Blow, blow, blow it up

(Fin sang.)

I helga var jeg oppe i tjueto timer. Da jeg kom hjem fra skolen i går, la jeg meg og sov i... tjueto timer. Haha. Jeg er helt sykt sliten, og har ikke sjans til å komme gjennom det forpulte drittpensumet innen eksamen. Ja, jeg veit at ikke trenger å bekymre meg for det ennå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det heller, fordi jeg har jo vært så care til lekser og pensum og alt gjennom liksom barneskolen, ungdomsskolen, vgs, fhs og til og med forrige semester. Det er bare nå at jeg plutselig har begynt å noie som faen. Deler av meg sier til meg sjøl at jeg umulig kan stryke på eksamen når jeg ikke strøyk i matte eller gym engang, men fortsatt.

Skal prøve å holde klaginga på et minimum. Jeg blir nemlig så glad når jeg ser at folk (det vil si Karoline) er nysgjerrig på mitt nyeste romanprosjekt og tydeligvis vil lese fra det. Jeg poster jo veldig sjeldent ting jeg sjøl har skrevet her, med mindre jeg skreiv det på ungdomsskolen, mener jeg, så det er kanskje på høy tid? Dette er riktignok ikke det Panthera skal få i neste omgang, men det er noe annet som jeg begynte på i sommer og som er det jeg konsentrerer meg om når vi har prosauker her på høgskolen. Handling? Ikke noe særlig, egentlig. Jente drar på hyttetur med venner. Ting skjer. Hun tenker. Men jeg liker veldig godt å skrive på det.

Vær så god, her har dere et utdrag. Ikke slakt meg helt, da:

Halvannen time seinere lå jeg med solbriller over øya, musikk i øra og sola rundt meg på alle kanter, omtrent. Jeg hadde funnet en stein nesten like stor som et svaberg, og jeg kunne i praksis kjenne varmen og lyset ta tak i vanndråpene, fordelt utover huden min som bitte små fuktige puslespillbrikker, og sende dem ut i evigheten et sted. Tobias og Julian var uti ennå.

Tankene mine fløy. Bakover i tid, bakover, bakover, enda litt lenger, og fram igjen, lenger fram, til vinteren for et halvt år siden. Det var januar eller februar, og jeg satt og varma hendene mine under låra mens skolerådgiveren bladde i de viktige papira sine.

Hun så opp. Det fryktede spørsmålet kom: ”Hva har du lyst til å bli for noe, da?”

Jeg svarte at jeg ikke visste.

Hun lente seg framover. Så på meg med brilleøyne og et nøye innøvd smil.

”Du som har så mange talenter, må jo bli noe kreativt.”

Jeg trur jeg ikke egentlig hadde skjønt før da hvor ekstremt mange mapper det går an å ha på én gang på en skrivepult. Hun hadde ei slags plasthylle i miniatyr som stod helt til høyre på pulten, og inni den var det fire – fem mapper, tjokkfulle av ark, det tøyt ut, og enda det var bare i hylla, for mappene lå i stabler ellers på pulten òg. Hun hadde sikkert skuffer på den sida av pulten som vendte vekk fra meg, og i dem var det garantert enda flere mapper. Hvor kom alle mappene fra? Hva hadde hun i dem? Var det sånn det så ut når man hadde orden på livet sitt?

Fru rådgiver smilte ennå, et smil som lagde rynker i den allerede skrukkete panna, idet hun spurte: ”Men hva er det du liker å gjøre, da?”

Ja, hva likte jeg å gjøre? Jeg likte å ligge akkurat sånn som nå; i tjueåtte grader pluss med Sigur Rós på mp3-spilleren, hjemmesmurte smørbrød i en plastpose og to av mine beste venner rett i nærheten. Jeg likte å være på hyttetur og drikke te. Jeg likte å se film og spise pizza. Spille TV-spill. Røyke vannpipe. Se på stjernene og diskutere filosofi i fylla. Kunne man tjene penger på sånt? Ta seg ei utdanning, en doktorgrad i livsnytelse?

”Kanskje du skal prøve å jobbe et år og ta det som en tenkepause”, var rådgiverens konklusjon, med en ektefølthet som var like grå som hårtufsen som dingla ved øret hennes.

Jeg hadde fortsatt ikke søkt på jobb. En slags hippieideologi som satt djupt inni meg, formante at jeg aldri skulle tjene penger på noe jeg ikke likte, og jeg kunne liksom aldri se for meg at å bipe varer time ut og time inn i en svett butikkuniform falt innunder like-kategorien. Mamma og pappa hata det selvfølgelig; sa om igjen og om igjen at de ikke kom til å sponse meg med mindre jeg faktisk viste at jeg var verdig økonomien deres. Jeg tenkte hele tida at en vakker dag skulle jeg svare freidig ”da får jeg bare prostituere meg, da”, men foreløpig hadde jeg bare krøpet inn igjen i skallet og pepet at jeg skulle finne en jobb snart.