søndag 22. november 2015

Smakebit på søndag: "Plutselig høre noen åpne en dør" av Trude Marstein

Kanskje det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne boka, var hvor utrolig velskrevet den var. Altså, misforstå meg rett, Trude Marstein er jo kjent som en god forfatter, men likevel, presisjonen i den forholdsvis nøkterne skrivestilen er nesten overraskende imponerende.



Jeg-personen er ei ung mor, student, som sjonglerer skriving av hovedoppgaven sin med oppdragelsen av sin fire år gamle datter Sara, en oppdragelse hun i og for seg deler med barnefaren Henning, som Sara bor hos noen dager om gangen. Jeg har ikke lest så langt ennå, er bare på side 40 eller så, men det merkeligste denne boka gjør med meg, er at den får meg til å kjenne meg igjen, noe som er rart, i og med at jeg verken har barn, omgås barn til daglig, eller har vært noe i nærheten av å ta en grad i et studium. Det er likevel noe i måten Marstein skildrer forholdet mellom mor og datter på, som gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i min egen fantasi om å ha et barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, kommer sannsynligvis aldri til å få lyst på barn, og mye av grunnen til det, er for eksempel å finne i dette utdraget fra side 9 - 10:

Jeg har lest over femti sider i dag, mesteparten mens Sara var i barnehagen, jeg tror jeg vil bruke dette i oppgaven. Sara leker med lego, barne-tv er slutt, hun skal legge seg snart. Jeg setter et kryss i margen, må komme tilbake til dette. Mamma, sier Sara, Markus sier at tanta hans har grønt hår. Sier du det, sa han det? sier jeg. Alt i denne boka er interessant og relevant. Sara kommer bort til meg. Jeg vil ha vafler mamma, sier hun. Nei, jeg orker ikke lage vafler nå, sier jeg. Jo det gjør du, sier Sara. Nei, det gjør jeg ikke, sier jeg. Is da? sier hun. Du har akkurat spist brødskive, sier jeg. Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter.

Jeg kan ikke annet enn å få en helt enorm sympati for denne mora, til tross for at hun faktisk slår ungen sin i hodet med ei bok.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

10 kommentarer:

  1. nej, man slår inte en 4- åring i huvudet! inte ens med en bok! tack för smakebiten! Trude Marstein är intressant

    SvarSlett
  2. Tack för smakbiten. En för mig okänd bok.

    SvarSlett
  3. Det høres ut som denne moren har litt mer å streve med enn "bare" det å ha et barn. Jeg tror jeg må skrive boken opp på leselisten :-) Ha en fin søndag!

    SvarSlett
  4. En bok som jag inte kände till. Tack för smakbiten!

    SvarSlett
  5. Takk for smakebiten. Denne kunne jeg tenke meg å lese. :)

    SvarSlett
  6. Nog för man kan bli stressad men där gick hon över gränsen definitivt. Tack för smakbiten.

    SvarSlett