Throwback Thursday #8: Aloha verden - resten av første kapittel

Så siden jeg fikk ganske god respons sist gang jeg posta noe fra dette prosjektet, kliner jeg til og gjentar den såkalte suksessen. Jeg gidder ikke å introdusere det noe videre, i og med at jeg allerede har gjort det i utdraget jeg har linka til, men jeg kan jo si såpass at dette er en bit av første kapittel av første del i romantrilogien. Av en eller annen grunn fant jeg ikke den første delen igjen sist, derfor posta jeg første kapittel fra andre del den gangen. Bare for å gjøre det enda mer ukronolgisk, posta jeg første del av første kapittel av første del (!) allerede i 2010. Så der det første utdraget i linken slutter, er der dette utdraget begynner. Er du med?

Foreløpig favorittsetning fra utdraget under: "Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang."

Vil forøvrig benytte anledninga enda en gang til å minne om at jeg var tretten - fjorten da jeg skreiv dette. Ikke døm meg.



(...)
   Da skoledagen nærmet seg slutten, spurte Lill om hvor jeg bodde. Jeg fortalte at jeg bodde i sentrum av dette lille tettstedet og det gjorde visst hun også. 
   ”Vi kan godt gå sammen hjem”, sa Lill og jeg takket ja.
   På vei ut skoledøra, støtte vi på Sid og Tobias. 
   ”Ha det, Tobias!” sa Lill og smilte sitt mest bedårende smil. 
   ”Aloha!” sa Tobias og flirte. 
   ”Hva betyr aloha?” spurte Lill meg da Sid og Tobias var gått. 
   ”Tja. Det er hawaiiansk. Betyr hei, ha det, velkommen, god dag og masse, masse annet.” I samme øyeblikk som jeg hadde sagt det, begynte jeg å like ordet og med det samme jeg kom hjem, plasserte jeg meg selv foran speilet og øvde meg på å si aloha som Tobias hadde sagt det.
   Tobias hadde et søtt smil, men han var ikke noen hjerteknuser av rang. Jeg falt mer for gutter som var overnaturlig pene, nærmest vakre guder, utilnærmelige for mennesker og andre dødelige skapninger. Men hittil hadde jeg bare en fantasifigur som bestevenninna mi fra landet hadde tegnet før jeg flyttet som jeg drømte om. Han er min idealtype, tenkte jeg om bildet som viste en høy gutt med bølgete mørkebrunt hår som krøllet seg perfekt over to kastanjefargede øyne. Hudfargen hans var gyllen og jeg forestilte meg den som gull i sola. 
   Bestevenninna mi, ja. Jeg savnet henne. Hun het Pernille og var glad og komfortabel å være sammen med. Du trengte aldri å late som om du var noen annen enn du egentlig var i selskap med Pernille. Hun likte alle som de var. Hun ville vel til og med likt Sid, det var jeg sikker på. Dessuten var hun det tegnetalentet! Hun drømte vel om å bli noe innen kunst. 
   Da kom jeg på hva jeg ville gjøre. Jeg ville ringe henne! Fortelle henne om den nye skolen, om Lill og kanskje bittelitte grann om Sid og Tobias også. Tobias så ut som en grei gutt, men Sid var en jeg ville holde meg langt unna. Dessuten var Tobias høy og tynn, mens Sid var kort og kraftig. Og mens Tobias hadde hatt gråblå skjorte og olabukse på seg, hadde Sid hatt den lua pluss ei svart t-skjorte og svart sæggebukse. At akkurat de skulle vært tvillinger, hadde vært vanskelig å forestille seg.
   ”Hallo!” sa den glade stemmen til Pernille i den andre enden av røret. 
   ”Aloha!” sa jeg. 
   ”Hæ? Hva sa du?” spurte Pernille. 
   ”Aloha. Det er hawaiiansk for hei, ha det, god dag, velkommen og masse annet.” 
   ”Jøss, du har lært mye, du, på den korte stunda du har vært borte!” 
   ”Jepp, det har jeg, men jeg savner deg, da. Skoledagen er ikke den samme i det hele tatt uten deg.” 
   ”Ja, fortell!” sa Pernille, ”hvordan er de andre?” 
   ”Jo, jeg har havna ved siden av ei jente som heter Lill. Hun er snakkesalig for å si det mildt, ganske grei…” 
   ”Gi deg, da!” avbrøt Pernille, ”jeg mener jo guttene! Ingen i klassen som ligner på herr perfekt?” 
   ”Nei,” sa jeg med et sukk og innså hvor mye jeg skulle ønske det. 
   ”Hør her, Stan. Hvis du skal fortsette å drømme om en fyr jeg tegna til deg, kan du glømme å få deg kjæreste.” 
   ”Ja, da vil jeg heller det, for du veit jo hvem jeg vil ha!” 
   ”Å, du er håpløs!” utbrøt Pernille og lo. Så sa hun: ”Ikke noen som er i nærheten av han engang?” 
   ”Fælt så gutteinteressert du var da plutselig! Spytt ut, Pernille, du har kjæreste, ikke sant?” spurte jeg. 
   ”Det nytter ikke å holde noe hemmelig for deg! Jo, jeg har kjæreste”, sa Pernille. 
   ”Fett. Hvordan er han, a’? Kul? Snill? Grei? Søt? Pen? Macho?” 
   ”Gi deg, gi deg! Du skal få hele historien servert på sølvfat og det veit du! Så slutt å mas!” 
   ”Det er vel ikke Jan, vel?” spurte jeg. 
   ”Så klart er det ikke Jan! Hva tar du meg for, egentlig? Joa, han er jo snill og grei og sånn, men gutter som drikker og røyker er ikke helt min stil.” 
   ”Drikker og røyker han? Det visste jeg ikke!” sa jeg. 
   ”Nei, ikke jeg heller, men Trude kneip han på kjøpesenteret med noen folk som var flere år eldre. Det er ikke lenge siden. Nei, det er Marius i a-klassen.” 
   ”Jeg visste det! Trude da? Hatt noe hell, hun eller?” 
   ”Nei, men guttene faller jo som fluer for henne, da!”
   Etter en lang og koselig prat med Pernille, la vi på og lovte hverandre at vi måtte finne på noe snart igjen. 
   Kort tid etter ringte Lill. ”Hei, har du sett den nye filmen på kino, eller? Den med Ashton Kutcher? Han er min favoritt! Blir du med? Nå?” 
   ”Hæ? Nå?” spurte jeg. 
   ”Ja, nå, ja. Jeg kjeder meg. Ingen av de andre venninnene mine kan.”
   Så det var der problemet lå, ja. Ingen av de andre kunne, så da ringte hun meg fordi det var absolutt ingen andre som var ledige. Jeg skjønte jo egentlig det at vi ikke kjente hverandre så godt enda og at jeg ville gjort det samme med ei ny jente i min gamle klasse. Men allikevel, det såret meg.
   ”Jeg kan godt bli med, jeg. Jeg skal ikke no.” Jeg prøvde å ikke høres trist ut, men uten særlig hell, tror jeg. Men jeg sa til meg selv at jeg skulle være heldig for at hun i det hele tatt hadde bedt meg med. Dessuten var Ashton Kutcher ganske lik idealtypen min, så jeg slo til.
   Filmen var ikke noe særlig. Eller, jeg mener, den var ok, den, men ikke det beste jeg hadde sett. Men bevares, jeg moret meg, jeg. Jeg lo i blant og etter filmen dro Lill og jeg og spiste is. Lill var morsom og hyggelig, men kunne ikke sammenlignes med Pernille i det hele tatt. Pernille ville i stedet tatt meg med på bowling og i stedet for en kjærlighetskomedie, hadde vi sett på en actionfilm eller kanskje en parodi. Men, men, Pernille var ikke her og jeg kunne like gjerne gjøre det beste ut av situasjonen. Dessuten var det bare Lill så langt som hadde pratet til meg i det hele tatt. Sikkert fordi vi satt ved siden av hverandre, men allikevel.
   Da jeg kom hjem, hadde mamma og pappa kommet hjem fra jobb. Pappa kjeftet fordi jeg hadde ikke hadde sagt ifra på forhånd og mamma kjeftet fordi jeg ikke hadde tørket godt nok av meg på dørmatta før jeg kom inn. Ikke noen spørsmål om hvordan jeg hadde hatt det første skoledag, om jeg hadde fått noen nye venner, hvordan lærerne var eller noe i den duren, bare det samme, gamle. De trodde nok ikke at ting hadde forandret seg. Men det hadde de. Alt hadde forandret seg.