Om du bare tilfeldigvis ramler innpå her uten noen som helst forkunnskaper: dette er et prosjekt jeg skreiv omkring 2004 – 2005, altså da jeg var fjorten – femten år, og det første jeg noen gang skreiv som var langt nok til å kanskje kunne kalles en slags roman. Bloggen min er første gang dette publiseres noe sted som helst, i og med at dette til og med var før min tid på Skrivebua, så dette var cirka det siste jeg skreiv før jeg begynte å få tilbakemeldinger fra andre på tekstene mine – og dermed det siste jeg skreiv før jeg faktisk begynte å bli god til å skrive. Anbefaler å begynne på begynnelsen:
Neste dag var studio-dag. Jeg gadd ikke bli med. Bare kjedelig allikevel. I stedet satt jeg og spilte playstation alene en stund, men det ble fort kjedelig, så jeg satte på Terminator 3 som var en av DVD’ene i den gigantiske DVD-samlinga til Rune. Om lov spurte jeg ikke, men det gjorde sikkert ikke noe.
Den sugde. Rett og slett sugde. Arnold Schwarznegger (eller åssen søren det skrives) kunne blitt utdelt verste skuespiller-prisen for rollen. Men, men.
Da kom jeg på noe. Jeg hadde fått adressa til Kylie av Tobias og hun bodde i D.C. Henne kunne jeg stikke bort til, vi hadde kommet så godt overens.
Jeg tok på meg skoene mine og la merke til at alle guttene hadde like sko som meg. Første gang jeg så det, faktisk.
Det var ikke langt til Kylie og hun bodde i et fint hvitt hus med hage. Jeg la fort merke til henne der hun satt i solsenga si på terrassen deres.
”Hei! Kylie!” ropte jeg opp til henne og hun skrudde av musikken hun hadde på, satte solbrillene opp på toppen av hodet og kikket over kanten på rekkverket. Da hun så meg, smilte og vinket hun.
”Kom opp!” sa hun og jeg spurte om jeg bare kunne gå rett inn. Det kunne jeg.
Det var et ganske vanlig hus innvendig, lyst og trivelig. En liten baby satt midt på gulvet i stua med byggeklosser strødd rundt seg.
Jeg gikk opp trappa der Kylie ventet ved øverste trappetrinn.
”Hei! Så koselig å se deg igjen!” sa hun og smilte et oppriktig smil. Jeg smilte tilbake.
”Hvordan fant du meg?” spurte hun.
”Jeg bare fikk det av din elskede Tobias”, sa jeg og Kylie smilte igjen.
”Kom ut på terrassen, jeg har iskald sitronsaft med isbiter der ute hvis du er interessert. Dessuten spiller jeg litt musikk, men det håper jeg går greit.”
”Så lenge det ikke er boyband eller Britney Spears, overlever jeg vel”, sa jeg og Kylie fniste idet vi gikk ut på verandaen og jeg satte meg på en stol.
”Tobias sa at dere møtte hverandre på en konsert. Er det sant, eller?” spurte jeg (Dette er forresten siste gang jeg gidder å si at jeg liker å gå rett på sak).
”Ja, det stemmer. Full klaff med en gang. Han var gutten i drømmene mine”, sa Kylie med et drømmende uttrykk i ansiktet. Det gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle Kylie om Ole, og det gjorde jeg. Da jeg var ferdig, satt Kylie der med store øyne.
”Wow, litt av en historie. Får håpe det blir full klaff for dere og da!” sa hun og smilte litt lurt.
”Har du vært i Norge før?” spurte jeg videre.
”Ja, en gang, da jeg møtte Tobias. Jeg ville ikke egentlig reise, jeg tenkte ’å herregud, der er det jo snø hele året og masse isbjørner’, men det var ikke sånn i det hele tatt! Dessuten møtte jeg jo Tobias, da, så hvis jeg hadde fått viljen min og vi hadde reist til California i stedet, ville ikke jeg vært sammen med Tobias.”
”Isbjørner?” spurte jeg.
”Ja, jeg trodde faktisk det var isbjørner i Norge!” sa Kylie og det fikk oss begge til å le.
”Jeg misunner deg kroppen din”, utbrøt plutselig Kylie.
”Hæ? Er den noe å misunne?” spurte jeg.
Er det noe jeg har et virkelig kompleks for, må det bli kroppen min. Den er altfor tynn. Jeg ser ut som et beinrangel, men hvor enn mye jeg spiser, legger jeg ikke på meg.
”Er du dum?” spurte Kylie, ”se på meg, da! Jeg er jo feit som en julegris!”
”Nei, nå må du gi deg!” sa jeg, ”jeg misunner deg!”
”Ja, det er sant som de sier, man blir aldri fornøyd”, sa Kylie og tok seg en slurk av sitronsafta si.
Jeg hadde det kjempefint hos Kylie, men jeg måtte jo hjem også. Guttene kom hjem rett etter meg og fortalte gledestrålende at de fikk lov til å bruke noen av sangene de hadde laget dagen i forveien, blant annet den som jeg syntes var så fin om Kylie. Standing in a crowded room, but I could only see you-saken.
“Vi møtte dem”, sa Gabriel.
“Dem? Hvem da?” lurte jeg på.
"Fantastic 5. De var kjempekule. De lurte på om ikke vi kunne stikke innom i ettermiddag og jeg sa ja”. Å nei, tenkte jeg, sjenerte meg, men jeg sa ikke noe høyt.
Hvorfor var det så vanskelig å bli kjent med Fantastic 5-gutta? Det hadde jo gått så greit med gutta fra Onyx. Kanskje de hadde gjort et bedre førsteinntrykk på meg? Nei, første gang jeg så på Sid, hadde jeg trodd at han var den bølla og Roger hadde jeg trodd var en ordentlig frik på grunn av håret. Gutta i Fantastic 5 så jo normale ut og Victor var ganske pen, så hvorfor det var så vanskelig å bli kjent med dem, visste jeg ikke. Uansett, til dem kom vi, og det var liv og røre. De hadde visstnok leid et knøttlite hus som sikkert hadde kostet dem flesk å gjøre, men da kunne de jo tross alt ha fester.
Roger begynte å skravle med alle han møtte og ble nok god venn med alle på festen. Noen som derimot overrasket meg, var Sid. Han var kjempeutadvendt og lo og pratet. Jeg spurte han om hvorfor det.
”Her kjenner ingen meg og jeg har ikke rukket å bli stemplet som einstøing eller bølle eller hva nå de på skolen tror om meg. Her har jeg muligheten til å være meg selv, her kjenner jeg ingen, kvelden er min!”
Han hadde et poeng der. Kanskje jeg skulle gjøre det samme?
Jeg gikk bort til noen jenter som satt på noen stoler på den bittebittelille terrassen.
”Aloha!” sa jeg. De sendte meg noen merkelige blikk og dreit fullstendig i meg. Ja, ja, tenkte jeg, overlegne jåler, men så kom jeg på det som Sid gjorde: Latet som om han var superutadvendt og ikke redd for noen ting, derfor, for å få litt respekt, sa jeg til jentene: ”Og vi er ikke jåle-plastikk-barbie-berte-hore-billig-snobber, er vi vel?” Jeg brukte en tilgjort fisefin tone som gjorde at de skar merkelige grimaser.
”Ååå, for ei skikkelig teit jente, assa! Herreguuud, går det an å bli så teit i huet, eller? Ærlig talt, jeg bare spør, jeg! Hun var jo bare ikke lite dum, da!” fortsatte jeg og latet som om jeg var en ordentlig snobb. De sukket og reiste seg da de så en blond gutt komme ut på terrassen.
”Victor!” ropte de og slang seg rundt halsen på ham, ”bleket håret, eller?”
Det kokte i meg da jeg innså at det var ”min” Victor de hang på. Jeg kom i stedet bort til dem og dyttet dem vekk. Det var sant. Victor hadde bleket håret og jeg syntes at han var mye kjekkere nå enn med det svarte han hadde hatt.
”Hallo!” sa jeg og blåste i barbie-dokkene som nå stirret på meg som om jeg var et insekt som nettopp hadde blitt skvist ned i asfalten så blod, gørr og innvoller tøt ut og så begynte sola å steke og denne herlige sammensetningen begynte å koke og boble og så sprutet det til alle kanter på alle personene som stod rundt der. Ok, da. Litt overdramatisk. Men du skjønner tegninga? De så på meg med et blikk du ville sett på scenen over med.
”Heisann Stan! Koselig å se deg her!” sa Victor blidt. Han lot heller ikke til å merke barbie-dokkene.
”Bleket håret?” bemerket jeg.
”Ja! Gjorde det etter jeg traff deg i cd-butikken”, fortalte han.
”Kjempekult”, bemerket jeg. Victor smilte og sa: ”Takk!”
Jeg pratet litt med Victor og siden jeg hadde bestemt meg for ikke å være sjenert denne kvelden, lo jeg så ofte jeg kunne og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde prøvd dette tidligere. Det var en så herlig følelse å være utadvendt.
Plutselig kom Petter settende. Han hadde et helt vilt uttrykk i ansiktet og det ellers så velstelte håret stod til alle kanter.
”Kom! Det er noe dere må se!” ropte han. Victor og jeg så på hverandre, så fulgte vi etter Petter som stoppet inne, i stua. Midt på gulvet stod Bastian med to andre barbie-dokker. Han så sjenert og hjelpeløs rundt seg mens barbie-bimboene lirte av seg kommentarer om hvor bra han så ut. Bastian fikk til slutt øye på Petter, Victor og meg og mimet: ”Hjelp meg!”
Plutselig kom to voksne inn. Det slo meg at det måtte være foreldrene til en av dem. Ikke alle får lov til å reise til USA alene, vet du.
”Petter!” sa hun som sikkert var moren til Petter og satte opp en streng mine, ”jeg sa: ingen fester mens vi er borte. Og hva er dette? En fest!”
Musikken stanset og Petter så forfjamset opp på moren sin.
”Men… men…” stammet han.
”Husk hva jeg lovte onkel Kalle. Ingen fester i hans sommerhus!”
Det var forklaringen, altså. Petter og de andre hadde lånt huset til onkelen hans, eller sommerhuset til onkelen hans, for å være helt presis.
Petter så skamfull ut. Moren, derimot, så ut som en streng politiker som nettopp hadde vunnet en valgkamp.
”Ok, alle sammen, festen er over. Regner nok med at det sitter mange bekymrede foreldre rundt omkring som lurer på hvor visse sønner og døtre har gjort av seg. Så, opp, opp, opp og ut!”
Dette var absurd! Moren til Petter fortonte seg mer som en diktator enn en mor. Hun så til og med ned på Petter med et hånlig blikk.
Så ned på ham, ja. Petter er ganske høy, men moren hans var en skyskraper, den eneste skyskraperen i D.C.
”Hørte du hva jeg sa? Nei, det er jo mulig du har møkk i ørene, men jeg ba faktisk alle om å dra!” sa plutselig moren hans til meg. Jeg hadde nok sittet i min egen lille verden, forsteinet.
Maken til frekkhet! Dette kunne jeg ikke tolerere! Jeg kjente lavaen boble under mantelen og ville opp og en eksplosjon kunne komme når som helst, selv om vulkanen (altså meg) prøvde å holde tilbake. Men, den måtte gi tapt, naturkrefter er som kjent ikke til å spøke med og kan ikke holdes tilbake av ti ville hester…
”Hvordan våger du!?” ropte jeg og spratt liksom opp fra tankene mine. Eksplosjonen var i gang…
”Hm?” sa moren til Petter overlegent og snudde seg. Hun hadde snakket med mannen sin, eller hvem det var som mest sannsynlig var faren til Petter og stod ved siden av den hurpa som jeg hatet fra første stund jeg så henne.
”Jeg snakker til deg, ja! Og tro ikke at du kan snakke som du vil til meg! Jeg tåler ikke å bli hesjet med og hvis du absolutt trenger noen du kan manipulere, så skaff deg et dataspill! The Sims, for eksempel, der kan du kontrollere dine egne mennesker. Du vil tydeligvis det i virkeligheten også, men ikke når det gjelder meg! Greit at det er du som bestemmer her siden du mest sannsynlig har alt ansvar og bla, bla, bla, men å snakke sånn som du gjorde til meg, beviser bare at du mangler folkeskikk!” skrek jeg. Jeg formelig frådet av sinne.
Moren til Petter så forferdet på meg.
”Jeg tåler ikke å ha så uoppdragne barn i mitt hus. Ut!” hylte hun iskaldt som om jeg var et insekt. Ja, den følelsen får jeg igrunn ofte.
”Uoppdragen? Uoppdragen!? Du snakker om uoppdragenhet!? Hadde jeg levd i samme tidsalder som dem, skulle jeg med glede vist foreldrene dine hvordan man viser ungene sine oppdragenhet, for når man møter deg, er jo du et levende bevis på at oppdragenhet var et tomt kapittel for dem!” og med det trampet jeg ut.
Ute stod klikken og ventet på meg.
”Go Stan, go Stan, go Stan…” sa Sid lavt.
”Skal si deg du var rå der inne! Det kaller jeg grisebank med ord!” smilte Roger og jeg ble jo litt stolt, da.
Vi gikk tilbake til hotellet. Jeg spurte hva guttene hadde gjort på festen og de hadde ikke gjort annet enn å prate med hverandre og noen nye.
”Vi skulle hatt en ordentlig fest. Med fet musikk og litt mer vilt. Det der borte ble litt for tamt for min smak”, sukket Gabriel og satte seg i senga si. Han hvilte hodet på knærne som han satt oppunder haka med.
”Vi gjør det nå!” ropte plutselig Sid, men de andre sendte ham blikk som gjorde at han gikk og satte seg på senga si med et mumlende ”ok, da.”
”Kanskje vi bare burde sove”, foreslo Tobias.
”Ja, det var jo litt lurt”, sa Sid seg enig i, ”dere vet, i morgen skal vi i studio igjen. Og jeg som kunne tenkt meg å ta en titt på byen”.
”Dere kan jo dra, dere. Det viktigste er at Rune, Gabriel og jeg drar dit. Vi må jo uansett spille inn grunnlaget først”, sa Roger.
”Ja, vær så snill, da slipper jeg å være alene!” ba jeg.
”Ok, da”, sa Sid og Tobias samtidig.
”Men vi må uansett sove”, mumlet Rune. Roger, Rune og Gabriel gikk derfor og la seg mens Sid, Tobias og jeg satt oppe.
”Er det greit jeg forteller den gledelige nyheten om Ålesund eller hva jeg skal kalle det?” spurte Tobias plutselig. Han snakket ganske lavt så de andre fikk sove i fred.
”Ja, jøss”, svarte jeg og Tobias fortalte. Helt fra anonym kjekkas til Ole fra Ålesund. Sid virket imponert da han var ferdig.
”Kult”, utbrøt han, men så sa han: ”Men, én ting, Stan. Det gikk jo greit denne ene gangen, siden han tross alt er oppnåelig, mener jeg, men ikke forelsk deg i tegninger mer. Du vet jo hvor håpløst det er.”
”Ja, jeg veit det”, sa jeg og nikket, ”men det er det jeg er. En håpløs liten unge. Ung og håpløs”, sukket jeg.
”Ja, det er vi alle”, sa Tobias og med en gang lurte jeg på hva det skulle bety. ”Jo, ta Sid og meg, for eksempel. Oppveksten vår har ikke vært en dans på roser, akkurat, og normalt sett skulle vi fortsatt vokse opp, men vi har valgt å ta vare på oss selv nå, tidligere enn det som er vanlig. Det eneste vi møter hjemme, er motgang og de fortalte oss hjemme at av oss kom det ikke til å bli noe. Ikke vet jeg. Kanskje det aldri blir noe av oss. Kanskje vi blir de to grå gamle gubbene som sitter på kafeen på hjørnet, tigger etter penger og mimrer over de dagene de trodde de skulle slå gjennom som punk rockere. Det kan hende at vi satser for mye på å nå målet vårt, for det er dette vi vil, men vi satser tross alt en del. Vi satser hele resten av livet vårt. Blir det ikke noe nå, blir det aldri noe og sannsynligheten er stor for at vi mislykkes. Det er faktisk større sannsynlighet for at vi mislykkes enn at vi faktisk gjør suksess og blir det alle snakker om i framtiden. Ikke det at vi vil bli de beste i verden, men, du vet, det er dette vi vil gjøre og ikke noe annet, så mislykkes vi, så mislykkes vi. Det gjør vi nok nemlig. Men ikke kom her og si at vi ikke prøvde. Ja, vi er unge og håpløse. Men vi vil prøve å nå målet vårt, så skal ingen si at vi ikke har prøvd”.
Jeg satt igjen med en følelse at ting hang sammen. Tobias og Sid er den typen personer som du kan se på i all evighet og ikke finne stort ut av, bortsett fra at de nok er to helt vanlige gutter med en hard oppvekst. Men så åpner de munnen og veldig ofte kommer det kloke ting ut, enten direkte, eller skjult på en måte.
Plutselig begynte Sid å synge lavt på en sang jeg tror han kom på i farta om akkurat det å være så håpløs som det han var.
”Ja! Der har vi det!” ropte Tobias og spratt opp. Roger sluttet med den rolige snorkingen sin og Tobias satte opp en uskyldig mine.
”Har hva da?” lurte jeg på.
”Jo! Dette blir gjennombruddet, dere!” sa Tobias opprømt.
”Hvilket gjennombrudd?” spurte Sid og ante tydeligvis like lite som meg.
”Bruk huet, hvis det er noe der! Musikkgjennombruddet, så klart! Det er den sangen vi må lage musikkvideo til! Den der var bare helt knall, Sid!”
”Ta det litt rolig nå! Det der var bare noe jeg kom på i farta! Det er jo ikke en hel sang, det, jeg mener…”
”Men det er nettopp det det må bli!” avbrøt Tobias, ”en hel sang! Vi skriver den nå før vi glemmer den!” Tobias hentet blyant og papir lynraskt og slang seg ned på senga til Sid som jeg også kom bort til. Han så veldig klar ut til å begynne å skrive, men så stoppet han.
”Vi har jo bare melodien til refrenget, da”, sa han. Deretter så han direkte på Sid og sa: ”Sid. Hent gitaren din. Her skal det spilles!”
”Men de andre sover jo!” protesterte Sid.
”Blåser jeg i. Vi går ut. Denne sangen må vi lage nå! Og, takk skal du ha, Stan”, sa han henvendt til meg. ”Du sa de magiske ordene først.” Jeg rødmet litt og smilte.
Sid kom tilbake med gitaren sin og jeg ble med ut på den lille balkongen vi hadde.
Tobias så på Sid.
”Spill!” sa han, men Sid sa: ”Hva da?”
”Et eller annet som passer til den melodien du sang refrenget på”.
Etter mye om og men, ble det en bra sang. Litt vanskelig å si nå siden det eneste instrumentet var kassegitaren til Sid.
Mens Tobias og Sid sang og skrev, ble Sid veldig engasjert. Det ble jeg også for sangen var virkelig bra. De fortalte om all motgangen og at de var, ja, håpløse, rett og slett. Teksten var noe av det samme som det Tobias fortalte om. Faktisk ble Sid så engasjert at han besluttet at han ville synge i sangen. Ikke bare synge lite grann, altså, men han ville synge hele andre verset. Ikke verst. For en fyr med så store komplekser for stemmen sin, måtte jo det være greit.
Jeg hørte på sangen og ærlig talt skjønte jeg ikke hva Sid mente med at i denne sangen hans kom stemmen hans til å bli fæl og skrikende. Den hørtes akkurat ut som normalt.
Sangen virket ikke så sterk som jeg hadde regnet med. Jeg hadde regnet med at med en sånn tekst, kom dette til å bli skikkelige sterke saker, men det hele var egentlig ganske svakt. Kanskje det endret seg når el-gitarer, trommer og bass kom inn i bildet.
Som vanlig fikk jeg ikke sove. Jeg lå og tenkte på alt mellom himmel og jord, egentlig. Jeg tenkte på Ole, at han fantes, at jeg kanskje kunne se ham i levende live. Ville ikke det vært fantastisk om jeg hadde vært sammen med ham? Jeg så for meg han som en skikkelig romantisk fyr. Jeg så for meg at vi gikk på stranda, hånd i hånd, i måneskinn og at mens bølgene med hvitt skum på toppen slo inn mot land, kysset vi. Kanskje ikke så rart i at jeg sovnet med et smil om munnen?
Syns disse utdragene alltid er underholdende og syns skrivegleden din skinner så godt igjennom at dette ikke blir så ille. Du har for eksempel noen ganske kreative metaforer og jeg liker denne delen: "Petter så skamfull ut. Moren, derimot, så ut som en streng politiker som nettopp hadde vunnet en valgkamp." Det hadde seriøst vært noe jeg siterte om dette var en ekte bok som jeg skrev siterende anmeldelse av på bloggen min ;)
SvarSlettJeg leser med andre ord gjerne flere utdrag.
Så hyggelig at du vil lese mer! Noen ganger er jeg litt redd for at jeg har mista den leikenheten som var veldig tydelig tilstede i skrivinga mi før, samtidig som jeg prøver å innfinne meg med at det er både naturlig og nødvendig å utvikle seg.
Slett