Fjorårsrabalder

Nå er jeg i Bø igjen, og her går det jaggu unna. Men det gidder jeg ikke å snakke om.

For herregud, fjorårsfesten var jo fin, da. Nå hadde jeg strengt tatt allerede sett de fleste av de jeg savna mest i løpet av sommeren og høsten, men det var jo så klart noe annet å se dem på skolen vi gikk på og bodde på i fjor. Var litt Cinema Paradiso-stemning i å gå rundt og kikke i gulehuset som snart skal rives. Ellers dumt at vi hadde så dårlig tid på sjølve skolen, for da blei liksom litt krampaktig når vi visste at det begrensa med ting vi rakk å gjøre, og helst ville vi, eller i væffal jeg, bare gå rundt og mimre omkring på spesielle steder der vi gjorde det og det. Men sånn må det nesten bli. Kanskje like greit og, for et lass med elever der i år minte meg på at dette ikke var hjemmet mitt lenger. En veldig merkelig følelse.

Ellers kan jeg melde om litt drama og litt sånt, men jeg sparer de halvpretensisøse metaforene og adjektiva mine til dramatiske prosadikt som jeg kanskje kommer til å legge ut på Skrivebua etter hvert. Jeg orker ikke mer føleri på bloggen min snart, merker jeg.

Om ikke annet, trur jeg kanskje mitt korte Skiringssal-opphold fikk meg til å innse at jeg tross alt er klar til å gå videre. Sånn cirka, i væffal.

Åh, den fine gamleskolen min:

(Og jeg trur det er noe med måten jeg vanligvis pleier å si/skrive ting på som får dem til å virke mye verre enn hva de egentlig var. Jeg koste meg. Mesteparten av tida. Så det, så.)