Kristines topp fem Studio Ghibli-filmer

Jeg har tenkt på at jeg bør skrive dette innlegget helt siden Studio Ghibli-filmene begynte å dukke opp på Netflix, men så har jeg kvia meg litt for det, i hovedsak fordi det framstår som en ekstremt krevende oppgave. Jeg er veldig glad i alle filmene på hver sin måte, og å skulle rangere dem framstår som veldig urettferdig, for de er jo alle så forskjellige fra hverandre, og hvem er jeg til å påstå at én film er bedre enn en annen. Så jeg gjorde to vurderinger: jeg skal ikke ta for meg alle filmene, men fem av dem. Opprinnelig nedjusterte jeg fra alle til ti, men så måtte jeg nedjustere igjen, for der jeg har ei ganske klar formening om hvilke av dem som er mine absolutte favoritter, blir det etter dét ganske vilkårlig hvilken film som havner hvor på lista, så en topp ti ville i bunn og i grunn føltes litt meningsløst. Den andre vurderinga er at dette ikke skal være ei liste over de fem objektivt sett beste Ghibli-filmene, men ei høyst personlig og subjektiv liste over de av dem jeg er mest glad i. Jeg syns og trur jo at de Ghibli-filmene jeg har valgt meg ut som mine favoritter er blant de objektivt beste Ghibli-filmene, men når det gjelder kunst vil så utrolig mye avhenge av personlige referanser og smak og behag uansett at å skulle sette sammen ei liste over hva som én gang for alle er bedre enn noe annet, trur jeg ikke er mulig. 

Så, without så mye further ado, presenterer jeg herved mine fem Ghibli-favoritter. Om du er ny til Ghibli, håper jeg dette kan være til inspirasjon. Egentlig håper jeg det uansett, nybegynner eller ikke.

5. Whisper of the Heart

Dette føler jeg er i underdogen i lista, eller egentlig i Ghibli-katalogen i det hele tatt, for den har rett og slett ikke fått like mye oppmerksomhet som filmene til Hayao Miyazaki og Isao Takahata. Den er regissert av Yoshifumo Kondō, som døde kort tid etter å ha fullført filmen, bare 47 år gammal. Og nettopp på grunn av underdog-vibbene har jeg litt ekstra lyst til å vie den oppmerksomheten den fortjener, for dette er en nydelig og inspirerende historie om ei jente som vil bli forfatter og en gutt som vil bli fiolinmaker. Den er veldig nedpå og nærmest introvert, der de andre filmene på denne lista umiddelbart framstår som mer prangende og ekstroverte. Denne filmen ligner i så måte på sin egen hovedperson; litt sjenert, men med et sterkt behov for å fortelle en historie. Og jeg trur veldig mange som leser dette vil kunne kjenne seg igjen i fjorten år gamle Shizuku, for hun føler seg aldri helt tilpass på skolen; der de jevngamle venninnene hennes er mest opptatt av gutter og sport, liker Shizuku å lese og skrive, og det er ikke før hun følger etter en tjukk katt inn i en bruktbutikk at hun finner en venn med lignende interesser som henne, nemlig den eldre mannen som eier bruktbutikken. Og i det hele tatt er dette ei skjønn fortelling om å følge hjertet sitt, om inspirasjon og kreativitet og om forelskelse, som til tross for sin forankring i realismen, like fullt byr på mange magiske animasjonsøyeblikk.

4. Chihiro og heksene

Jeg er dessverre ikke en hipster som hadde hørt om Studio Ghibli før Chihiro og heksene gikk hen og vant Oscar for beste animasjonsfilm i 2001, så denne filmen var for meg, som for så mange andre, min inngang til Ghibli-universet. Og dens plass blant mine favoritter vil nok alltid være prega nettopp av at det var den første Ghibli-filmen jeg så, for først og fremst var dette så annerledes fra alt det jeg inntil da hadde lært meg å forbinde med animasjonsfilmsjangeren at jeg rett og slett blei forheksa, no pun intended. Fortellerrikdommen og kreativiteten slo meg i bakken, og den håndtegna animasjonen var like makeløst vakker første gangen jeg så filmen som den er nå. For det er en ting ved Chihiro og heksene spesielt og Ghibli-filmene generelt (og det samme kan sikkert sies om mange vestlige håndtegna animasjonsfilmer): den føles løsrevet fra kulturhistorien, og selv om den blei lagd for snart tjue år siden, oppleves den ikke datert, den kunne likeså godt ha kommet ut i dag. For magien og fantasien og eventyret denne filmen utsetter oss for er universelt, mennesker har blitt dratt mot det vi ikke forstår siden tidenes morgen, og en god historie vil ikke slutte å engasjere og fascinere oss bare fordi den ikke lenger er dagsaktuell. Ikke minst er de japanspesifikke inspirasjonskildene til filmen veldig forfriskende for oss som i all hovedsak har vokst opp med amerikanske animasjonsfilmer.

3. Grave of the Fireflies

Der Whisper of the Heart og Chihiro og heksene er fantasirike fabler sprudlende fulle av magi, oppfinnsomhet og en – i fare for å gå i klisjéfella her – kjærlighet til livet og fortellinga, er Grave of the Fireflies den fullstendig hjerteskjærende og ekstremt deprimerende historien om de virkelige ofrene for andre verdenskrig i Japan, nemlig helt vanlige folk som knapt nok visste hva som foregikk, her personifisert ved et fjorten og fire år gammalt søskenpar som plutselig er foreldreløse. Dette er en vond film å se, først og fremst fordi den er så utrolig god. Krigens brutalitet er sjeldent skildra så nådeløst, og jeg kan ikke se for meg at så mange andre enn Studio Ghibli i det hele tatt ville fått seg til å lage en animasjonsfilm som denne, for trangen til å forskjønne sitter så djupt i mange av oss, samtidig som enkelte ting lar seg bare ikke forskjønne. For åssen kan man fortelle en historie om foreldreløse barn som må kjempe for overlevelse under en krig på en oppløftende måte? Med det sagt er det mange oppriktig vakre øyeblikk her, i all hovedsak mellom søskenparet Seita og Setsuko, men de øyeblikka gjør egentlig bare filmen desto tristere. Jeg er så glad denne filmen fins og for at jeg har sett den, men det er nok mange år til jeg får lyst til å se den igjen. 

2. Det levende slottet

Denne filmen er fantastisk, og det mener jeg i alle betydninger av ordet. Det levende slottet er muligens den Ghibli-filmen jeg har sett flest ganger, for den gjør bare så utrolig godt å se. Sjølve historien er kanskje blant de mest "vestlige" av alle Ghiblis eventyr, i og med at den er basert på boka med samme navn av engelske Diana Wynn Jones. Og den er full av karakterer og arketyper de fleste av oss har vokst opp med i form av blant annet trollmenn, hekser og forheksa prinser. Og denne filmen hadde vært en frodig og fabelaktig virvelvind av en film uansett, men den inneholder ei av de aller vakreste scenene i en animasjonsfilm jeg noen gang har sett, ei scene som er merkelig melankolsk på en måte jeg ikke veit om er med vilje eller ikke og som er vanskelig å forklare, og det eneste jeg kommer på å sammenligne den med som får meg til å føle noe lignende, er den scena der portalen åpner seg i kinolerretet i Donnie Darko, som er en heeeeelt annen type film, men som får meg til gråte på en måte jeg ikke fullt ut klarer å forstå. Det er bare noe som skjer med meg når hovedpersonen Sofie faller inn i et slags ormehull eller en portal og blir tatt med tilbake i tid der Hauru er et lite barn, og han svelger ilddemonen Calcifer: 

Det må være noe med kombinasjonen av musikken, fargene og den umåtelig vakre animasjonen som gjør det – og jeg veit jeg snakker mye om hvor vakker animasjonen er i Ghibli-filmene, altså, men det er bare fordi det er helt sant: disse filmene er noen av de peneste filmene du noen gang kommer til å se. Og jeg kommer aldri til å ikke være forelska i Hauru.

1. Prinsesse Mononoke

Denne filmen. Denne filmen. Om man kombinerer magien og fyrverkeriet fra Chihiro og heksene og Det levende slottet med tragedien fra Grave of the Fireflies, får man det mektige krigs- og natureposet Prinsesse Mononoke. Og som jeg har gjentatt til det kjedsommelig på denne bloggen, er det etter min mening i det perfekte skjæringspunktet mellom yin og yang at den beste kunsten oppstår, og dermed troner Prinsesse Mononoke øverst på lista over yndlingsfilmene mine fra Studio Ghibli, og også et eller annet sted på den metaforiske lista over alle yndlingsfilmene mine noen gang. Og da jeg snakka om den ene scena i Det levende slottet som får meg til å gråte på den merkeligste måten som fins, tenkte jeg også på den scena i Prinsesse Mononoke der hjorteguden trår ned på jorda, og ved framhovene hans blomstrer og vokser det, og ved bakhovene hans visner det:

Denne filmen full av symboler og metaforer og inspirasjon fra shinto, men også om man er fullstendig uinteressert i mytologien denne filmen bygger på, er den en rørende og sterk historie om kampen mellom industri og natur, som på sett og vis også kan tolkes som en egen form for yin og yang. Dette er en film som på et mikroplan handler om en ung mann som prøver å bryte en forbannelse, og på et makroplan handler den om hele universets balanse. Dette er en film jeg aldri blir ferdig med, som ender opp med å bety nye ting for meg for hver gang jeg ser den, og hvis ikke dét er det ultimate kvalitetsstempelet, så veit ikke jeg.