Smakebit på søndag: "Seismiske smell" av Sara Sølberg

Jeg har veldig nylig - i går, faktisk - begynt å lese denne bemerkelsesverdige romanen - det er i væffal "roman" den omtales som på omslaget - skrevet av Sara Sølberg som var debutant i fjor. Spesielt interesserte må gjerne lese et intervju jeg gjorde med henne om denne boka i juli. Jeg lurer forresten litt på om min bruk av tankestrek i denne innledninga kan være inspirert av tankestrekbruken i boka...

Seismiske smell utforsker forholdet mellom mennesket og havet, og åpner med en beskrivelse av en jeg-persons hjerteoperasjon der narkosen gir henne følelsen av å synke ned i havet. Det er denne åpninga som blir smakebiten fra meg denne søndagen. Som sagt omtales boka som en roman, men så vidt jeg leser den, kunne den like gjerne vært ei kortprosasamling, med sine forholdsvis korte tekstbrokker skrevet i et lyrisk og billedrikt språk som jeg opplever som nærmere poesien. Værsågod:

Det er blått og kaldt, undersjøisk, her under operasjonsduken: Blodet suser i ørene, pusten damper mot duken. Skyggene skimtes gjennom stoffet. Plastdunkene med varmt vann under armer og bein forhindrer meg fra å synke. Lydene fra det som foregår i rommet der oppe er fremmede, utilgjengelige; hjerteslagene oversettes til tekniske pip, tall og begreper henger i luften mellom legene, skjermene summer, kniven snitter i kjøttet, plastinnpakninger åpnes og fjernes, lysrørene dirrer svakt over det hele. Der oppe ser hjertet mitt lyset - og mennesker innsiden min - for første gang.
   Det stikker i blodårene idet legen skyver ledningene inn.
   Den beroligende medisinen drar meg videre ned, jeg hører blåhvalens stemmebåndsløse toner vibrere gjennom vannmassene og navigere den fram over undersjøiske fjell og daler. Jeg tenker på hvalens hjerte, kraften i den enorme resonanskassen, om mørket der er det samme som i våre hjerter, at et menneske kunne svømt inn, blitt pumpet fram av pulsen, gjennom hvalens arterier - opp til de buldrende hjertekamrene, uten at hvalen ville merket det. Dypt inne i den varme, forhistoriske kroppen kunne jeg latt meg frakte med over verdenshavene, uten å være klar over det, ville hvalen ikke lenger vært alene.
   Som fra langt borte et sted hører jeg legen synge. De beroligende stoffene forbrennes - fordamper ut av nervesystemet. Sykehuslampenes sterke lys trenger svakt gjennom operasjonsduken. Sykepleieren sier at ledningene er plassert: Alt er klart. De opererer inn og tilkobler den lille maskinen som skal hjelpe - ta over for - hjertet mitt når det er for krevende å banke blodet gjennom kroppen og meg gjennom verden. Hjertet er uvitende om at det aldri mer skal slå alene. 

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.