Ja, dere. Jeg kommer til å fortsette med å poste fra dette 2003 - 2004-prosjektet til dere trygler meg om å stoppe. Er dere ikke spente på hva som skjer videre? Kommer Stan/Victoria til å få seg nye venner på den nye skolen? Hvorfor fortsetter Lill å prøve å bli venn med noen hun åpenbart ikke har noe til felles med? Hvem er egentlig Sid? Har han en pose? Er det mel i den? Er det i så fall rent? Følg med i morgen! Eller følg med i dag, rettere sagt.
Første del av første kapittel kan leses her.
Andre del av første kapittel kan leses her.
Andre kapittel, værsågod:
”Aloha!” sa jeg til Lill idet jeg så henne ved biblioteket. Vi hadde avtalt kvelden i forveien at hun skulle møte meg der så vi kunne gå sammen til skolen.
”Se! Der går Tobias!” fniste Lill og pekte. Og ganske riktig, der gikk Sid og Tobias. De lo og tullet med hverandre. Det var ganske kaldt i dag, så Tobias hadde på seg en caps, olabukse og olajakke. Sid hadde på seg lua si, svart sæggebukse og ei svart og hvit lusekofte.
”Hallo, Tobias!” smilte Lill idet vi var nærme nok til at de kunne høre oss.
”Hallo, Lill”, sa Tobias uten å snu seg. Jeg ville faktisk tro at han hørtes oppgitt ut.
Det var nesten skremmende det som skjedde med Sid. Fra å le og tulle med broren sin, ble han helt stille og gikk med lutende skuldre idet han ble oppmerksom på oss. Jeg gikk ut ifra at han hadde veldig dårlig selvtillit. Jeg syntes synd på han, men jeg torde ikke å si det, jeg er altfor sjenert.
”Skal du noe etter skolen, eller?” spurte Lill og kom opp ved siden av Tobias så jeg ble hengende bak.
”Nja, jeg skal øve med bandet, tenker jeg”, sa Tobias og trakk på skuldrene.
”Så kuuult! Spiller du i band? Det har du ikke fortalt meg! Hva spiller du, da?” spurte Lill.
”Jeg spiller ikke noe. Jeg synger. Men Sid spiller gitar. Han synger av og til også.”
”A-ha”, sa Lill og hørtes oppriktig uinteressert ut, for å si det sånn. Deretter rettet hun litt på håret som helt plutselig lå feil, smilte og sa: ”I overimorgen, da? Skal du noe da?”
”Hm, jeg vet ikke, jeg. Kanskje, kanskje ikke”, svarte Tobias.
”Ringer du meg hvis du ikke skal noe?” spurte Lill og uten å vente på svar, fortsatte hun: ”Nummeret mitt er 97…”
”Jeg vet hva nummeret ditt er, du har sagt det hundre ganger før, du trenger ikke gjenta det”, sa Tobias og sukket.
”Så du ringer, altså?” spurte Lill.
”Øh, ja, jøss, så klart”, sa han og så skyndte han og Sid seg av gårde.
Da de var utenfor hørevidde, sa Lill til meg: ”Tror jeg har fått napp hos han, altså! Så du hvordan han så på meg?”
Nå begynte jeg å bli grundig lei og sa rett ut: ”Du, Lill, det blikket han sendte deg, kalles uinteresserthet og jeg er sikker på at han ville synes du var ei helt knall jente, hadde du bare ikke mast så mye på han. Plis, slapp av litt, det har du godt av. En dag, når du er sammen med Tobias, vil du takke meg for rådet”, sa jeg.
”Så frekk du er, da!” sa Lill og så fulgte hun etter Tobias for å mase litt mer.
Jeg sukket for meg selv. Da hørte jeg noen bak meg.
”Hei!” ropte en stemme og jeg snudde meg. Mot meg kom det en fyr med grønt hår!
”Morn, kompis, trenger du selskap? Du så lissom så ensom ut der du gikk”, sa den grønnhårede gutten.
”Ja, vi kan sikkert gå sammen. Hvilken klasse går du i, a’?” spurte jeg.
”Jeg går i samme klasse som deg, men i går hadde jeg blondt hår. Jeg var hos frisøren etter skolen i går, skjønner du. Ble det ikke stilig?”
Dette var sprøtt! Her kom det en fyr jeg overhodet ikke kjente og begynte å snakke med meg som om vi var gamle bekjentskaper og dessuten ville han gå sammen med meg!
”Victoria, var ikke det navnet?” spurte han.
”Jo, egentlig, men ikke kall meg det. Kall meg Stan, det blei jeg alltid kalt før”.
”Ok, som du vil, Stan. Jeg heter Roger”.
Roger og jeg gikk sammen til skolen og han var en ordentlig likandes kar. Han sa morsomme ting hele tida som fikk meg til å le. På den måten gikk det fort å gå.
Da vi kom fram, sa Roger: ”Der borte ser jeg kameratene mine. Vi snakkes kanskje etterpå. Ses!” Så forsvant han. Jeg fulgte han med blikket idet han løp og så at kameratene han mente, var Sid og Tobias. De stod ute i skolegården ved et tre.
Jeg gikk inn og der møtte jeg ei jente som jeg hadde sett før. Hun gikk i klassen min. Hun var ganske pen, med halvlangt brunt hår og et varmt smil.
”Hallo, du. Du er Victoria, eller?” Før jeg skulle til å forklare at hun måtte kalle meg Stan, fortsatte hun: ”He, he. Så at du gikk sammen med Roger. Han er ordentlig snål. Også det nye håret hans, da. He, he, he. Jeg heter Yvonne og er bestevenninnen til Lill. Hun har fortalt om deg. Sier du er koselig og vittig, men ganske sjenert. Ta det rolig, sjenansen din skal jeg hjelpe deg med. He, he, den må du kvitte deg med hvis du skal drive og henge med Roger. Han er den minst sjenerte personen jeg vet om, i hvertfall sammen med venner. Alene er han ikke mye å skryte av da, men det virker som om han liker deg ganske godt.”
Yvonne virket koselig, jeg likte faktisk henne bedre enn Lill. Roger også, han var mer min type. Lill var liksom litt for jålete og… jentete, lissom. Altså, jeg er jo jente jeg og, men hun var lissom litt for mye av det gode.
Det ringte inn.
”Kom igjen!” sa Yvonne og jeg gikk inn i klasserommet sammen med henne.
”Hei igjen. Du, hvordan kunne du egentlig si noe sånt? Det er jo opplagt at Tobias er interessert i meg, mener jeg”, sa Lill og smilte litt. Takk og pris var visst ikke Lill den typen som var sint lenge av gangen.
De tre første timene sneglet seg av gårde. I midttimen kom Roger bort og snakket med meg. Bak han stod Sid, Tobias og to gutter jeg ikke hadde sett før. Han presenterte meg for dem. De het visst Gabriel og Rune. Han sa at han spilte i band med dem.
”Hei, deg kjenner jeg jo! Det var jo du som gikk sammen med Lill!” sa plutselig Tobias, ”å, Victoria het du jo”.
Jeg tenkte at å, nei, nå kommer den forklaringa igjen, men heldigvis kom Roger meg i forkjøpet: ”Kallenavnet hennes er Stan.”
”Stan. Kult navn. Jeg liker det.”
Jeg ble overrasket over å se hvem det var som snakket. Det var Sid. Jeg hadde aldri hørt han si et ord før. Jeg la merke til at han hadde piercing i tunga.
”Du er skikkelig koselig, du!” utbrøt Roger og sa at hvis jeg ikke hadde noe å finne på en gang, kunne jeg alltids ringe han.
Da midttimen var ferdig, hvisket Lill til meg: ”Ærlig talt, du har skikkelig funnet tonen med Roger, du! Hvem vet om ikke dere blir det nyeste paret som står omtalt i skoleavisa!”
”Å ja, du, tenker det, jeg. Roger er jo den som er lengst fra idealtypen min i hele verden!”
”Å, du skal ikke se bort ifra at det er nettopp dere to det blir til slutt!” sa Lill. Jeg bare fnyste.
Etter skolen stakk jeg innom kjøpesenteret alene. Jeg kjøpte rollerblades. Så stod jeg på dem hjem. Jeg hadde litt trening fordi jeg hadde drevet med det litt hos Pernille. Hun hadde et par som var litt for lite og det hadde jeg fått låne når jeg var der. Dessuten hadde hun et par som hun brukte selv.
Jeg savnet virkelig Pernille, landet, klassen min og alt det andre. Hadde bare ikke pappa fått den jobben her, kunne vi fortsatt ha bodd der. Jeg vet jo at pappa var arbeidsledig og at vi var fattige, men det var tross alt bedre enn dette. Lill, Yvonne og Roger var jo greie de, men det ble liksom ikke det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar