Smakebit på søndag: Tid av Carlo Rovelli

Jeg leser ikke så mye om dagen, til tross for kaldt, grått og vått vær. Det er jo det som objektivt sett betegnes som lesevær, er det ikke? Jeg har alltid lest mest om sommeren, lesing har liksom blitt etablert litt som en uteaktivitet i hodet mitt.

Boka jeg leser nå er denne; Tid av Carlo Rovelli. Jeg begynte i utgangspunktet å lese den som en del av researchet til novellesamlinga mi, som i stor grad handler om tid, men så… fullførte jeg novellesamlinga før denne boka? Ikke at det gjør så mye, tid er i alle tilfeller noe av det mest spennende jeg veit om i hele verden, så dette er på ingen måte bortkasta kunnskap. Mange har sammenligna italienske Carlo Rovelli med Stephen Hawking, og det er ikke helt på jordet, for de er begge teoretiske astrofysikere med en spesiell interesse for tid og kvantemekanikk, og de er begge gode på å formidle tung teori på en underholdende og forholdsvis lettforståelig måte. 

Her er en smakebit der Rovelli drøfter det vi kaller nåtid, som gir praktisk mening her på jorda, men som faller fullstendig sammen når vi snakker om avstander på mange lysår:

Vår "nåtid" innbefatter ikke hele universet. Den er som en boble rundt oss. 

   Hvor stor er så denne boblen? Det avhenger av hvor presist vi ønsker å fastsette tiden. Hvis vi måler den i nanosekunder, er nåtiden definert innenfor bare noen få meter; hvis det er i millisekunder, er nåtiden definert innenfor noen tusen kilometer. Vi mennesker har problemer med å oppfatte varigheter på et tiendedels sekund, og vi kan rolig betrakte hele planeten Jorden som én enkelt boble, der vi snakker om nåtiden som et øyeblikk som er felles for alle. Men ikke hvis det gjelder steder lenger borte.

   Lenger borte finnes fortiden vår (de hendelsene som skjedde før det vi kan se nå). Lenger borte finnes også fremtiden vår (de hendelsene som kommer til å skje etter det øyeblikket da vi, derfra, kan se det vi kaller her og nå). Men mellom disse to finnes det et intervall som hverken er fortid eller fremtid, og det har en varighet: tredve minutter på Mars, åtte år på Proxima b, millioner av år i Andromeda-galaksen. Det er den utvidete nåtid. Dette er kanskje den største og merkeligste av Albert Einsteins oppdagelser.

   Forestillingen om at det finnes et fast definert nå som gjelder overalt i universet, er med andre ord en illusjon, en feilaktig antagelse fra vår side, en altfor dristig slutning å trekke av det vi selv erfarer. Det er som det punktet der regnbuen berører skogen: Vi synes vi kan se det, men hvis vi går for å sjekke, er det ikke der.

   La oss si at jeg i det interplanetariske rommet spør: Befinner disse to steinene seg "på samme høyde"? Da vil det riktige svaret være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke bare én enkelt oppfatning av hva uttrykket 'samme høyde' betyr i universet." Videre spør jeg: Disse to hendelsene, den ene på jorden og den andre på Proxima b, skjer de "i samme øyeblikk"? Det riktige svaret vil være: "Spørsmålet er meningsløst, for det finnes ikke noe 'samme øyeblikk' i universet." 

   Uttrykket "universets nåtid" betyr ingenting.

Flere smakebiter finner du hos Astridterese.no.