnen og de nesten usynlige skjeggstubbene en nærmest neonaktig glød.

   ”Kan jeg få?” snøvla jeg og langa ut etter sigaretten, men bomma med vel ti centimeter.

   ”Hvis du er skikkelig kvalm nå, e’kke røyke det beste du kan finne på”, sa han, samtidig som han blåste ut flakkende spøkelser som løste seg opp i sommerlufta bare øyeblikket etter.

   ”Jammen jeg e’kke kvalm. Har bare vondt i huet”, sa jeg, og refererte til det påbegynnende blåmerket i fjeset heller enn skallebank.

   ”Du bestemmer”, sa M, og uten å se på meg, tok han røyken ut fra munnen og holdt den mot meg. Jeg tok imot, sugde i meg et langt trekk, lot nikotinet rotere litt i lungene, før jeg blåste ut. Han fikk den tilbake, og jeg veksla mellom å se på ham mens han røyka ferdig og grantrærne som minna om veldig fillete pyramider i det fjerne.

   ”Nei…” sa M etter ei lita stund, ”ska jeg følge deg hjem?”
   Nei, jeg vil bli her med deg, tenkte jeg. ”Ja”, sa jeg. Og så gikk vi nedover til hytta til Julian igjen, men til tross for at det virka som om skogen holdt pusten i påvente av at noe skulle skje, holdt han ikke rundt meg.