Det er (cirka) midten av måneden, og dermed tid for en ny episode av min såpeopera i litteraturform, Lunisand. Den første episoden, og ei kort forklaring på hva prosjektet egentlig er for noe, kan leses her.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Sonny kunne komme på en rekke andre lyder som var mer behagelige for øret enn vekkeklokken neste morgen. Feedback fra en mikrofon. Danseband med svensk vokalist. Skrikene til torturerte barn. Likevel var det altså vekkeklokken han var tvunget til å låne sitt øre til, og med et demonstrativt ”aaargh!” smekket han til den med full kraft. Den landet på gulvet med et smell, men sluttet i alle fall med denne fandenivoldske ringingen sin. Sonny hørte den fortsatt som et marerittaktig ekko i øregangene sine.
Han satte seg opp i sengen sin, stirret ut i et rom som var fremmed for ham, men var ikke et sekund i tvil om hvor han befant seg. Han var i Lunisand, i ørkenens mest veloppdragne hus, i et rom malt i rødt med rutebord øverst, og helt øverst på loftet. I dag var den dagen han skulle avlegge sitt første besøk hos Lunisand skole, en skole som sikret utdanning til litt over hundre elever, og som likevel var en sammenslått ungdomsskole og videregående skole. Det ville si at han likevel skulle gå på samme skole som søsteren, til tross for at hun var ett år eldre. Det var kanskje like greit. Hvis alt skulle skjære seg, og han forble uten venner nok en gang, hadde han i det minste henne i friminuttene. Hun hadde alltid forstått seg på ham, og hadde hele livet vært hans nærmeste støtte.
Sonny dundret hodet inn i det lave taket han ikke var vant til, og et lavt ”faen” unnslapp de bleke leppene hans. Han satte føttene utenfor sengekanten, reiste seg, og vandret med skritt som minnet faretruende mye om en zombie på vei mot heisen. Ja, heisen. Dét hadde de til og med ikke hatt installert i huset sitt i Kosdal.
I går, etter at han og Theresa hadde segneferdig sunket sammen i hver sin lenestol i TV-stuen, hadde de diskutert pek det var mulig å utføre med to heiser i huset. Bytte ut den klassiske musikken fra høytalerne med metall. Trykke på knappene flere ganger i tilfeldig rekkefølge uten å gå inn, særlig hvis foreldrene ventet på heisen og hadde dårlig tid. Stønne høylydt innenfra når foreldrene hadde selskap, og komme med utrop som umulig kunne misforstås. Altså, som Theresa sa selv, siden de først var havnet her, kunne de like gjerne gjøre det beste ut av det. På den måten hadde hun fått ham i bedre humør utover kvelden, til tross for sitt heller lunkne oppsyn på dagen.
Nå, derimot, hadde gemyttet hans gått tilbake til det dystre. Han så ikke litt frem til å begynne på skolen engang. Det kom til å bli et helvete.
Det var ikke det at han var redd for at ingen skulle komme til å ta kontakt med ham, for det kom de nok til å gjøre. Det var verre med det at de kom enten til å rygge unna, eller bli jaget vekk av foreldrene hans, idet hans pengesterke bakgrunn kom frem i lyset. Hans eneste håp måtte bli å skjule det for omgivelsene, selv om det innebar en hel nasjon problemer. Derimot hadde han ingen planer om å spolere sin eneste sjanse når han først fikk den.
Det plinget i heisen, og Sonny gikk forbi bad nummer én. Han kunne høre hvordan det romsterte der inne, og gikk utifra at Theresa allerede hadde okkupert det, og det var helt riktig. Hun hadde nemlig stått opp en halvtime før broren, og unnskyldt det hele med at hun tross alt var jente. Nå hadde hun nettopp lagt på det endelige laget med eyeliner, og gikk over til å frisere håret.
Med flinke hender gredde hun de blonde bølgene til de lå som et fossefall nedover den slanke ryggen. Deretter tvinnet hun korketrekkere på hver side av midtskillen, som hun etterpå festet sammen med en sølvspenne bak på hodet. Hun så nesten, tenkte hun, bare nesten, litt ut som en alv.
Etter at hun hadde stelt seg ferdig, noe som bare var noen minutter senere, tok hun heisen ned til første etasje, hvor nyristede brødskiver ventet på henne ved frokostbordet. Sonny hadde allerede gjort seg ferdig på badet, selv om det ikke helt så slik ut. Bortsett fra at han ikke lenger hadde pyjamas på seg, kunne han likså godt ha vært i sin dypeste søvn ennå. Håret hans bar preg av en ikke altfor hard omgang med kammen, og da han gløttet opp på henne for å ønske henne en god morgen, var det med grøtet stemme og øyelokk på størrelse med lastebiler.
Peter satt ved enden av spisebordet, fortsatt i pyjamas, og med avisen foran seg. Albertine, derimot, så ut til å ha vært oppe i flere timer allerede. Det halvlange, blonde håret lå perfekt dandert om de veltrente skuldrene, og sminken så ut til å ha vært lagt på av en profesjonell makeup-artist.
Også hun så opp på Theresa da hun satte seg, men det som en gang hadde vært et smil, krøllet seg straks nedover til å bli en tydelig misfornøyd grimase.
”Har du tenkt over hva slags førsteinntrykk folk vil få av deg når de ser deg med… det der?” kom det hovent fra Albertine, og nikket med sammensnurpet munn mot Theresa.
Theresa visste godt hva hun siktet til. Da hun kledde på seg, hadde hun nemlig smekket et naglehalsbånd om den smekre halsen.
”Jada, mamma. Det har jeg”, svarte Theresa kjølig. Dette svarte ikke Albertine på, men hun fortsatte å se på datteren med rynket nese og trutmunn en stund før hun gikk tilbake til å spise frokosten sin i stillhet.
Imens hadde allerede Theresa og Sonny vekslet blikk. Sonny himlet oppgitt med øynene, og Theresa ristet på hodet tilbake med et lite smil. Moren deres var så håpløs.
”Så”, Peter gjorde et helhjertet forsøk på å lette på den trykkende atmosfæren som hadde oppstått, og brettet avisen sammen, ”ser dere frem til deres første dag på Lunisand skole?”
”Nei”, kom det unisont og avvisende fra søsknene.
Det virket ikke som om tonefallet deres oppnådde det de hadde håpet på, for Peter lot seg ikke affisere. Tvert imot fortsatte han med de påtatt interesserte, obligatoriske høflighetsspørsmålene.
”Hvilke fag er det dere har valgt igjen? Fransk, historie og…?”
Det var det samme hver morgen. Dét var i alle fall ikke noe som hadde forandret seg siden de flyttet fra Kosdal. Peter prøvde å late som om de var en helt vanlig kjærlig familie, hvor farsfiguren var oppriktig opptatt av hva barna hans tok seg til, og hvor morsfiguren satt strunk som en trestokk og stort sett holdt munnen lukket. Derimot visste både Sonny og Theresa at så fort de var ute av huset, lot foreldrene maskene falle og bannet og skrek til hverandre. Det hadde skjedd så altfor mange ganger før, at de satt på rommene deres og lyttet til hvordan det smalt i dører, og hvordan skjellsord og fornærmelser dundret dem imellom som patroner fra maskingevær.
”Takk for maten”, sa Theresa kort, og reiste seg. Brødskiven hennes lå bare halvspist igjen på tallerkenen.
”Men Theresa, da, nå kommer du til å gå sulten hele skoledagen! Kjenner jeg deg rett, kommer du bare til å kaste nisten jeg har smurt til deg, og…”
”Ha det, mamma, jeg går til bussen nå, jeg”, avføyde Theresa Albertines jammer, grep skolesekken og strøk ut i gangen.
”Takk for maten, ja”, hørte hun broren si bak seg. Også han fikk ramset opp en lekse av moren, men hun hørte ikke stort av den, for han var straks oppe ved henne, og hadde smelt døren inn til spisesalen igjen etter seg.
”Jævla amøber”, mumlet han, og Theresa nikket enig. Familiefreden de hadde blitt lovet, kunne de tydeligvis foreløpig se langt etter. Det hadde en stund sett nesten lovende ut i går, men nå var alt tilbake i sitt vante spor. Hun håpet bare at ting i det minste kom til å gå noenlunde greit for seg på skolen.
Selvfølgelig var det ikke fordi bussen snart kom til å komme at Theresa hadde reist seg fra bordet. Hun hadde visst at hun antakeligvis ble nødt til å vente en god evighet, men hun var villig til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra stemningen som kjennetegnet hver eneste såkalte ”familiefrokost”. Likevel hadde hun undervurdert sitt eget instinkt, for merkelig nok stod bussen allerede og ventet på dem da de kom ut.
Forfjamsede gikk de om bord, og en jovial bussjåfør var den første som møtte dem, og det var med et godmodig smil.
”Jeg visste godt at det var her de nye bodde, ja! Folk har snakka lenge om palasset de har holdt på med her i Karategata. Så det er dere som er McLurv-ungene, altså! Jeg er Bosse Ripsvips, Rispvisp, Rissviss…”
Bussjåføren tok en liten pause, masserte pannen sin med to fingre og rynket brynene med lukkede øyne. Slik satt han ganske lenge, før han så opp på de to forvirrede ungdommene igjen, trakk pusten og sa, høyt og tydelig: ”Bosse Ripsvisp.”
”Eh… hei”, kom det fra Sonny, som i neste øyeblikk brøytet seg forbi søsteren og slang seg ned på nærmeste ledige sete til en hel hærskare stirrende blikk fra de andre på bussen.
”Saken er at jeg er bussjåføren!” gliste denne Bosse, og tok ikke notis av at en av tilhørerne hans tross alt hadde oppført seg ganske uhøflig.
”Hyggelig å hilse på deg”, fikk Theresa presset frem, i selskap av et halvhjertet smil. Deretter skyndte hun seg inn i den på langt nær fullastede bussen, og inn ved siden av broren, der hun satt litt i ly fra alle de glanende øynene.
”Satans redneck”, mumlet Sonny så bare Theresa kunne høre det, men hun sa ikke noe til det. Hun var altfor opptatt med å gjøre et stort nummer ut av å overse de nysgjerrige menneskene som ikke akkurat fornektet seg. Med vidåpne glugger og helt på kanten av setene satt de og betraktet Sonny og Theresa som om de var en attraksjon i en dyrehage. På en måte kunne for så vidt Theresa forstå dem. Det var lett å se at de var de desidert rikeste i nabolaget, og hadde hun vært dem, hadde nok også hun vært spent på hvordan de som bodde i eventyrslottet i Karategata så ut og var. Var dette et alle-kjenner-alle-samfunn som hun hadde fått inntrykk av, visste garantert alle på bussen allerede alt som var verdt å vite om dem, sikkert også navnene deres. Det var en ubehagelig følelse.
Bussturen var lang og varm. Det så ikke ut til å bli noe kjøligere i dag heller, og det faktum at bussen ikke hadde klimaanlegg eller takluker, gjorde raskt at Theresa for en gangs skyld skulle ønske hun hadde valgt en annen farge å kle seg i enn sort. Dessuten visste hun at bussturen kom til å ta godt og vel en time, så det var bare å stålsette seg. Hvis hun husket det, skulle hun sannelig ta med isvann på flaske i morgen. I tillegg humpet det. Det var ikke engang asfalt i selve nabolaget, og idet de kom ut på landeveien og begynte å svinge opp mot de røde fjellene, ble det enda verre, og det var akkurat som å kjøre på et vaskebrett.
Det var derfor ganske naturlig at Theresa var lettet da de endelig var fremme. Det var varmt ute også, men der blåste det i det minste. Noe annet var at Theresa følte seg bortimot sjøsyk etter den ulendte berg-og-dalebanen av en busstur, og litt frisk luft gjorde godt for kvalmen hennes.
Hun ble imidlertid raskt innhentet av virkeligheten igjen. En kikk ned på klokken avgjorde at det var fem minutter til det ringte inn, og hun burde bruke all den tiden hun fikk på å finne frem til klasserommet sitt. Riktignok var ikke dette noen stor skole, men så var hun heller ikke utstyrt med noen stor dose retningssans, så hun burde begi seg ut på oppgaven så fort som mulig.
”Kom”, sa hun til Sonny, og så slo de følge inn.
Theresa var nesten overrasket over å se hvor normal skolen så ut innvendig. På gulvet var det lagt sjakkrutete fliser, og veggene var malt i en dus blågrønn farge. Langs dem stod det oppstilt skap, og elever, hvorav ingen gikk kledd i snekkerbukse og stråhatt, virret rundt med bøker under armene. Her og der stod vennegjenger på tre til seks ungdommer og snakket og lo. I enden av gangen var det en trapp.
”Så… hvor skal vi?” spurte Sonny, men Theresa hadde ikke noe svar på det, så hun ristet på hodet mens hun sa: ”Vi blir nødt til å gripe fatt i den nærmeste læreren vi ser og spørre.”
De hadde hellet med seg, for den første voksne de tok kontakt med, visste i hvilket klasserom begge to skulle. Hun ga dem et nummer hver å forholde seg til, og bare øyeblikk senere smøg Theresa seg bort til en mørkegrønn dør med hjertet i halsen og munnen like tørr som ørkenen hun nå bodde i.
Nå håpet hun bare at dette gikk noenlunde stillferdig for seg. Når de en sjelden gang hadde fått en ny elev hjemme i Kosdal, hadde vedkommende alltid sittet stille og forsiktig, uten at noen la merke til ham eller henne, og så sa plutselig læreren at de hadde fått en ny elev, og det var først da at alle snudde seg mot nykomlingen. Forhåpentligvis ville det skje akkurat slik med henne også.
Nervøst la hun de bleke fingrene om dørhåndtaket, presset ned, dyttet inn… og ble vitne til hvordan all skvaldringen hun tidligere hadde hørt gjennom døren, dødde vekk. Så stod hun der, på dørterskelen, og følte seg som et dyr i et bur, nok en gang. Omkring femten par forventningsfulle øyne hvilte på henne med største selvfølgelighet, og hun rettet blikket mot bakken idet hun med bestemte skritt marsjerte i retning den eneste ledige plassen. Derimot ville ingen ta blikket til seg av den grunn. Fortsatt ikke en lyd, og fortsatt like åpent glante de på henne.
Uten å ha ytret et eneste ord, og uten å ha sett opp så mye som i et glimt engang, dumpet hun ned på den ledige stolen. Noen satt ved siden av henne, men hun følte ennå ikke at hun kunne ta mot til seg og ta denne mystiske noen i nærmere øyefall. Hun visste ikke engang om det var en gutt eller ei jente.
Så kom læreren inn, og Theresa pustet lett ut idet oppmerksomheten endelig var fokusert på noen andre.
”God dag!” strålte læreren, spaserte bak kateteret og slang bøkene sine ned i det med et pang. Deretter så hun utover elevene bak halvmåneformede brilleglass, og de nøttebrune øynene myste undersøkende. Blikket hennes stoppet hos Theresa, som skvatt idet læreren kom med det lille utropet ”aha!”
Takk for den, tenkte Theresa med seg selv idet hun nok en gang ble sentrum for alles skuelystne ansikter.
”Vi har fått en ny elev i klassen!” utbrøt læreren påfallende henrykt, og slo hendene sammen i begeistring, ”Theresa McLurv, ikke sant?”
Før Theresa i det hele tatt hadde rukket å svare på det, begynte hviskingen å spre seg som ild i tørt gress. Hoder ble stukket sammen, småsnakkingen steg som et flygende teppe i rommet, og læreren måtte hysje dem ned gjentatte ganger før det var stille igjen.
”Så du er Theresa McLurv”, nikket læreren, nesten gjenkjennende i tonefallet, og fortsatte med: ”det er du som er datter av Peter McLurv, millionæren Peter McLurv.”
Theresa følte seg uvel. Var ”millionær” et ord som kom til å bli tatt imot positivt eller negativt i denne klassen?
”Har du lyst til å komme opp hit og fortelle litt om deg selv?” spurte læreren vennlig.
Ikke faen! hveste noe inne i henne. Likevel var det som kom stotrende ut av munnen hennes intet annet enn: ”O-OK…”
Sakte dro hun stolen tilbake og gikk på ustøe ben frem mot kateteret. Læreren ga henne et varmt smil, før hun gikk noen skritt unna for å gjøre plass til henne.
Theresa snudde seg langsomt rundt og tok klassekameratene sine i nærmere øyesyn. Han som satt ved siden av henne var en… hjertebank, hjertebank, hjertebank… nærmest overjordisk vakker gutt med rotete, kort hår. Huden hans var blek, nesten gråaktig, men øynene var livlige og blå.
”H-hallo”, innledet Theresa, og prøvde å ikke bare se på engelen som tidligere hadde sittet ved siden av henne.
”Mitt navn er Theresa McLurv, og jeg…”
”Rikmannsvalp!” smalt det øyeblikkelig fra ei asiatisk jente med stripete kjole. Det blanke håret var strøket tilbake med et koksgrått hårbånd.
”Ut på gangen!” bjeffet læreren momentant, og jenta reiste seg glisende, og til stor beundring, så det ut til, fra resten av klassen. Hun strente forbi kateteret uten å verdige Theresa så mye som et hånlig kast med hodet, og var ute av rommet med kun et smell fra døren som kunne vitne om hva som nettopp hadde skjedd.
”Bare fortsett, du”, oppmuntret læreren, og Theresa prøvde seg på å smile selvsikkert, som for å vise at oppførselen til den fremmede jenta overhodet ikke hadde gått inn på henne, for å vise at hun var sterk og usårlig, men hun visste så altfor godt at det ikke stemte. Etter alle disse årene i Kosdal burde hun ha lært seg innen nå å være upåvirkelig av tanketomme idioter, men det såret henne like mye hver gang, og selv om hun leverte en god nok tale, til middels entusiastisk applaus fra resten, følte hun seg helt på bånn innvendig. Om ikke annet, håpet hun i det minste at ting gikk bedre for Sonny.
Og det gjorde det også. Det var jo nemlig ikke bare Sonny og Theresa som begynte på skolen igjen etter sommerferien, men alle de andre i tillegg. Hva klassen til Sonny angikk, hadde de bare fått nye bøker, og så stod de fritt til å dra hjem. Riktignok hadde ikke Sonny fått så god tid til å bli kjent med sine nye medstudenter, men det gjorde ham ikke noe.
Ute i skolegården ble han vitne til hvordan lykkelige gjenger stimlet sammen i klikker for å diskutere den nylig overståtte sommerferien. Tydeligvis var det ikke bare hans klasse som hadde sluttet tidlig. Derimot kunne han ikke se Theresa noe. Kanskje gjorde de det annerledes i den videregående delen?
Eller kanskje ikke. En gutt som så ut til å være minst et par år eldre enn Sonny, ble omsluttet av en hel bråte fnisende jenter.
”Fabian, Fabian!” ropte de mens de løp mot ham, ”er det sant det de sier om deg og Julian?”
Hvem Julian var, eller hva ”det de sier” var for noe, var likegyldig så vel som uvisst for Sonny. Han fortsatte målrettet å gå mot bussholdeplassen, men det var ikke til å komme ifra at ett navn gikk igjen blant sladderen som ubevisst nådde ørene hans.
”Har du hørt at Julian har blitt matforgifta, og at det er derfor han er borte fra skolen?”
”Har du sett at bildet til Julian har blitt stilt ut nede på Galleri Anfall?”
”Julian har blitt skikkelig kjekk med den nye sveisen, syns du ikke?”
Julian meg her og Julian meg der. Sonny brydde seg ikke. Han ville bare hjem, så han kunne prøve ut den nye låten på gitaren. En melodi hadde ramlet ned i hodet hans da bøkene ble utdelt, og han hadde fortet seg å skrive den ned. Kanskje kom han på en tekst senere også.
Plutselig bare stod den der i veien foran ham. En slank, hvit katt med intense, grønne øyne. Det eneste stedet den ikke var hvit, var på den ene øret. Der var den sort.
”Hei, pus”, sa Sonny kjærlig, satte seg ned på huk og lokket på katten. Den kom mot ham på fjærende skritt og gned hodet sitt mot kneet hans. Deretter deiset den ned på siden i gresset og rullet over på ryggen. Det var tydelig at den ville at Sonny skulle klø den på magen.
De satt slik i omtrent ti minutter, før katten plutselig spratt opp, som på et tegn, og forsvant ned i en hekk og ut av syne. Sonny ble stående og stirre forundret etter den. Han prøvde å rope på den igjen, plystre og lokke med ”pus, pus, pus…”, men det var som om katten aldri hadde eksistert.
Sonny kunne komme på en rekke andre lyder som var mer behagelige for øret enn vekkeklokken neste morgen. Feedback fra en mikrofon. Danseband med svensk vokalist. Skrikene til torturerte barn. Likevel var det altså vekkeklokken han var tvunget til å låne sitt øre til, og med et demonstrativt ”aaargh!” smekket han til den med full kraft. Den landet på gulvet med et smell, men sluttet i alle fall med denne fandenivoldske ringingen sin. Sonny hørte den fortsatt som et marerittaktig ekko i øregangene sine.
Han satte seg opp i sengen sin, stirret ut i et rom som var fremmed for ham, men var ikke et sekund i tvil om hvor han befant seg. Han var i Lunisand, i ørkenens mest veloppdragne hus, i et rom malt i rødt med rutebord øverst, og helt øverst på loftet. I dag var den dagen han skulle avlegge sitt første besøk hos Lunisand skole, en skole som sikret utdanning til litt over hundre elever, og som likevel var en sammenslått ungdomsskole og videregående skole. Det ville si at han likevel skulle gå på samme skole som søsteren, til tross for at hun var ett år eldre. Det var kanskje like greit. Hvis alt skulle skjære seg, og han forble uten venner nok en gang, hadde han i det minste henne i friminuttene. Hun hadde alltid forstått seg på ham, og hadde hele livet vært hans nærmeste støtte.
Sonny dundret hodet inn i det lave taket han ikke var vant til, og et lavt ”faen” unnslapp de bleke leppene hans. Han satte føttene utenfor sengekanten, reiste seg, og vandret med skritt som minnet faretruende mye om en zombie på vei mot heisen. Ja, heisen. Dét hadde de til og med ikke hatt installert i huset sitt i Kosdal.
I går, etter at han og Theresa hadde segneferdig sunket sammen i hver sin lenestol i TV-stuen, hadde de diskutert pek det var mulig å utføre med to heiser i huset. Bytte ut den klassiske musikken fra høytalerne med metall. Trykke på knappene flere ganger i tilfeldig rekkefølge uten å gå inn, særlig hvis foreldrene ventet på heisen og hadde dårlig tid. Stønne høylydt innenfra når foreldrene hadde selskap, og komme med utrop som umulig kunne misforstås. Altså, som Theresa sa selv, siden de først var havnet her, kunne de like gjerne gjøre det beste ut av det. På den måten hadde hun fått ham i bedre humør utover kvelden, til tross for sitt heller lunkne oppsyn på dagen.
Nå, derimot, hadde gemyttet hans gått tilbake til det dystre. Han så ikke litt frem til å begynne på skolen engang. Det kom til å bli et helvete.
Det var ikke det at han var redd for at ingen skulle komme til å ta kontakt med ham, for det kom de nok til å gjøre. Det var verre med det at de kom enten til å rygge unna, eller bli jaget vekk av foreldrene hans, idet hans pengesterke bakgrunn kom frem i lyset. Hans eneste håp måtte bli å skjule det for omgivelsene, selv om det innebar en hel nasjon problemer. Derimot hadde han ingen planer om å spolere sin eneste sjanse når han først fikk den.
Det plinget i heisen, og Sonny gikk forbi bad nummer én. Han kunne høre hvordan det romsterte der inne, og gikk utifra at Theresa allerede hadde okkupert det, og det var helt riktig. Hun hadde nemlig stått opp en halvtime før broren, og unnskyldt det hele med at hun tross alt var jente. Nå hadde hun nettopp lagt på det endelige laget med eyeliner, og gikk over til å frisere håret.
Med flinke hender gredde hun de blonde bølgene til de lå som et fossefall nedover den slanke ryggen. Deretter tvinnet hun korketrekkere på hver side av midtskillen, som hun etterpå festet sammen med en sølvspenne bak på hodet. Hun så nesten, tenkte hun, bare nesten, litt ut som en alv.
Etter at hun hadde stelt seg ferdig, noe som bare var noen minutter senere, tok hun heisen ned til første etasje, hvor nyristede brødskiver ventet på henne ved frokostbordet. Sonny hadde allerede gjort seg ferdig på badet, selv om det ikke helt så slik ut. Bortsett fra at han ikke lenger hadde pyjamas på seg, kunne han likså godt ha vært i sin dypeste søvn ennå. Håret hans bar preg av en ikke altfor hard omgang med kammen, og da han gløttet opp på henne for å ønske henne en god morgen, var det med grøtet stemme og øyelokk på størrelse med lastebiler.
Peter satt ved enden av spisebordet, fortsatt i pyjamas, og med avisen foran seg. Albertine, derimot, så ut til å ha vært oppe i flere timer allerede. Det halvlange, blonde håret lå perfekt dandert om de veltrente skuldrene, og sminken så ut til å ha vært lagt på av en profesjonell makeup-artist.
Også hun så opp på Theresa da hun satte seg, men det som en gang hadde vært et smil, krøllet seg straks nedover til å bli en tydelig misfornøyd grimase.
”Har du tenkt over hva slags førsteinntrykk folk vil få av deg når de ser deg med… det der?” kom det hovent fra Albertine, og nikket med sammensnurpet munn mot Theresa.
Theresa visste godt hva hun siktet til. Da hun kledde på seg, hadde hun nemlig smekket et naglehalsbånd om den smekre halsen.
”Jada, mamma. Det har jeg”, svarte Theresa kjølig. Dette svarte ikke Albertine på, men hun fortsatte å se på datteren med rynket nese og trutmunn en stund før hun gikk tilbake til å spise frokosten sin i stillhet.
Imens hadde allerede Theresa og Sonny vekslet blikk. Sonny himlet oppgitt med øynene, og Theresa ristet på hodet tilbake med et lite smil. Moren deres var så håpløs.
”Så”, Peter gjorde et helhjertet forsøk på å lette på den trykkende atmosfæren som hadde oppstått, og brettet avisen sammen, ”ser dere frem til deres første dag på Lunisand skole?”
”Nei”, kom det unisont og avvisende fra søsknene.
Det virket ikke som om tonefallet deres oppnådde det de hadde håpet på, for Peter lot seg ikke affisere. Tvert imot fortsatte han med de påtatt interesserte, obligatoriske høflighetsspørsmålene.
”Hvilke fag er det dere har valgt igjen? Fransk, historie og…?”
Det var det samme hver morgen. Dét var i alle fall ikke noe som hadde forandret seg siden de flyttet fra Kosdal. Peter prøvde å late som om de var en helt vanlig kjærlig familie, hvor farsfiguren var oppriktig opptatt av hva barna hans tok seg til, og hvor morsfiguren satt strunk som en trestokk og stort sett holdt munnen lukket. Derimot visste både Sonny og Theresa at så fort de var ute av huset, lot foreldrene maskene falle og bannet og skrek til hverandre. Det hadde skjedd så altfor mange ganger før, at de satt på rommene deres og lyttet til hvordan det smalt i dører, og hvordan skjellsord og fornærmelser dundret dem imellom som patroner fra maskingevær.
”Takk for maten”, sa Theresa kort, og reiste seg. Brødskiven hennes lå bare halvspist igjen på tallerkenen.
”Men Theresa, da, nå kommer du til å gå sulten hele skoledagen! Kjenner jeg deg rett, kommer du bare til å kaste nisten jeg har smurt til deg, og…”
”Ha det, mamma, jeg går til bussen nå, jeg”, avføyde Theresa Albertines jammer, grep skolesekken og strøk ut i gangen.
”Takk for maten, ja”, hørte hun broren si bak seg. Også han fikk ramset opp en lekse av moren, men hun hørte ikke stort av den, for han var straks oppe ved henne, og hadde smelt døren inn til spisesalen igjen etter seg.
”Jævla amøber”, mumlet han, og Theresa nikket enig. Familiefreden de hadde blitt lovet, kunne de tydeligvis foreløpig se langt etter. Det hadde en stund sett nesten lovende ut i går, men nå var alt tilbake i sitt vante spor. Hun håpet bare at ting i det minste kom til å gå noenlunde greit for seg på skolen.
Selvfølgelig var det ikke fordi bussen snart kom til å komme at Theresa hadde reist seg fra bordet. Hun hadde visst at hun antakeligvis ble nødt til å vente en god evighet, men hun var villig til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk fra stemningen som kjennetegnet hver eneste såkalte ”familiefrokost”. Likevel hadde hun undervurdert sitt eget instinkt, for merkelig nok stod bussen allerede og ventet på dem da de kom ut.
Forfjamsede gikk de om bord, og en jovial bussjåfør var den første som møtte dem, og det var med et godmodig smil.
”Jeg visste godt at det var her de nye bodde, ja! Folk har snakka lenge om palasset de har holdt på med her i Karategata. Så det er dere som er McLurv-ungene, altså! Jeg er Bosse Ripsvips, Rispvisp, Rissviss…”
Bussjåføren tok en liten pause, masserte pannen sin med to fingre og rynket brynene med lukkede øyne. Slik satt han ganske lenge, før han så opp på de to forvirrede ungdommene igjen, trakk pusten og sa, høyt og tydelig: ”Bosse Ripsvisp.”
”Eh… hei”, kom det fra Sonny, som i neste øyeblikk brøytet seg forbi søsteren og slang seg ned på nærmeste ledige sete til en hel hærskare stirrende blikk fra de andre på bussen.
”Saken er at jeg er bussjåføren!” gliste denne Bosse, og tok ikke notis av at en av tilhørerne hans tross alt hadde oppført seg ganske uhøflig.
”Hyggelig å hilse på deg”, fikk Theresa presset frem, i selskap av et halvhjertet smil. Deretter skyndte hun seg inn i den på langt nær fullastede bussen, og inn ved siden av broren, der hun satt litt i ly fra alle de glanende øynene.
”Satans redneck”, mumlet Sonny så bare Theresa kunne høre det, men hun sa ikke noe til det. Hun var altfor opptatt med å gjøre et stort nummer ut av å overse de nysgjerrige menneskene som ikke akkurat fornektet seg. Med vidåpne glugger og helt på kanten av setene satt de og betraktet Sonny og Theresa som om de var en attraksjon i en dyrehage. På en måte kunne for så vidt Theresa forstå dem. Det var lett å se at de var de desidert rikeste i nabolaget, og hadde hun vært dem, hadde nok også hun vært spent på hvordan de som bodde i eventyrslottet i Karategata så ut og var. Var dette et alle-kjenner-alle-samfunn som hun hadde fått inntrykk av, visste garantert alle på bussen allerede alt som var verdt å vite om dem, sikkert også navnene deres. Det var en ubehagelig følelse.
Bussturen var lang og varm. Det så ikke ut til å bli noe kjøligere i dag heller, og det faktum at bussen ikke hadde klimaanlegg eller takluker, gjorde raskt at Theresa for en gangs skyld skulle ønske hun hadde valgt en annen farge å kle seg i enn sort. Dessuten visste hun at bussturen kom til å ta godt og vel en time, så det var bare å stålsette seg. Hvis hun husket det, skulle hun sannelig ta med isvann på flaske i morgen. I tillegg humpet det. Det var ikke engang asfalt i selve nabolaget, og idet de kom ut på landeveien og begynte å svinge opp mot de røde fjellene, ble det enda verre, og det var akkurat som å kjøre på et vaskebrett.
Det var derfor ganske naturlig at Theresa var lettet da de endelig var fremme. Det var varmt ute også, men der blåste det i det minste. Noe annet var at Theresa følte seg bortimot sjøsyk etter den ulendte berg-og-dalebanen av en busstur, og litt frisk luft gjorde godt for kvalmen hennes.
Hun ble imidlertid raskt innhentet av virkeligheten igjen. En kikk ned på klokken avgjorde at det var fem minutter til det ringte inn, og hun burde bruke all den tiden hun fikk på å finne frem til klasserommet sitt. Riktignok var ikke dette noen stor skole, men så var hun heller ikke utstyrt med noen stor dose retningssans, så hun burde begi seg ut på oppgaven så fort som mulig.
”Kom”, sa hun til Sonny, og så slo de følge inn.
Theresa var nesten overrasket over å se hvor normal skolen så ut innvendig. På gulvet var det lagt sjakkrutete fliser, og veggene var malt i en dus blågrønn farge. Langs dem stod det oppstilt skap, og elever, hvorav ingen gikk kledd i snekkerbukse og stråhatt, virret rundt med bøker under armene. Her og der stod vennegjenger på tre til seks ungdommer og snakket og lo. I enden av gangen var det en trapp.
”Så… hvor skal vi?” spurte Sonny, men Theresa hadde ikke noe svar på det, så hun ristet på hodet mens hun sa: ”Vi blir nødt til å gripe fatt i den nærmeste læreren vi ser og spørre.”
De hadde hellet med seg, for den første voksne de tok kontakt med, visste i hvilket klasserom begge to skulle. Hun ga dem et nummer hver å forholde seg til, og bare øyeblikk senere smøg Theresa seg bort til en mørkegrønn dør med hjertet i halsen og munnen like tørr som ørkenen hun nå bodde i.
Nå håpet hun bare at dette gikk noenlunde stillferdig for seg. Når de en sjelden gang hadde fått en ny elev hjemme i Kosdal, hadde vedkommende alltid sittet stille og forsiktig, uten at noen la merke til ham eller henne, og så sa plutselig læreren at de hadde fått en ny elev, og det var først da at alle snudde seg mot nykomlingen. Forhåpentligvis ville det skje akkurat slik med henne også.
Nervøst la hun de bleke fingrene om dørhåndtaket, presset ned, dyttet inn… og ble vitne til hvordan all skvaldringen hun tidligere hadde hørt gjennom døren, dødde vekk. Så stod hun der, på dørterskelen, og følte seg som et dyr i et bur, nok en gang. Omkring femten par forventningsfulle øyne hvilte på henne med største selvfølgelighet, og hun rettet blikket mot bakken idet hun med bestemte skritt marsjerte i retning den eneste ledige plassen. Derimot ville ingen ta blikket til seg av den grunn. Fortsatt ikke en lyd, og fortsatt like åpent glante de på henne.
Uten å ha ytret et eneste ord, og uten å ha sett opp så mye som i et glimt engang, dumpet hun ned på den ledige stolen. Noen satt ved siden av henne, men hun følte ennå ikke at hun kunne ta mot til seg og ta denne mystiske noen i nærmere øyefall. Hun visste ikke engang om det var en gutt eller ei jente.
Så kom læreren inn, og Theresa pustet lett ut idet oppmerksomheten endelig var fokusert på noen andre.
”God dag!” strålte læreren, spaserte bak kateteret og slang bøkene sine ned i det med et pang. Deretter så hun utover elevene bak halvmåneformede brilleglass, og de nøttebrune øynene myste undersøkende. Blikket hennes stoppet hos Theresa, som skvatt idet læreren kom med det lille utropet ”aha!”
Takk for den, tenkte Theresa med seg selv idet hun nok en gang ble sentrum for alles skuelystne ansikter.
”Vi har fått en ny elev i klassen!” utbrøt læreren påfallende henrykt, og slo hendene sammen i begeistring, ”Theresa McLurv, ikke sant?”
Før Theresa i det hele tatt hadde rukket å svare på det, begynte hviskingen å spre seg som ild i tørt gress. Hoder ble stukket sammen, småsnakkingen steg som et flygende teppe i rommet, og læreren måtte hysje dem ned gjentatte ganger før det var stille igjen.
”Så du er Theresa McLurv”, nikket læreren, nesten gjenkjennende i tonefallet, og fortsatte med: ”det er du som er datter av Peter McLurv, millionæren Peter McLurv.”
Theresa følte seg uvel. Var ”millionær” et ord som kom til å bli tatt imot positivt eller negativt i denne klassen?
”Har du lyst til å komme opp hit og fortelle litt om deg selv?” spurte læreren vennlig.
Ikke faen! hveste noe inne i henne. Likevel var det som kom stotrende ut av munnen hennes intet annet enn: ”O-OK…”
Sakte dro hun stolen tilbake og gikk på ustøe ben frem mot kateteret. Læreren ga henne et varmt smil, før hun gikk noen skritt unna for å gjøre plass til henne.
Theresa snudde seg langsomt rundt og tok klassekameratene sine i nærmere øyesyn. Han som satt ved siden av henne var en… hjertebank, hjertebank, hjertebank… nærmest overjordisk vakker gutt med rotete, kort hår. Huden hans var blek, nesten gråaktig, men øynene var livlige og blå.
”H-hallo”, innledet Theresa, og prøvde å ikke bare se på engelen som tidligere hadde sittet ved siden av henne.
”Mitt navn er Theresa McLurv, og jeg…”
”Rikmannsvalp!” smalt det øyeblikkelig fra ei asiatisk jente med stripete kjole. Det blanke håret var strøket tilbake med et koksgrått hårbånd.
”Ut på gangen!” bjeffet læreren momentant, og jenta reiste seg glisende, og til stor beundring, så det ut til, fra resten av klassen. Hun strente forbi kateteret uten å verdige Theresa så mye som et hånlig kast med hodet, og var ute av rommet med kun et smell fra døren som kunne vitne om hva som nettopp hadde skjedd.
”Bare fortsett, du”, oppmuntret læreren, og Theresa prøvde seg på å smile selvsikkert, som for å vise at oppførselen til den fremmede jenta overhodet ikke hadde gått inn på henne, for å vise at hun var sterk og usårlig, men hun visste så altfor godt at det ikke stemte. Etter alle disse årene i Kosdal burde hun ha lært seg innen nå å være upåvirkelig av tanketomme idioter, men det såret henne like mye hver gang, og selv om hun leverte en god nok tale, til middels entusiastisk applaus fra resten, følte hun seg helt på bånn innvendig. Om ikke annet, håpet hun i det minste at ting gikk bedre for Sonny.
Og det gjorde det også. Det var jo nemlig ikke bare Sonny og Theresa som begynte på skolen igjen etter sommerferien, men alle de andre i tillegg. Hva klassen til Sonny angikk, hadde de bare fått nye bøker, og så stod de fritt til å dra hjem. Riktignok hadde ikke Sonny fått så god tid til å bli kjent med sine nye medstudenter, men det gjorde ham ikke noe.
Ute i skolegården ble han vitne til hvordan lykkelige gjenger stimlet sammen i klikker for å diskutere den nylig overståtte sommerferien. Tydeligvis var det ikke bare hans klasse som hadde sluttet tidlig. Derimot kunne han ikke se Theresa noe. Kanskje gjorde de det annerledes i den videregående delen?
Eller kanskje ikke. En gutt som så ut til å være minst et par år eldre enn Sonny, ble omsluttet av en hel bråte fnisende jenter.
”Fabian, Fabian!” ropte de mens de løp mot ham, ”er det sant det de sier om deg og Julian?”
Hvem Julian var, eller hva ”det de sier” var for noe, var likegyldig så vel som uvisst for Sonny. Han fortsatte målrettet å gå mot bussholdeplassen, men det var ikke til å komme ifra at ett navn gikk igjen blant sladderen som ubevisst nådde ørene hans.
”Har du hørt at Julian har blitt matforgifta, og at det er derfor han er borte fra skolen?”
”Har du sett at bildet til Julian har blitt stilt ut nede på Galleri Anfall?”
”Julian har blitt skikkelig kjekk med den nye sveisen, syns du ikke?”
Julian meg her og Julian meg der. Sonny brydde seg ikke. Han ville bare hjem, så han kunne prøve ut den nye låten på gitaren. En melodi hadde ramlet ned i hodet hans da bøkene ble utdelt, og han hadde fortet seg å skrive den ned. Kanskje kom han på en tekst senere også.
Plutselig bare stod den der i veien foran ham. En slank, hvit katt med intense, grønne øyne. Det eneste stedet den ikke var hvit, var på den ene øret. Der var den sort.
”Hei, pus”, sa Sonny kjærlig, satte seg ned på huk og lokket på katten. Den kom mot ham på fjærende skritt og gned hodet sitt mot kneet hans. Deretter deiset den ned på siden i gresset og rullet over på ryggen. Det var tydelig at den ville at Sonny skulle klø den på magen.
De satt slik i omtrent ti minutter, før katten plutselig spratt opp, som på et tegn, og forsvant ned i en hekk og ut av syne. Sonny ble stående og stirre forundret etter den. Han prøvde å rope på den igjen, plystre og lokke med ”pus, pus, pus…”, men det var som om katten aldri hadde eksistert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar