Så. Dette skjedde for en del år siden. Jeg var ute og tømte søppel. Jeg slang søpleposen opp i containeren, og så løp jeg tilbake inn til leiligheten min, fordi jeg syns det er morsommere å løpe enn å gå. Kort tid etter at jeg hadde kommet inn igjen, fikk jeg ei melding fra naboen min, som jeg velger å kalle Tarjei. Han lurte på om jeg hadde lyst til å komme ut og prate litt med ham. Så klart, tenkte jeg. Tarjei og jeg var gode venner og vi møttes ofte ute for å prate sammen.
Da jeg kom ut, var Tarjei åpenbart veldig opprørt. Han ville gå en tur. På turen fortalte han at en tredje nabo av oss, for anledninga kalt Robert, for kanskje en times tid siden hadde banka på døra hans, drita full, og spurt om han kunne bomme en sigarett. Dette var ekstremt utypisk oppførsel fra Robert sin side, i og med at han til vanlig verken drakk eller røyka. Men Tarjei, litt perpleks, hadde sagt at det kunne han selvfølgelig, og så hadde de gått ut for å røyke sammen. Og da Robert hadde røyka én sigarett, ville han bomme enda en, så de blei stående og kjederøyke sammen mens Robert snakka usammenhengende og i arkaiske ordlag, og noe av det første han spurte om, var om han kunne kalle Tarjei ved et annet navn, men som ligna hans eget, for eksempel Torjus. Da Tarjei sa det var greit, mente Robert at det burde han ikke syns at var greit, han burde ta seg mer nær av det. Robert spurte Tarjei om han kunne kysse ham, før han begynte å le, han snakka om at han hadde hørt musikken hans og at det appellerte veldig til ham, og etter ei stund gikk de inn i leiligheten til Robert, der Robert gikk bort til bokhylla si og ga ham Brødrene Karamasov i tre bind, sammen med ei formaning at han ikke måtte si til noen at han fikk disse bøkene av ham, men at han gjerne måtte fortelle andre om denne kvelden, for kanskje det ville gjøre at Robert fikk et mer, som han sa, "pikant rykte." Robert snakka også masse om at Tarjei var i ferd med å begå et overgrep mot ham, og en eller annen gang i løpet av denne kvelden lånte Tarjei doen til Robert, og på badet oppdaga han at det stod et tomt, men fuktig vannglass på kanten av vasken, og at det på innsida var noe som ligna på metallspon. Det kunne altså se ut som at Robert hadde drukket metallspon. Hele denne merkelige situasjonen hadde i det hele tatt gjort Tarjei ganske ukomfortabel, så han fant på ei unnskyldning og gikk, og da han var på vei tilbake til sin egen leilighet, hørte han et dunk, og så så han meg løpe over plassen, og han trudde dermed at det som egentlig bare var jeg som tømte søppel, var at Robert hadde hoppa fra balkongen sin – derav dunket – og at jeg hadde sett det, blitt redd og løpt.
Så der var vi altså. Tarjei og jeg hadde gått en tur, og vi satt nå inne på min leilighet. Vi endte med å banke på døra til en fjerde nabo, Audrey, fordi vi begge var så frika ut og ikke skjønte hva vi skulle gjøre med hele denne greia – vi skjønte ikke om Robert opplevde en psykose eller om han var suicidal eller hva i all verden dette var for noe. Vi endte til slutt opp med å ringe ambulansen, som satte oss over til den psykiatriske avdelinga, og etter at vi hadde forklart situasjonen, spurte de vi snakka med om han het Robert og snakka på en veldig arkaisk måte, før de beskreiv på en prikk åssen han så ut utseendemessig. Vi sa ja. Responsen var noe i nærheten av "åh, han der kjenner vi til. Ikke noe å bekymre seg for."
Og der endte historien, sånn i all hovedsak.
Jeg møtte forøvrig Robert igjen ved en tilfeldighet noen år seinere, og han var sitt sedvanlige jeg (et jeg som forsåvidt sannsynligvis er det mest eksentriske jeg noen gang har møtt), og enda noen år seinere møtte jeg en felles bekjent av Robert og meg som fortalte at hun hadde fått en mail av ham i Anonyme Alkoholikere-stil hvor han unnskyldte sin tidligere oppførsel.
Og jeg skulle ønske jeg visste hvor og hva det har blitt av Robert i dag, men vi har ingen kontakt, og han er ikke på noen sosiale medier, så vidt jeg veit. Men jeg håper det går bra med ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar