Oktober 2020

Opplevelser: Noe som skulle blitt en bowlingkveld, men som på grunn av en rekke uforutsette hendelser blei en Oslo mekaniske-kveld, som tross alt også var trivelig. Fagforeningssamling i Sulitjelma. Shopping, boble-te og drikke med gode venner. Bytur med Mari, Marie og Pål.

Innkjøp: Jeg endte denne måneden opp på shopping, av alle ting, noe jeg ikke har gjort på mange, mange år, sammen med Lauren, Martina og Lorenza, og jeg kjøpte meg noen temmelig fantastiske plagg på Uff og Fretex:

TV-serie: Jeg har sett mye forskjellig denne måneden – blant annet The Haunting of Bly Manor, som ikke er fullt så bra som Hill House, men fortsatt veldig bra! – men ikke noe har gått så inn på meg som det We Are Who We Are har. Det er nok ikke en serie for alle – jeg har sett enkelte anmeldere kritisere den for å være for kjedelig og langsom – og langsom kan jeg gå med på at den er, men kjedelig er den ikke; jeg sitter etter hver endte episode og higer etter mer på en måte jeg ikke har gjort med en TV-serie siden Euphoria. Nå skal det riktignok sies at jeg er sånn en person som syns de fleste Marvel- og DC-filmene er kjedelige, da, så det kan hende jeg ikke er skrudd sammen på den måten det er meninga at mennesker skal være skrudd sammen. Men! We Are Who We Are er en ungdomsserie skapt av Luca Guadagnino, regissøren av Call Me By Your Name, og det er på mange måter ganske tydelig, for den har mye av den samme stemninga som det Call Me By Your Name har, og det er noe med måten hovedrolleinnehaver Jack Dylan Grazer spiller på som minner om Timothée Chalamet i Call Me By Your Name. Og apropos hovedrolleinnehaveren: jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut at det er den samme fyren som spiller Eddie i It, for dæven døtte som han har vokst! Og nå snakker jeg ikke om fysisk, men som i at han spiller Fraser i We Are Who We Are med en erfaring og naturlig tilstedeværelse som de fleste voksne skuespillere bare kan se langt etter. Siste episode legges ut nå på tirsdag, og hjertet mitt blør av tanken på at dette er den siste timen jeg får tilbringe med gjengen jeg har blitt så glad i. Alt er så nedpå og ekte, og det fortelles aldri mer enn nødvendig. Jeg har innsett at jeg er en skikkelig sucker for skikkelig godt lagde ungdomsserier, det er liksom noe med at alt oppleves så mye sterkere når man er tenåring som gjør at liva til ungdomskarakterer ofte engasjerer meg mer enn liva til voksne karakterer. 

Film: Christine, Léon, Hush, iHuman, Hva jeg lærte av en blekksprut, Rocketman, Spider-man: Into the Spiderverse, David Attenborough: A Life on Our Planet, Kadaver, The 40 Year Old Virgin, Doomsday og Insidious. Og fordi jeg nettopp snakka om den med Vibeke, fikk jeg lyst til å snakke litt ekstra om Hush, som er en av de tidlige filmene til Mike Flanagan, hjernen bak tidligere nevnte Hill House og Bly Manor, og bak den veldig gode Doctor Sleep, og bak Geralds lek, som jeg ikke syntes var fullt så bra som de andre, men som likevel var en smart og nytenkende thriller. Og dét er igrunn fellesnevneren for alle kreasjonene hans: de gjør nye ting, følger ikke den klassiske skrekkoppskrifta og overrasker hele tida – og de har en slags merkelig optimisme ved seg, som ikke akkurat er dagligdags innen den sjangeren Mike Flanagan opererer innen. Hush har ikke et spesielt originalt plott, men den er likevel så vellagd og velspilt at den er bedre enn alle andre filmer jeg kan huske å ha sett som handler om en morderisk inntrenger, og jeg blir alltid litt ekstra glad når de virkelig gode filmene har et relativt beskjedent budsjett, for det er virkelig ikke fiksfakseri og staffasje som avgjør om sluttresultatet blir bra, men heller godt, gammaldags håndverk. Og hovedpersonen Maddie er på mange måter en ganske utypisk kvinnelig hovedperson i en skrekkfilm, og jeg syns ofte mange skrekkfilmer oppleves som litt… mannssjåvinistiske? Akkurat som i at poenget i mange av dem, kanskje særlig litt eldre filmer, er å kunne vise så mye grufull vold på så mange lettkledde unge kvinner som mulig? Akkurat som at det er meninga at vi skal identifisere oss mer med morderen enn med offeret? Men det er ikke tilfellet i Hush, for vi er med Maddie hele veien, vi føler alt hun føler, og inntrengeren er ikke et monster i et kult kostyme, han er en helt vanlig feig psykopat som velger seg ut det han trur er et lett offer i døve Maddie, men Maddie er snartenkt og tøff, men likevel ikke på en utroverdig måte. Jeg veit ikke, jeg blei bare veldig begeistra over hvor realistisk Hush er, hvor spennende og effektiv den er, hvor empowering den føles, og hvor sykt pen Kate Siegel er (som om vi som har sett Hill House og Bly Manor ikke visste det fra før). 

Musikk: Det er forholdsvis lenge siden jeg hørte Ocean av Goldfrapp for første gang, men siden den gang har jeg vært nødt til å høre på den med jevne mellomrom, for så bra og mektig er den faktisk.