Oktober 2021

Opplevelser: Tekveld hos Lauren. Oslo/Fusion. Musikkbingo med Lauren på Brewgata. Middag med Vibeke på Kverneriet. Kattepass. Slippfest for Sara Sølbergs Sarabande. Filmkveld hos Mone.

Innkjøp: Var i begynnelsen av måneden en tur på Ikea for å kjøpe kjedelige ting som jeg ikke gidder å nevne her, men jeg kjøpte også en veldig søt kaktus, som jeg da jeg tok bilde av den oppdaga at ligner på en mutert penis med tre testikler, og nå klarer jeg ikke å se noe annet. Kjøpte selvfølgelig også den nyeste boka til Sara på slippfesten hennes.

TV-serie: Jeg så Ratched, som jeg likte veldig godt, og som jeg egentlig ikke har så mye å si om, og jeg så Hellier på YouTube, etter at de snakka om den på Last Podcast On the Left. Og jeg syns egentlig det er veldig kult at det fins en dokumentarserie som følger en gjeng paranormal investigators (fins det noe norsk begrep for det?) som faktisk tar det de driver med på alvor, sånn at det ikke bikker over i ufrivillig komikk og melodramatikk á lá History Channel after dark, om dere skjønner hva jeg mener. Rett og slett en forholdsvis nøktern framstilling av overnaturlige fenomener uten sensasjonalismen som gjerne følger med lignende typer serier. Jeg syns kanskje en del av de langtekkelige seansene deres kunne vært klippa litt i – denne serien hadde nok ikke blitt dårligere av litt god, gammaldags darlingkilling – men alt i alt er dette en utrolig god og proff produksjon, særlig til å ha et såpass beskjedent budsjett og til å være helt indie.

Film: Cam, Coherence, Titane, The Purge, Child's Play (2019), Borat Subsequent Moviefilm, Predator, Timecrimes og Everything and Nothing.

Og dere, jeg har funnet ut at i filmverdenen er det få ting som begeistrer meg så mye som utrolig gode uavhengige sci-fi-filmer med lavt budsjett, for de beviser bare enda en gang at det som har noe å si, ikke er dyre spesialeffekter, men en teft for historiefortelling. Har man noen ålreite skuespillere, en dyktig manusforfatter og en regissør med peiling, trenger man faktisk lite annet. Det kan til tider være utfordrende å få med seg alt som skjer i nattscenene i Coherence på grunn av bildekvaliteten, men det er jeg villig til å tilgi, for den er så smart og velskrevet og gjennomtenkt og på en merkelig måte troverdig? Ikke som i realistisk, men som i at den har etablert virkeligheten sin så godt at man aksepterer alt som skjer i den, jf. sannsynliggjøring, som vi snakka utrolig mye om på forfatterstudiet i Tromsø. Coherence faller litt sammen mot slutten, men heller ikke det er så nøye, for spørsmåla den har stilt underveis blir likevel med deg lenge etterpå. Altså, det er rett og slett få ting som er hyggeligere enn å forvente cirka ingenting av noe man aldri før har hørt om, og så sitte igjen med en skikkelig god filmopplevelse.

Musikk: Det kan vel ikke bare være meg som elsker enkelte sanger så mye at jeg liksom ikke klarer å være noe annet sted enn i musikken? Som i at jeg ikke klarer å konsentrere meg om filmer, spill eller min egen skriving fordi de nødvendigvis er andre mentale rom? Og hvis jeg skal skrive noe, så må denne skrivinga foregå i det samme mentale rommet som låta fordi det den gir deg, tar over alle andre sanseinntrykk? Låta fyller hele hjernen din på en måte som gjør at det liksom ikke er plass til noe annet? Er det bare meg som kan bli så overvelda av musikk at ingenting annet føles viktig? In other news: denne måneden ga Black Marble ut sitt fjerde album, og jeg bytter på hvilke av låtene derfra jeg liker best, men akkurat nå er det Ceiling. Jeg er ikke uenig i denne anmeldelsen fra Pitchfork, men det Black Marble gjør er det bare Black Marble som får til å gjøre akkurat sånn, så for meg gjør det ingen verdens ting at ikke soundet deres har utvikla seg noe særlig siden sist eller at det er vanskelig å skille låtene på albumet fra hverandre. Det er alltid Black Marble jeg går til når jeg trenger å være i dette spesifikke mentale landskapet, og jeg elsker at jeg alltid føler meg hjemme der.