Smakebit på søndag: Tid av Carlo Rovelli

Jeg leser ikke så mye om dagen, til tross for kaldt, grått og vått vær. Det er jo det som objektivt sett betegnes som lesevær, er det ikke? Jeg har alltid lest mest om sommeren, lesing har liksom blitt etablert litt som en uteaktivitet i hodet mitt.

Boka jeg leser nå er denne; Tid av Carlo Rovelli. Jeg begynte i utgangspunktet å lese den som en del av researchet til novellesamlinga mi, som i stor grad handler om tid, men så… fullførte jeg novellesamlinga før denne boka? Ikke at det gjør så mye, tid er i alle tilfeller noe av det mest spennende jeg veit om i hele verden, så dette er på ingen måte bortkasta kunnskap. Mange har sammenligna italienske Carlo Rovelli med Stephen Hawking, og det er ikke helt på jordet, for de er begge teoretiske astrofysikere med en spesiell interesse for tid og kvantemekanikk, og de er begge gode på å formidle tung teori på en underholdende og forholdsvis lettforståelig måte. 

Her er en smakebit der Rovelli drøfter det vi kaller nåtid, som gir praktisk mening her på jorda, men som faller fullstendig sammen når vi snakker om avstander på mange lysår:

Vår "nåtid" innbefatter ikke hele universet. Den er som en boble rundt oss. 

   Hvor stor er så denne boblen? Det avhenger av hvor presist vi ønsker å fastsette tiden. Hvis vi måler den i nanosekunder, er nåtiden definert innenfor bare noen få meter; hvis det er i millisekunder, er nåtiden definert innenfor noen tusen kilometer. Vi mennesker har problemer med å oppfatte varigheter på et tiendedels sekund, og vi kan rolig betrakte hele planeten Jorden som én enkelt boble, der vi snakker om nåtiden som et øyeblikk som er felles for alle. Men ikke hvis det gjelder steder lenger borte.

   Lenger borte finnes fortiden vår (de hendelsene som skjedde før det vi kan se nå). Lenger borte finnes også fremtiden vår (de hendelsene som kommer til å skje etter det øyeblikket da vi, derfra, kan se det vi kaller her og nå). Men mellom disse to finnes det et intervall som hverken er fortid eller fremtid, og det har en varighet: tredve minutter på Mars, åtte år på Proxima b, millioner av år i Andromeda-galaksen. Det er den utvidete nåtid. Dette er kanskje den største og merkeligste av Albert Einsteins oppdagelser.

   Forestillingen om at det finnes et fast definert nå som gjelder overalt i universet, er med andre ord en illusjon, en feilaktig antagelse fra vår side, en altfor dristig slutning å trekke av det vi selv erfarer. Det er som det punktet der regnbuen berører skogen: Vi synes vi kan se det, men hvis vi går for å sjekke, er det ikke der.

   La oss si at jeg i det interplanetariske rommet spør: Befinner disse to steinene seg "på samme høyde"? Da vil det riktige svaret være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke bare én enkelt oppfatning av hva uttrykket 'samme høyde' betyr i universet." Videre spør jeg: Disse to hendelsene, den ene på jorden og den andre på Proxima b, skjer de "i samme øyeblikk"? Det riktige svaret vil være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke noe 'samme øyeblikk' i universet." 

   Uttrykket "universets nåtid" betyr ingenting.

Flere smakebiter finner du hos Astridterese.no.

Smakebit på søndag: "Sigd" av Ruth Lillegraven

Jeg leser fortsatt lite, noe som plager meg. Og nå som vi lever i ei tid med hjemmekontor og turgåing, er det også veldig mange flere folk på de stedene i nærområdet mitt som jeg har pleid å tenke på som "mine", der jeg kan gå for å få litt ro og fred til å nettopp lese. En dag det var skikkelig varmt tok jeg med meg Sigd av Ruth Lillegraven for å få lest litt på stranda, fordi jeg syns det er enklere å konsentrere seg om kortere tekster enn om romaner når jeg leser ute blant folk, men det var dessverre litt for livat på Katten til at jeg fikk lest særlig mye. Men jeg har så vidt begynt, og så langt er dette ei veldig stemningsfull og lydlig diktsamling om livet på en gård for hundre pluss år siden.

Her er prologen:

ALL DENNE STEINEN

alt fell

i fjorden

himmelen

fjella, lyset

blått i blått

grått i grått

vått i vått

alt i alt

alt fell

i fjorden

vegen

så svingesmal

og steinstabbete

all denne steinen

som ein gong har

yngla fram, i fjøra

i kyrkjemurane

i potetåkeren

kvar kom

han frå

sjølv husa er

grå kjempesteinar

og røyken frå pipene

grå, grå, grå

men så er det

også grøftegraset

risleraslelauvet og 

sundagsskyene

snart hit

snart dit

fram og tilbake

fram og tilbake

og under jorda

spira

små grøne fingrar

som strekkjer og

strekkjer seg

gjennom molda

gjennom molda

mørke modermolda

mot lyset

mot lyset

Flere smakebiter finner du her.

Smakebit på søndag: "Korte svar på store spørsmål" av Stephen Hawking

Desember har vært en stressende måned for meg, og jeg har ikke hatt tid (og/eller ro i ræva) til å lese så mye. Men den boka jeg leser nå er altså Stephen Hawkings siste bok før han døde, som på norsk heter Korte svar på store spørsmål. Jeg har vært fan av Stephen Hawking så lenge jeg har visst hvem han er og var, og nå som jeg jobber med ei novellesamling som i stor grad viser seg å handle om tid (noe jeg ikke så tydelig før langt uti prosessen og som på ingen måte var planlagt på forhånd), tenkte jeg at det var på tide å lese faglitteratur om fysikk igjen, for faglitteratur kan være vel så inspirerende for meg som det skjønnlitteratur kan være.

Her poserer boka i forgrunnen av arekapalma mi Robert. Og det er mange bøker som påstår å være både populærvitenskapelige og så lettleste at man ikke trenger å ha noe særlig kunnskap innen realfag for å forstå dem, men å finne balansegangen mellom avansert nok og for avansert er veldig vanskelig. Jeg syns Stephen Hawking så langt i boka klarer denne balansegangen godt, og selv om akkurat denne oversettelsen er litt for riksmålsk for min smak, liker jeg at den norske utgaven har tatt vare på humoren til Hawking. Deler en kort smakebit fra side 57:

Hvordan passer Guds eksistens inn i din forståelse av universets begynnelse og slutt? Og, hvis det fantes en Gud, og du fikk møte ham, hva ville du ha sagt til ham?

Spørsmålet er, oppsto universet på en måte som Gud valgte av grunner som vi ikke kan forstå, eller skjedde det i henhold til vitenskapelige lover? Jeg tror på det sistnevnte. Hvis du vil, kan du kalle vitenskapens lover for "Gud", men det ville i så fall ikke være noen personlig Gud som du kan møte og stille spørsmål til. Men dersom det nå likevel skulle finnes en slik Gud, så ville jeg ha spurt ham om han noen gang hadde tenkt på noe så komplisert som M-teori i elleve dimensjoner.

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

Smakebit på søndag: "Gammelgresset" av Michael Rindahl

Boka jeg leser nå er Gammelgresset, skrevet av Michael Rindahl som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet i Tromsø, og det er selvfølgelig ekstra stas for meg å lese en roman som jeg har fulgt fra den bare var så vidt mer enn en idé til å bli ei Vesaas-nominert bok! Og Michael skriver så innmari bra, så sanselig og presist, og måten hovedpersonen hans ser på verden og samhandler med mennesker på, sier så utrolig mye om han som karakter. Boka handler om Edvin på 62 år som har blitt betalt av kommunen for å flytte vekk fra øya han vokste opp på og inn på fastlandet. I dette utdraget er han i banken for å ta ut penger:

På tavla var det to tall før hans. Han fikk ikke øye på hvem av de fire andre som var der sammen. Kvinnen i hestekåpa hadde det surmulende oppsynet til folk som foretrekker å ordne opp på egen hånd. Kanskje ventet noen av dem på en som befant seg i møterommene innenfor veggene, som så ut som sprukkent glass. Den yngste av dem reiste seg. Tavla skiftet nummer. Han sjekket lappen sin som hadde klistret seg svakt mot håndflata. Førtifire. Han lirket skotuppen under reima på sekken for ikke å glemme den og fortsatte å se mot tavla.

   Nummeret hans kom opp. Kvinnen i skranken var blek og tynnskuldret. Det så ut som hun hadde gått glipp av noe. Han tenkte at hun nok ikke burde ha så mye med penger å gjøre. Men hun oppfattet det han sa, og gjentok det for ham.

   To tusen kroner.

   Det stemmer, sa Edvin.

   Skal vi se.

   Hvor mye er det på kontoen?

   Et øyeblikk. Kunne jeg fått se legitimasjon?

   Han la fram passet. Hun vippet det mot seg og så raskt på det, la det ned igjen og tastet knatrende på tastaturet og sa at han skulle få en utskrift.

   Nei, det klarer seg å bare høre det. Hvis du har det foran deg.

   Et øyeblikk ble han redd for at han bløtleppet og mumlende hadde sagt piss i stedet for hvis. Han så vekk. Så bestemte han seg for at han ikke hadde sagt feil og så mot henne, rolig igjen.

Og her er en liten smakebit til, fra noen sider lenger uti romanen:

Han så videre oppover, mot huset, grønnmalt. Gresset var blitt klippet nylig. Plassen var striglet. Ikke spor rundt huset av at det hadde bodd en familie på tre der og hatt et småbruk, med alt det innebar av henslengte redskaper, halvferdige prosjekter og merkelig skrot. Som om tiden fra søstra som nittenåring flyttet dit, og til Oddvar døde, kunne hadde vært et barns ettermiddag, lekende for seg selv rundt husveggene, med alskens leketøy skjødesløst etterlatt, inntil barnet nå var ropt inn og lagt til sengs og de voksne hadde gått rundt og ryddet opp etter det. 

Den siste setninga der er så vanvittig fin!

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

Smakebit på søndag: "Dune" av Frank Herbert

Jeg leser sci-fi-bautaen Dune av Frank Herbert for tida, ei bok jeg har prøvd å lese flere ganger tidligere, men så er den liksom så stor, og ikke bare som i at den er tjukk, men som i at det er så mye å sette seg inn i. Den minner meg på sett og vis litt om en slags Game of Thrones i verdensrommet, med alle de store familiene og politikken og vendettaene og strategiene og what not, men det er jo denne som er the O.G., publisert for første gang i 1965. Denis Villenueve, regissøren av to av de beste sci-fi-filmene som har kommet i løpet av de siste fem åra, har også regissert den nye filmatiseringa av Dune, som etter planen skal være å se på kino i desember i år, og vissheten om dette fungerte som et spark i ræva for meg, og nå håper jeg at jeg skal klare å lese den ut i tide – ikke undervurder hvor sakte jeg leser – men med all denne fritida vi plutselig har fått, har jeg trua på at jeg skal klare det.

Og jeg både liker og misliker Dune så langt. Det jeg liker best er definitivt hvor utrolig omfattende den er, selv om det er også er dét som gjør den til dels vanskelig å lese. Jeg er sjøl ekstremt lat når det gjelder å gjøre research – jeg syns rett og slett det er ganske kjedelig – så noe av det som imponerer meg mest, er når forfattere er gode på det jeg sjøl er dårligst på, noe som kanskje ikke er så rart. Denne verdenen – og da snakker jeg ikke bare om planeten Arrakis, men hele universet Frank Herbert har skapt – er så detaljert, så gjennomtenkt og så massiv at det nesten ikke føles som å lese skjønnlitteratur engang. Akkurat som hos Tolkien er Dune så mye mer enn bare bøker, det er et konsept og en alternativ virkelighet – eller ei alternativ framtid i dette tilfellet. Og jeg liker virkelig å oppholde meg i denne virkeligheten, med alle sine fascinerende religioner og kulturer og landskap. Faktisk minner den meg også litt om Final Fantasy-spilla, kanskje mest av alt om Final Fantasy XII, og jeg er så utrolig spent på å se åssen alt dette kommer til å bli seende ut på film, for det er virkelig flust av muligheter for noen enormt vakre bilder her.

Det jeg misliker er sjølve skrivestilen. Jeg har ikke lyst til å unnskylde det med at denne boka er over femti år gammal, for folk kunne jo skrive i gamledager òg. Det er ikke bare det at det er mye telling framfor showing, men det er gjerne begge deler. Litt sånn at en karakter sier et eller annet med skjelvende stemme og så ser nervøst til sida, og som om ikke dét var platt nok, etterfølges det gjerne av at point of view-karakteren tenker noe lignende «han skjuler noe! Men hva?????» og det føles rett og slett litt kjipt å bli så til de grader undervurdert som leser. La meg gi et eksempel:



«As you say, My Lord.» Hawat turned away, and the Duke saw evidence of nervousness in the old man, thought: Perhaps he suspects I distrust him. He must know I’ve private reports of traitors. Well – best quiet his fears immediately.



Men så kommer det en eller annen beskrivelse av et utenomjordisk landskap som minner meg på hvorfor jeg ikke har lagt denne boka fra meg:



The Duke Leto Atreides leaned against a parapet of the landing control tower outside Arrakeen. The night’s first moon, an oblate silver coin, hung well above the southern horizon. Beneath it, the jagged cliffs of the Shield Wall shone like parched icing through a dust haze. To his left, the lights of Arrakeen glowed in the haze – yellow… white… blue.



Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "A Manual for Cleaning Women" av Lucia Berlin

Jeg har holdt på med denne boka lenger enn jeg er villig til å innrømme, og det er ikke fordi den er dårlig på noe som helst vis, det er bare at jeg har vært ekstremt ukonsentrert – til og med til meg å være – de siste månedene og jeg har egentlig ikke hatt ro i ræva til noe som helst, og i hvert fall ikke lesing. Jeg trur jeg hadde som nyttårsforsett i januar å lese flere bøker, men så langt i år ser det faktisk skikkelig dårlig ut.

Nok om det! A Manual for Cleaning Women er ei novellesamling av Lucia Berlin, og som noen som prøver å skrive noveller sjøl for tida, syns jeg det er så deilig at noveller også kan være dette. Novellene til Lucia Berlin følger nemlig ikke nødvendigvis den oppskrifta vi lærte på ungdomsskolen, med begynnelse, hoveddel og gjerne ei overraskende avslutning. Disse novellene er ofte bare beskrivelser av situasjoner, og så er det opp til leseren å gi disse situasjonene mening. Jeg delte en bitteliten smakebit fra denne boka i oppsummeringsinnlegget mitt for mars, og denne gangen skal jeg dele ei hel novelle med dere. Lucia Berlin gjør noen skikkelig merkelige litterære grep her, og jeg bare elsker hvor selvfølgelig hun gjør det. Hun ber liksom ikke om tillatelse til å radbrekke sjangeren, hun bare gjør det.



 Point of View

Imagine Chekov's story "Grief" in the first person. An old man telling us his son has just died. We would feel embarrassed, uncomfortable, even bored, reacting precisely as the cabman's fares in the story did. But Chekov's impartial voice imbues the man with dignity. We absorb the author's compassion for him and are deeply moved, if not by the son's death, by the old man talking to his horse. 
   I think it's because we are all pretty insecure.
   I mean if I just presented to you this woman I'm writing about now...
   "I'm a single woman in her late fifties. I work in a doctor's office. I ride home on the bus. Every Saturday I do my laundry and then I shop at Lucky's and buy the Sunday Chronicle and go home." You'd say, Give me a break.
   But my story opens with "Every Saturday, after the laundromat and the grocery store, she bought the Sunday Chronicle." You'll listen to all the compulsive, obsessive boring little details of this woman's, Henrietta's, life only because it is written in the third person. You'll feel, hell if the narrator thinks there is something in this dreary creature worth writing about there must be. I'll read on and see what happens.
   Nothing happens, actually. In fact the story isn't even written yet. What I hope to do is, by the use of intricate detail, to make this woman so believable you can't help but feel for her.
   Most writers use props and scenery from their own lives. For example, my Henrietta eats her meager little dinner every night on a blue mat, using exquisite heavy Italian stainless cutlery. An odd detail, inconsistent, it may seem, with this woman who cuts out coupons for Brawny towels, but it engages the reader's curiosity. At least I hope it will.
   I don't think I'll give any explanation in the story. I myself eat with such elegant cutlery. Last year I ordered six place settings from the Museum of Modern Art Christmas catalog. Very expensive, a hundred dollars, but worth it, it seemed. I have six plates and six chairs. Maybe I'll give a dinner party, I thought at the time. It turned out to be, however, a hundred for six pieces. Two forks, two knives, two spoons. One place setting. I was embarrassed to send them back, figured well maybe next year I'd order another one.
   Henrietta eats with her pretty cutlery and drinks Calistoga from a goblet. She has salad in a wooden bowl and a Lean Cuisine on a dinner plate. While she eats she reads the This World section where all the articles seem to have been written by same first person. 
   Henrietta can't wait for Monday. She is in love with Dr. B., the nephrologist. Many nurse/secretaries are in love with "their" doctors. Sort of a Della Street syndrome.
   Dr. B. is based upon the nephrologist I used to work for. I certainly wasn't in love with him. I'd joke sometimes and say we had a love/hate relationship. He was so hateful it must have reminded me of how love affairs get, sometimes.
   Shirley, my predecessor, was in love with him, though. She pointed out all the birthday presents she had given him. The planter with the ivy and the little brass bicycle. The mirror with the frosted koala bear. The pen set. She said he just loved all his presents except for the furry sheepskin bicycle seat. She had to exchange it for biking gloves.
   In my story Dr. B. laughs at Henrietta about the seat, is really mocking and cruel, as he most certainly could be. This will actually be the climax of the story, when she realizes the disdain he feels for her, how pitiful her love is.
   The day I started working there I ordered paper gowns. Shirley used cotton ones: "Blue plaid for boys, pink roses for girls." (Most of our patients were so old they used walkers.) Evert weekend she'd lug the laundry home on the bus and not only wash it but starch and iron it. I have my Henrietta doing this too... ironing on Sunday, after she cleans her apartment.
   Of course a lot of my story is about Henrietta's habits. Habits. Not even that they are so bad in themselves, but they go on for so long. Every Saturday, year after year.
   Every Sunday Henrietta reads the pink section. The horoscope first, always on page 16, the paper's habit. Usually the stars have racy things to say about Henrietta. "Full moon, sexy Scorp, and you know what that means! Get set to sizzle!"
   On Sundays, after cleaning and ironing, Henrietta makes something special for dinner. A Cornish game hen. Stove Top stuffing and cranberry sauce. Creamed peas. A Forever Yours for dessert.
   After she washes the dishes she watches 60 Minutes. It's not that she is particularly interested in the program. She likes the staff. Diane Sawyer so well-bred and pretty and the men are all solid and reliable and concerned. Most of all she likes the shots of the big watch. The minute hand and the click click click of time. 
   Then she watches Murder, She Wrote, which she doesn't like but there is nothing else on.
   I'm having a hard time writing about Sunday. Getting the long hollow feeling of Sundays. No mail and faraway lawn mowers, the hopelessness.
   Or how to describe Henrietta's eagerness for Monday morning. The tick tick of his bicycle pedals and the click when he locks his door to change into his blue suit.
   "Have a nice weekend?" she asks. He never answers. He never says hello or good-bye.
   At night she holds the door open for him, as he is walking out with his bike.
   "Good-bye! Have a good one!" she smiles.
   "A good what? For Christ's sake, stop saying that."
   But no matter how nasty he is to her Henrietta believes there is a bond between them. He has a clubfoot, a severe limp, whereas she has scoliosis, a curvature. A hunchback, in fact. She is self-conscious and shy but understands how he can be so caustic. Once he told her she had the two qualifications for being a nurse... "stupid and servile."
   After Murder, She Wrote, Henrietta takes a bath, pampering herself with floral-scented bath beads.
   She watches the news then as she smoothes lotion on her face and hands. She has put water on for tea. She likes the weather report. The little suns above Nebraska and North Dakota. Rain clouds over Florida and Louisiana. 
   She lies in bed, sipping Sleepytime tea. She wishes she had her old electric blanket with the switch LO-MED-HOT. The new blanket was advertised as the Intelligent Electric Blanket. The blanket knows it isn't cold so it doesn't get hot. She wishes it could get hot, comforting. It's too smart for its own good! She laughs out loud. The sound is startling in the little room.
   She turns off the TV and sips her tea, listening to cars pulling in and out of the Arco station across the street. Sometimes a car stops with a screech at the telephone booth. A car door slams and soon the car speeds away.
   She hears someone drive up slowly to the phones. Loud jazz music comes from the car. Henrietta turns off the light, raises the blind by her bed, just a little. The window is steamed. The car radio plays Lester Young. The man talking on the phone holds it with his chin. He wipes his forehead with a handkerchief. I lean against the cold windowsill and watch him. I listen to the sweet saxophone play "Polka Dots and Moonbeams." In the steam of the glass I write a word. What? My name? A man's name? Henrietta? Love? Whatever it is I erase it quickly before anyone can see.



Flere smakebiter er å finne her.

Smakebit på søndag: "Bovara" av Jan Roar Leikvoll

Håper dere kan tilgi mitt patetiske forsøk på å ta et estetisk tiltalende bokbilde på samme måte som bookstagrammerne gjør. Jeg må jo benytte muligheten nå som jeg faktisk befinner meg i en pen, ryddig og rein leilighet. I motsetning til hva jeg pleier, mener jeg. Dessuten er hovedkarakteren i romanen gartner, så sånn sett var det riktig så passende med den eføyen på snei der.

Jeg er skikkelig glad i bøkene til Leikvoll. Jeg leste Eit vintereventyr for et par – tre år siden og likte den godt, og så leste jeg Songfuglen litt seinere og ELSKA den, såpass mye at jeg blei direkte sjokkert da jeg nå nettopp søkte på bloggen min for å finne den gangen jeg skreiv om Songfuglen, for bare å oppdage at jeg... ikke har gjort det?? Jeg var helt sikker på at jeg snakka litt ordentlig om den en gang, det vil si, jeg skreiv noen linjer om den i månedsoppsummeringa mi for oktober 2016, men jeg trudde jeg hadde et smakebit-innlegg om den? Nu vel.

Leikvoll har en helt særegen stemme, og i bøkene hans får det stygge og det vakre stå side om side, såpass at de to ytterpunktene glir over i hverandre og man som leser kan få problemer med å skille dem fra hverandre. De er mørke, poetiske og absurde, akkurat som jeg liker det. Har fått høre fra Vibeke at Bovara nok er den styggeste av bøkene hans, men foreløpig har jeg ikke kommet langt nok til å merke det sånn altfor tydelig – selv om jeg selvfølgelig aner at det ulmer noe i horisonten, men sånn var det jo også med Eit vintereventyr og Songfuglen.

Frrok er munk og gartner i et kloster han har bodd i siden han var barn. Fun fact: i alle de tre romanene jeg har lest av Leikvoll, er hovedpersonen velsigna med en nydelig sangstemme, også Frrok. Jeg er ennå bare på side 30, og så langt i romanen er to ting tydelige: han holder en livløs eller nesten livløs person i kjelleren, og han føler en borderline usunn besettelse/forelskelse overfor den eldre munken Flori, som har trukket seg tilbake for å skrive av ei bok. I dette utdraget er Frrok oppe hos Flori med mat:



Eg la handa på dørklinka og opna, sola kom rett på og blenda. Tårnvindauga vende mot kvar himmelretning, og framfor det vestvende glaset stod stolen og skrivebordet, bunken med skrivne ark voks for kvar dag, pennen låg på ei halvskriven side, og på senga i andre enden av rommet satt den runde kroppen til Flori bøygd, han kvilte olbogane på knea og rugga svakt, auga stirde rett fram. Det lukta surt i rommet av nedrøykt kjortel og beisk ande. Men eg ville ikkje spørje om han hadde vore i Bovara igjen, eg visste godt kva han gjorde i landsbyen om natta.
   Eg bar nista bort til skrivebordet, Flori såg framleis rett fram, eg vrikka litt på meg og opna det kvite tørkleet og la brødet og pølsene for seg.
   Det tunge hovudet hans løfta seg.
   – Kva har eg sagt om mat på skrivebordet? Eg skriv og skriv, og du bryr deg ikkje om arka mine.
   Eg pusta tungt, ark var då ark, men eg vikla brødet og pølsene inn att, bar maten gjennom bordet og la det på nattbordet,
   – Et, Flori, sa eg, men han var alt sur fordi eg gløymde meg. Eit bord var då eit bord enten ein skreiv eller åt, men han vart rasande for ingenting etter han valde å halde hus i tårnet og ikkje vere i anna enn skriving og ikkje ha noko med hagen og oss andre å gjere.
   Han satt krumrygga og stura.
   – Du treng å få i deg mat, sa eg, sjølv om han var like rund som alltid. Ingen kroppar likte å måtte ete på seg sjølv. I det siste var det ikkje mykje Flori hadde fått i seg, han som til vanleg åt og drakk så mykje.
   Han glodde rett fram, kroppen pusta, den gode, varme pusten, den mjuke magen, dei runde hendene. Sakna dei anna enn pennen, sakna dei slegga, sakna dei blomane, sakna dei jorda og sakna dei spaden, dei sakna vel meg.
   – Flori, sa eg, det er tungt i hagen utan deg, tenkte eg, eg veit ikkje korleis eg skal gjere alt aleine, eg pusta og sa lågt: – Det kom ein unge frå landsbyen i førgårs, eg veit ikkje kva eg skal gjere.
   Flori tok litt brød og begynte å tygge.
   – Er det liv i han?
   – Nei, men…
   – Då spar du han ned. Du har gjort det før.
   Eg gjekk bort til skrivebordet og såg ut vindauget.
   – Sjå kor fint det er ute. Alt det fine ventar på deg, sa eg. – Gjin og Kol spør ofte etter deg.
   Eg la ansiktet mitt i hendene og kikka ut den solblenkande ruta, på himmelen eit grågåstrekk på kanskje over hundre fuglar. Eg la hendene ned langs sida og snudde meg mot Flori.
   Munnen hans togg slapt.
   Eg visste ikkje meir å seie, slo berre ut med armane og sa namnet hans, ikkje det same å vere i hagen utan Flori, ikkje det same å synge morgon og kveld utan han, ikkje det same å legge seg om kvelden og sjå senga stå tom i sovesalen.
   – Abbeden er berre glad til for at eg skriv av. Denne boka er verdifull for klosteret. Og hagen er du snart den einaste som bryr seg om, likevel.
   Eg likte ikkje at han sa slikt, men ville ikkje seie han imot, eg stilte meg framfor han og la handa på skuldra hans, han slo henne bort, eg la handa på skuldra hans, han slo henne ikkje bort. Eg strauk på skuldra, den foldete og stikkande halsen, han brydde seg ikkje om hår som voks, brydde seg ikkje om noko som helst lenger, berre han fekk skrive om dagen og gå til landsbyen om natta. Men han likte å kjenne handa mi stryke valkane hans, så lenge han ikkje skreiv eller las.
   Eg kviskra namnet hans, han kviskra ikkje mitt tilbake, men han la handa si på mi.
   – Men eg treng deg i hagen, sa eg.
   – Eg har viktigare ting å gjere.
   – Du bruker å skrive om vinteren.
   – Tøm skitbøtta, Frrok, eg må skrive.
   Eg fortsette å stryke foldane hans, kjende varmen og lukta frå dei uvaska kroppsdelane, likevel kjendest han langt borte, han var alt gått frå meg, og eg kunne like gjerne sjølv gått til landsbyen og stroke på ein ukjend mann. Eg lirka handa ned i kjortellomma hans, han merka ingenting, eg drog opp ei hårklemme og stakk henne ned i mi eiga lomme.



Flere smakbiter fås hos Astrid Therese.

Smakebit på søndag: "En komikers oppvekst" av Jonas Gardell

Mitt første møte med Jonas Gardell er egentlig litt tja. Jeg har lenge hatt lyst til å lese Tørk aldri tårer uten hansker-trilogien hans, men så var det likevel En komikers oppvekst som blei mitt første møte med forfatterskapet hans, og det er ei bok jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg syns om. For det første er den litt lappeteppe-prega, der noen kapitler er handling fra hovedpersonen Juhas barndom, noen kapitler er fra brev Juha skriver som voksen, mens atter andre er utdrag fra sketsjer Juha lager, andre er lister over bøker han har lest, og så videre. Dette er for så vidt ikke noe problem, men bemerkelsesverdig er det ikke desto mindre. Hovedproblemet jeg har med den, trur jeg nok er sjølve skrivestilen. Den er ganske naivistisk, og egentlig liker jeg jo ofte et litt naivistisk språk, men akkurat i denne boka syns jeg det ofte føles påtatt, litt sånn nå-skal-jeg-skrive-sånn-som-barn-snakker-aktig, liksom søtt-klokt-trist, men så er det litt for lett å gjennomskue at det er dét forfatteren prøver på, og da mister det noe av sjarmen. Men de gangene det funker, funker det ganske bra, og da oppstår noen oppriktig fine partier, og kanskje særlig disse, side 53 og 54, kapittel 18 og 19, som jo appellerer veldig til den delen av meg som elsker å lese om oppvekst på små steder (som jeg snakka masse om den gangen jeg snakka om Vannfall):



18.
Det Sävbyholm som Juha og Jenny vandrer igjennom på vei til skolen er et samfunn med hus, store hager der det vokser bringebær, stikkelsbær, rips og plommer, oppdelte tomter med nybygde villaer i mexistein og skoeskeliknende garasjer hvor det står nyplantede og stussede einerbusker og like nyplantede og stussede rododendronbusker.
   Sävbyholm er et taust samfunn, stillestående som en kirkegård. Furutrærne er gamle og stolte, steinen gråsprengt og mosegrodd. Langs de smale veiene går det bekker der våren bringer hestehov.
   Alle voksne har Volvo. Ungene har sykler med racerstyre. Femtenåringene har moped. Alt har sin tid og sin plass. Hver alder sin drøm.
   Det er så mange drømmer.
   En drøm om solur. Den handler om sola.
   En drøm om vindmøller i miniatyr. Den handler om vinden.
   En drøm om utegriller. Den handler om å like hverandre og være sammen.
   Og en drøm til – den hemmeligste – om å få nok, pakke snippesken og dra sin kos. Hva handler den drømmen om?
   Om en verden uten solur, uten vindmøller og utegriller.
   En helt annen verden.

19.
Jeg tenker ofte på Sävbyholm. Paradis på jord, som vi alle flyttet til da vi var to eller tre eller fire år gamle. Der vi skulle vokse opp beskyttet mot all ondskap. Det var så fint der ute. Foreldrene våre drømte om lykken, men fikk magesår på grunn av nedbetalingsfristene på huslånet.
   Sävbyholm ligger fortsatt der det ligger, litt over en mil utenfor byen.
   Uforandret, upåvirket, like lukket som alltid. Vi som vokste opp der er forlengst slettet fra stedets hukommelse, jeg, du, Marianne, Jenny – alle.
   Sävbyholm puster ikke, rører seg ikke, Sävbyholm sover middag.
   Det er som om Sävbyholm venter, men ikke på noe spesielt, bare venter. Venter på sitt komme, men uten å ville bruke det til noe: Sävbyholm eter tiden som stedet eter mennesker, som det ås oss – for å bli feitere, eldre, mer velstående. 
   Sävbyholm er døsig og overmett, seg selv nok.
   Der lider ingen nød.
   Hva har det ikke gjort mot oss, dette paradis på jord.
   Inne i husene lå menneskene på magen med ansiktet ned i ei pute og skrek. 
   Det ble ikke hørt, for ingen skulle medgi at det var slik. Men slik var det. De skrek!
   De skrek! Ingen ville innrømme det, men de skrek!
   Ennå hører jeg dem skrike.



Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" av Johan Harstad

Til dere som har fulgt med: jeg endte til slutt opp med å legge fra meg Neuromancer av William Gibson. Det var en enorm lettelse å tillate seg sjøl å gjøre det! Nå har jeg benytta friheten til å begynne på ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som jeg har hørt utrolig mye fint om, nemlig Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad.

Så langt liker jeg den godt, selv om jeg innimellom føler at Johan Harstad har litt i overkant fikse formuleringer. Den etter hvert småberømte åpningssetninga, for eksempel, Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker, er nesten litt for god, liksom at jeg ser for meg at forfatteren har satt seg ned og bestemt seg for at nå skal han skrive ei skikkelig god åpningssetning. Jeg veit ikke. Dét er en ting, en annen ting er en sekvens der hovedpersonen hiver TV'en sin ut av vinduet. Dette må jeg faktisk skrive i capslock, fordi JEG HATER NÅR KARAKTERER HIVER TV'ER UT AV VINDUET. Det er så uforholdsmessig mange som hiver TV'er ut av vinduet på film og i bøker. Ut fra andelen fiktive karakterer som faktisk gjør dette, skulle man nesten tru at dette var helt dagligdags. Og liksom, jeg kunne ha trudd på det om hovedpersonen her hadde blitt etablert som en småaggressiv person med problemer med å uttrykke seg verbalt, og som dermed utagerer på en fysisk måte isteden, men hovedpersonen har tvert imot blitt etablert som noen som for alt i verden ønsker å stikke seg ut så lite som mulig, som vil bli borte i mengden, som bare vil gli inn. Sånne menensker hiver ikke TV'er ut av vinduet!!!!!

Nå som de to tinga som foreløpig irriterer meg ved boka er ute av verden, kan jeg konsentrere meg om de tinga jeg faktisk liker, og dem er det jo tross alt flere av. For den er velskrevet, og ei av få ganske lange bøker som jeg faktisk leser kjempefort, og det er jo nettopp fordi den flyter så innmari godt. Dessuten er det oppriktig spennende å følge med på hva som skjer, og i utgangspunktet er jeg ganske lite opptatt av plott og sånt, men i dette tilfellet er det faktisk sånn at jeg gleder meg til å finne ut hva som skjer videre. Med andre ord er denne boka noe så sjeldent som en velskrevet pageturner, og det kan man jo ikke annet enn å sette veldig stor pris på.

Jeg gir dere en smakebit fra side 94 og 95:

Jeg satt opp lenge utover kvelden, så Friends på TV2, kanalens etter hvert utslitte forsøk på å redde tirsdagene fra forglemmelsen, spiste havregrøt, drakk vann, ventet på at Helle skulle komme hjem. Men hun var som vanlig mer tålmodig enn meg, mer utholdende, og jeg hadde allerede sovnet før hun kom, sto opp før henne om morgenen, ville ikke vekke henne, kledde på meg og dro på jobb, og når jeg kom hjem, hadde hun nesten alltid vært innom leiligheten, lagt igjen lapp, gått ut, jeg vurderte om jeg kanskje skulle bestille time, men jeg skrev meg aldri opp, så vi møttes sporadisk og tilfeldig på soverommet, ved kjøkkenbordet, hun sa det er travelt på jobben, hun beklaget, det er så mye å gjøre, og jeg klemte henne inntil meg, sa at det var ok, det går bra, vi kommer over dette, sa jeg, det føltes som å skyve en elefant opp trappene, og jeg elsket henne, ville at hun skulle være hjemme mer, oftere, nesten hele tiden, slik det var i begynnelsen, for så lenge siden, så mange år siden nå, og hun sa ja, jeg vet, det er ikke så lett, sa hun, det var alltid så mye å gjøre, og jeg sa at det var greit, jeg er glad for at du har funnet noe å gjøre, sa jeg, det er sånn det er i denne bransjen, sa hun og snakket om reklamebransjen, den ene dagen reklame for nye sjokolader, potetchips, større poser, mer for pengene, landets fett, og dagen derpå, slankeproduktene, god samvittighet på kartong for 44,90 på Rema 1000, søppelmusikken de promoterte på teve, grytesettene ingen trengte, med kreftfremkallende teflonpanner lagd på nullbudjsett i Indonesia, og når kreften oppdages tre år senere, er pannen for lengst kassert, erstattet av nye og ingen vet om de små bitene av teflon som flasset av pannen hver gang den ble brukt, snek seg inn i maten og spredte seg rundt i organismen, spredte seg ut i lymfene, celleeksplosjon, men ingen beskylder billige grytesett, for denne uken er Nicorette på tilbud, kampanjen er ferdig, og den store ordren på tosiders-reklame for House of Prince i Danmark skal komme til å dra inn enorme summer neste uke, hvis de bare blir ferdige i tide, men det er ikke lett, det meste er vanskelig, det er mye å passe på og teflonpannene selv sier ingenting.

Gå til Flukten fra virkeligheten for å lese flere smakebiter.

Smakebit på søndag: "Seismiske smell" av Sara Sølberg

Jeg har veldig nylig - i går, faktisk - begynt å lese denne bemerkelsesverdige romanen - det er i væffal "roman" den omtales som på omslaget - skrevet av Sara Sølberg som var debutant i fjor. Spesielt interesserte må gjerne lese et intervju jeg gjorde med henne om denne boka i juli. Jeg lurer forresten litt på om min bruk av tankestrek i denne innledninga kan være inspirert av tankestrekbruken i boka...

Seismiske smell utforsker forholdet mellom mennesket og havet, og åpner med en beskrivelse av en jeg-persons hjerteoperasjon der narkosen gir henne følelsen av å synke ned i havet. Det er denne åpninga som blir smakebiten fra meg denne søndagen. Som sagt omtales boka som en roman, men så vidt jeg leser den, kunne den like gjerne vært ei kortprosasamling, med sine forholdsvis korte tekstbrokker skrevet i et lyrisk og billedrikt språk som jeg opplever som nærmere poesien. Værsågod:

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skyggene skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset - og mennesker innsiden min - for første gang.
   Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn.
   Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier - opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene.
   Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes - fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes sterke lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe - ta over for - hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og meg gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Havaristen" av Thomas Bernhard

Har nylig begynt å lese denne, tør jeg påstå, høyst bemerkelsesverdige boka som jeg fikk anbefalt av Simen som jeg gikk andreåret på forfatterstudiet i Tromsø med. Jeg må innrømme at jeg kvia meg litt for å begynne på den, fordi den verken har kapitler eller avsnitt - det vil si, de eneste avsnitta som fins, befinner seg helt i åpninga, etter det er det bare bånn gass med tekstteksttekst. Jeg har ennå ikke kommet så innmari langt, har kanskje lest tre - fire sider, for Bernhard skriver ganske kronglete, innfløkte setninger der det gjelder å holde tunga rett i munnen (den smalt fra rett ræv, ja), og boka krever leserens fulle og hele oppmerksomhet til enhver tid. Dette er den første boka jeg leser av Thomas Bernhard, og jeg er spent på å bli nærmere kjent med den helt egenarta skrivestilen hans. Jeg gir dere en smakebit fra bokas eneste samling avsnitt, nemlig åpninga (jeg lover at dette er åpningssetninga, selv om det kanksje ikke virker sånn):

Lenge planlagt selvmord, tenkte jeg, ingen spontan fortvilelseshandling.
   Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.
   Han tok bare ikke livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.
   Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould bare sa på tysk, tenkte jeg.
   For nøyaktig åtteogtyve år siden hadde vi bodd i Leopoldskron og studert hos Horowitz og (hvilket gjelder Wertheimer og meg, men naturlig nok ikke Glenn Gould) lært mer av Horowitz i løpet av denne sommeren, som hadde regnet helt bort, enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Horowitz hadde gjort alle professorene våre til null og niks. Men disse forferdelige lærerne hadde vært nødvendige for å begripe Horowitz. To og en halv måned regnet det uavbrutt og vi hadde lukket oss inne på rommene våre i Leopoldskron og arbeidet dag og natt, søvnløsheten (til Glenn Gould!) var blitt vår bestemmende tilstand, om natten tilegnet vi oss det som Horowitz hadde lært oss om dagen. Vi spiste nesten ingenting og fikk på denne tiden aldri vondt i ryggen, noe vi ellers alltid var plaget av mens vi studerte hos våre gamle professorer; under Horowitz dukket disse ryggsmertene slett ikke opp fordi vi studerte med en slik intensitet at de ikke kunne dukke opp.

Og det er altså ingen flere avsnitt enn disse fire første. Dette gjør det utrolig vanskelig å vite hvor jeg skal stoppe. Det beste hadde garantert vært å lese denne boka i ett strekk, noe som strengt tatt antakelig ikke er direkte umulig, i og med at den er 148 sider lang, men jeg har verken konsentrasjon eller nok ledig lesetid til noe sånt.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Fire hundre franske fornærmelser" av Øyvind Ellenes

Har nylig fått anbefalt Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes fra veilederen min på forfatterstudiet, som en inspirasjon til prosjektet jeg jobber med for tida. Den handler om en gjeng norske gutter som går på en internatskole i Rouen i Frankrike, der de drikker, studerer og lengter. Den er skrevet i en alltid like påfallende andrepersonsforteller, og til tross for at jeg ennå bare har kommet til side 14, virker det som om mange interessante rom er i ferd med å åpnes. Her er en ganske tilfeldig valgt smakebit fra side 10 og 11:

Det kan være det finnes et bilde av deg foran inngangen til skolen. Det er en mindre portal, med færre utsmykninger. En åpning i en høy mur. Det er en stor kuppel over inngangen. Muren går rundt hele kvartalet. Det er ikke innsyn fra noen av gatene rundt skolen. Innenfor ligger et avlangt, firkantet gårdsrom, omgitt av bygninger i samme stil, de har den samme strenge elegansen. Bygningene er gamle. Du vet ikke hvor gamle de er. De er fordelt over fem store gårdsplasser i tre nivåer. Bare fire av gårdsplassene ligger åpne. Den femte er bygget igjen. På den nederste gårdsplassen ligger matsalen, kapellet og auditoriene for biologi, fysikk og kjemi. Det første året spiser du tre måltider om dagen i matsalen. Det er tre retter til lunsj og tre til middag. Lukten i matsalen er alltid den samme. Måltidene smaker likt. Det er ris som har kokt for lenge. Grønnsaker som har kokt for lenge. Og ravioli, kokt i stykker, nesten oppløst. På en høyere gårdsplass ligger internatene og kontorene. Klasserommene ligger øverst. Der hvor det finnes noen få trær, og grus. Der foregår undervisningen i språk, filosofi, matematikk og fransk litteratur. I de tre etasjers bygningene rundt den plassen som kalles La Joyeuse, "den frydefylle". Overalt på skolen er det innskrifter. Det er innskrifter i muren. I treverket. På dørene til toalettene. På plaketter. Det er innskrifter under pultene. Bak på stolene. I noen av bøkene på biblioteket. Mange av innskriftene er gamle, nesten utvisket. Som på jesuittenes monogram over inngangen til skolens kapell. Det er uleselig. Englene er der fortsatt.

Her kan du lese flere smakebiter.

Smakebit på søndag: "Plutselig høre noen åpne en dør" av Trude Marstein

Kanskje det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne boka, var hvor utrolig velskrevet den var. Altså, misforstå meg rett, Trude Marstein er jo kjent som en god forfatter, men likevel, presisjonen i den forholdsvis nøkterne skrivestilen er nesten overraskende imponerende.

Jeg-personen er ei ung mor, student, som sjonglerer skriving av hovedoppgaven sin med oppdragelsen av sin fire år gamle datter Sara, en oppdragelse hun i og for seg deler med barnefaren Henning, som Sara bor hos noen dager om gangen. Jeg har ikke lest så langt ennå, er bare på side 40 eller så, men det merkeligste denne boka gjør med meg, er at den får meg til å kjenne meg igjen, noe som er rart, i og med at jeg verken har barn, omgås barn til daglig, eller har vært noe i nærheten av å ta en grad i et studium. Det er likevel noe i måten Marstein skildrer forholdet mellom mor og datter på, som gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i min egen fantasi om å ha et barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, kommer sannsynligvis aldri til å få lyst på barn, og mye av grunnen til det, er for eksempel å finne i dette utdraget fra side 9 - 10:

Jeg har lest over femti sider i dag, mesteparten mens Sara var i barnehagen, jeg tror jeg vil bruke dette i oppgaven. Sara leker med lego, barne-tv er slutt, hun skal legge seg snart. Jeg setter et kryss i margen, må komme tilbake til dette. Mamma, sier Sara, Markus sier at tanta hans har grønt hår. Sier du det, sa han det? sier jeg. Alt i denne boka er interessant og relevant. Sara kommer bort til meg. Jeg vil ha vafler mamma, sier hun. Nei, jeg orker ikke lage vafler nå, sier jeg. Jo det gjør du, sier Sara. Nei, det gjør jeg ikke, sier jeg. Is da? sier hun. Du har akkurat spist brødskive, sier jeg. Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter.

Jeg kan ikke annet enn å få en helt enorm sympati for denne mora, til tross for at hun faktisk slår ungen sin i hodet med ei bok.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Smakebit på søndag: "Stigninger og fall" av Josefine Klougart

Tenkte å kaste meg på smakebit på søndag-prosjektet som jeg har blitt kjent med via bloggen til Karoline. Jeg er en usedvanlig treig leser, så dette kommer ikke til å være noe som skjer hver søndag framover, for å si det sånn. Men i første omgang tenkte jeg altså å gi dere en liten smakebit på Stigninger og fall, som er debutboka til danske Josefine Klougart.

Jeg pleier egentlig ikke å like når romaner innledes med sitat og lignende, men sjeldent har sånne ting passa like godt som når Klougart innledningsvis siterer den amerikanske lyrikeren William Carlos Williams:

so much depends
upon

a red wheel
barrow

glazed with rain
water

beside the white
chickens.

For hva er dette om ikke ei samling poetiske betraktninger på de aller enkleste tinga i livet - i prosaform, vel å merke. Vi hopper fram og tilbake i oppveksten til ei jente som bor på den danske landsbygda på åtti- og nittitallet, og for vårt indre øye males det ene bildet opp foran oss etter det andre; hesten, de pløyde jordene, de hvite skyene, faren som baker brød, regnet på blikktaket. Det er sånne ting jeg ser for meg at en poetisk anlagt hobbit ville kunne skrevet. Bare se hvor vakkert hun skriver om bladene og stillheten på side 102 (trykk på bildet for større og mer leservennlig versjon):