Jeg trur det er mulig å merke hvor gøy jeg hadde det da jeg skreiv denne episoden. Jonas er omtrent like kompetent som politietterforsker som det Bernard Black er som advokat.
Eldre episoder? Klikk her.
Aurora Fraz – 35 år, Skytte. Kone til Jonas, mor til Ravn. Livlig, sprudlende og aktiv, og totalt forskjellig for hva man forbinder med ”borgermesterens kone”. Kjent for sitt musikalske talent, sine tatoveringer og sin ærlighet. Et kjent fjes på alle fester.
Ravn Fraz – 12 år, Vekt. Sønn til Aurora og Jonas. Av mange trodd til å bli Lunisands neste borgermester, men vil gå sin egen vei, noe foreldrene støtter. Oppdratt i musikkens ånd, og optimistisk og glad. Kommer fra et rikt hjem.
Lunisand var et lite sted med et innbyggertall på så vidt over tusen. Dets fjerntliggende plassering gjorde det ganske skjermet fra all ekstern innblanding, og til tross for at det av areal utgjorde et stort område, var befolkningen samlet til ett brennpunkt innenfor fjellenes ekskluderende gitter, og det var sjelden noen av borgerne orket maset det innebar å krysse dette gitteret. Likeledes hendte det ikke ofte at noen fra naboplassene avla dalføret en visitt. Det meste av kontakten ørkenen hadde med omverdenen, kom med andre ord fra TV og radiosendinger. Det hørte med til historien at staten derfor ikke gadd å koste på steinødet nok til å for eksempel bygge en politistasjon, men det staten ikke tenkte på, var at det også hørte med til historien at skulle det faktisk være noe kriminelt på gang, ville det være forferdelig langt å reise bare for å anmelde noe. Ikke det at dette i praksis utgjorde noe stort problem; var man medlem av et så lite samfunn som Lunisand, var ikke bare sannsynligheten lav for at det gjemte seg en lovløs blant beboerne, men sannsynligheten var også lav for at det ikke var en du eller noen du kjente, kjente.
Det var derfor Jonas Fraz, borgermester, for øyeblikket befant seg i en kinkig situasjon. For når noe faktisk skjer, hvem henvender man seg til? Fabian Neon hadde gått til ham, med det resultatet at Jonas akkurat nå vridde hjernen sin for å komme på hva man egentlig gjør etter å ha mottatt en anmeldelse. Han prøvde å gjenkalle timene med Unni Lindell foran peisen, eller stundene med Kommissar Rex foran fjernsynet med sin kjære Aurora i armkroken, men han greide ikke å komme opp med noe av nevneverdig interesse.
Det hadde alltid vært litt slik, egentlig. Skjedde det noe uforutsett i den elskede bygden deres, kom alle til Jonas, noe som for så vidt var greit; han var jo tross alt borgermester, og det var hans jobb å høre på lunisanderne og problemene deres, men en anmeldelse? Dette var litt mer enn han kunne takle. Samtidig var han bare nødt til å takle det. Han hadde ikke engang nummeret til nærmeste politidistrikt, rent bortsett fra krisetelefonen, altså. Han visste ikke hva nærmeste politidistrikt het heller. Og… når han ga tanken enda litt mer tid i tenkeboksen… visste han faktisk ikke hva nabokommunene het engang.
Men dette var ikke tiden til å gruble. Han stod her med en frustrert guttevalp foran seg som fortalte med stor innlevelse om hvordan han hadde avdekket et lik på en av eiendommene i området rundt her, og hvis ikke dette var en sak for borgermesteren, hvem var det en sak for da?
”Ro ned egga, gutten min! Dette er en sak for Jonas Fraz”, forsikret han ham der de stod på henholdsvis dørterskelen og øverste trappetrinn.
”Imens kan du jo komme inn, så kan jeg få Ravn til å presse litt sitronjuice til deg”, fortsatte han, og før Fabian rakk å protestere, hadde han plassert den brede hånden sin bak på ryggen til tenåringen og ledet ham inn i huset sitt.
Selv var ikke Jonas hundre prosent sikker på hva han hadde ment med ”imens”. Imens hva da? Imens han dro til åstedet og gransket det for spor? Imens han ringte rundt i nabolaget og fikk rasket sammen en etterforskningspatrulje? Imens han finkjemmet Orkestergraven på leting etter noen hint om hva i helvete han skulle ta seg til nå?
”RAVN!” gaulet han opp til tredje etasje, og kort tid etterpå dukket en skikkelse i lærjakke og hullete olabukse opp øverst i trappen.
”Skaff kameraten din her litt forfriskninger”, kommanderte Jonas vennlig, og overså det faktum at Fabian sukket tungt ved tanke på å bli etterlatt i samme rom som Ravn.
Skulle han være helt ærlig, kunne han faktisk forstå Fabian godt. Han visste selv hvordan det var å ha en desperat fan hengende etter seg hver gang muligheten bød seg. Personlig hadde han en beundrer i den ensomme, men akk så slitsomme tullingen Jokke Molbosson, som ganske nylig hadde kopiert den karakteristiske frisyren som Jonas var så kjent for – sort hanekam med barberte flanker. Dessuten hadde jo stakkars Jokke like lite vett innenbords som en gjennomsnittlig tom sardinboks, og på akkurat dette punktet lignet heldigvis ikke Jonas’ sønn på den tomsingen han tidligere hadde blitt sammenlignet med. Tvert imot var Ravn en gløgg og oppvakt tolvåring som dessverre hadde litt for høye ambisjoner når det gjaldt hvem han valgte å anse som sine venner. Jonas hadde tidligere prøvd å arrangere sammenkomster mellom ham og jevnaldrende, uten at det hadde gått over all forventning. Det hadde alltid endt med at Ravn syntes gjestene var for barnslige, og at gjestene syntes Ravn var for overlegen. I det siste hadde Jonas dermed begynt å prøve å prakke ham på de litt eldre, selv om det skjedde med en viss halvhjertethet. Han forstod jo godt hvor plagsomt det måtte være for dem å være barnevakt for en wannabe.
For å unngå å tenke mer på saken og for å motta stimulans til å tenke mer på den foreliggende saken, tuslet Jonas ned i første etasje med en pose potetgull under armen. Det var klart noe måtte gjøres med den døde kroppen i den hittil ukjente hagen. Problemet var bare hvor han skulle begynne. Identifisere skrotten, muligens? En god innledning. I tillegg måtte han nok snakke med de som bodde der. Kanskje var det en enda bedre start å finne ut hvilken tomt det hele faktisk dreide seg om først? Denne tanken lukket opp for første fase i etterforskningen: avhør! Og alt dette kom altså Jonas på allerede før han hadde nådd frem til sofaen.
Besluttsomt snudde han seg, og tok fatt på trappen igjen, opp denne gangen.
Med én gang ansiktene til Fabian og Ravn dukket opp i synsfeltet til Jonas, kunne han se hvordan anspentheten forsvant fra Fabian lik et lettende skydekke. Ravn var personlig i full gang med å snakke om seg selv, og tok bare pause for å skylle ned litt av ordflommen med litt fersk sitronjuice. Fabian, på sin side, hadde ikke så mye som sett på sitronjuicen, lot det til, og han hadde i alle fall ikke planer om å røre den. Demonstrativt hadde han nemlig plassert begge hendene under lårene, og satt som på en spikermatte.
”Det ser ut som om du er vitne i saken, Fabian”, sa Jonas så myndig han bare greide, ”og jeg vil gjerne snakke med deg. Eller… jeg vil gjerne at du skal snakke til meg. Eller… si hva du har sett! Eller, jeg vil avhøre deg!”
Uansett hvor amatørmessig det hadde kommet ut, virket det som om Fabian ble sjeleglad for en unnskyldning til å slippe Ravns selskap uansett.
”Når som helst!” utbrøt han nesten gledesstrålende, hoppet lykkelig ned fra barkrakken, og pilte bort til Jonas, noe som fikk ham til å fremstå som minst ti år yngre.
Igjen gjorde Jonas et iherdig forsøk på å høres ut som en tøff og macho politietterforsker, og hadde Varg Veum i tankene idet han buldret så mørkt stemmen hans tillot ham å gå: ”Det du kommer til å si til meg, Fabian, vil du si under fullstendig taushetsplikt. Altså, at jeg har taushetsplikt. Og… du kommer bare til å si meg sannheta. Du kommer heller ikke til å utelate noen detaljer som kan være avgjørende for etterforskningen. Og dette skal Ravn respektere. Ikke sant, Ravn?” Han gjorde en pause for å forsikre seg om at Ravn aksepterte. Han rynket de buskete brynene og gjorde de nøttebrune øynene sine så harde som han kunne, noe som førte til at Ravn så seg nødt til å kvele et knis mens han nikket.
”Godt, godt. Dermed vil du, Ravn, heller ikke prøve å avlytte oss, og du vil naturligvis heller ikke komme ned”, sa Jonas i et leie som ikke kunne bety annet enn alvor, eventuelt selvparodi.
”Ikke tenk på isbjørn”, mumlet Ravn til dette, men Jonas valgte å overse det.
”Så”, Jonas snudde seg rundt til Fabian igjen, og grep gutten tungt om skuldrene, ”er du klar til å gjøre dette?”
På dette punktet greide ikke Ravn å holde seg lenger, og munnen hans åpnet seg i et lattersprengt flir, komplett med sitronjuice, noe som førte til at veggen rett forut for ham mottok en gul dusj. Jonas ignorerte ham nok en gang, og det gjorde Fabian også, som nikket, fortsatt ivrig etter å unnslippe Ravn.
”Bra. La oss gå nedenunder”, brummet Jonas henvendt til Fabian, og passet på å sette føttene ettertrykkelig ned på hvert trinn og vente et par sekunder før han gikk videre. Han innbilte seg at hver gang bena hans traff trappetrinnene, lød et skikkelig drønn som ga ekko i alles hoder, og hadde livet hans vært en film, hadde akkurat denne scenen blitt filmet i slow-motion, og med nærbilde av sokkene… nei, støvlene hans. I filmen om hans liv skulle han ha hatt på seg støvler i denne scenen, skikkelig mandige støvler som dunket ekstra mye for hvert steg.
Da både han og Fabian befant seg i første etasje, som for all del minnet lite om et politikontor med diskolys i taket, DJ-bås og biljardbord, slang de seg begge ned på de eneste sitteplassene tilgjengelig, nemlig i den enorme sebrastripete sofaen som kneiste foran en like diger plasma-TV.
”Så, Fabian”, åpnet Jonas, og tok en liten kunstpause før han fortsatte med: ”i hvis hage fant du dette liket?”
”Er ikke sikker, jeg, ass”, sa Fabian med et skuldertrekk, ”men huset ligna ikke noe anna jeg har sett. Kan egentlig heller ikke si at jeg har lagt merke til det før. Men det så egentlig bare ut som ei ansamling skrot. Plankebiter, steiner… ikke et hus, liksom. Hvis vi kjører forbi det, vil det være lett å finne igjen.”
”Ja vel”, sa Jonas, og lot som om han tenkte nøye gjennom informasjonen. Sannheten var at han ikke kunne huske noe skrothus selv, men det trengte jo ikke vitnet her å vite.
”Hva gjorde du etter at du hadde funnet liket?” drev Jonas på.
”Jeg skreik! Som bare faen!” berettet Fabian med stor innlevelse og gedigne armbevegelser, ”så plutselig kjente jeg et dunk i bakhodet, og så blei alt svart. Jeg går ut fra at hvem det nå var som hadde lagt liket der, oppdaga meg og slo meg bevisstløs for at jeg ikke skulle sladre. Men det var helt mørkt, og jeg rakk ikke å se ansiktet til vedkommende.”
”Hva skjedde etterpå?” spurte Jonas.
”Vel”, Fabian tenkte en stund, før han sa: ”jeg våkna opp. Midt ute i ørkenen. Heldigvis var det ikke så innmari langt til hovedveien, og jeg hadde ikke gått meg vill, liksom, men syns du ikke det var litt råttent gjort, da? Slå meg ned på den måten?”
”Klart, klart, og det vil bli tatt hensyn til når dommen skal felles”, sa Jonas viktig.
Denne replikken så ut til å tenne en ny glød i Fabian.
”Dom? Hvilken dom? Skal denne gærningen dømmes òg? Hvem skal ta seg av jobben som dommer, da?” spurte han ivrig og i et rasende tempo.
”Sikkert meg, det òg”, sa Jonas utålmodig, ”så vidt jeg veit, har vi ingen dommere her i bygda. Uansett, hvor var vi… Jo. Hvorfor i alle dager dreiv du egentlig og gravde ute i gården til vilt fremmede folk?”
Dette spørsmålet hadde tydeligvis ikke Fabian ventet seg, for han kvapp til øyeblikkelig. Det oppspilte gliset han hadde hatt om kjeften da det var snakk om dom, ble til en halvåpen revne i den underste delen av ansiktet. Øynene hans forstørret seg, og han frøs alle småbevegelser han hadde foretatt seg etter, nok en gang, domsnakket, som tydeligvis hadde falt i interesse hos ham. Nå, derimot, lignet han en stiv og vettskremt statue. Det gikk til og med lang tid før det kom noen lyd ut av ham, og dette noterte Jonas seg i underbevisstheten, for selv om han ikke akkurat var profesjonell detektiv, så hadde han såpass med sosial intelligens at han skjønte at hva det nå var som ramlet ut av gapet til Fabian nå, så skulle det tas med en klype salt. Bedre inntrykk fikk ikke borgermesteren/etterforskeren da det eneste som slapp ut av munnen til guttungen, var noe gurglende, usammenhengende babbel.
”Dette kan og vil bli brukt mot deg i retten”, sa Jonas, mest fordi det lød usannsynlig tøft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar