Smakebit på søndag: "Havaristen" av Thomas Bernhard

Har nylig begynt å lese denne, tør jeg påstå, høyst bemerkelsesverdige boka som jeg fikk anbefalt av Simen som jeg gikk andreåret på forfatterstudiet i Tromsø med. Jeg må innrømme at jeg kvia meg litt for å begynne på den, fordi den verken har kapitler eller avsnitt - det vil si, de eneste avsnitta som fins, befinner seg helt i åpninga, etter det er det bare bånn gass med tekstteksttekst. Jeg har ennå ikke kommet så innmari langt, har kanskje lest tre - fire sider, for Bernhard skriver ganske kronglete, innfløkte setninger der det gjelder å holde tunga rett i munnen (den smalt fra rett ræv, ja), og boka krever leserens fulle og hele oppmerksomhet til enhver tid. Dette er den første boka jeg leser av Thomas Bernhard, og jeg er spent på å bli nærmere kjent med den helt egenarta skrivestilen hans. Jeg gir dere en smakebit fra bokas eneste samling avsnitt, nemlig åpninga (jeg lover at dette er åpningssetninga, selv om det kanksje ikke virker sånn):

Lenge planlagt selvmord, tenkte jeg, ingen spontan fortvilelseshandling.
   Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.
   Han tok bare ikke livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.
   Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould bare sa på tysk, tenkte jeg.
   For nøyaktig åtteogtyve år siden hadde vi bodd i Leopoldskron og studert hos Horowitz og (hvilket gjelder Wertheimer og meg, men naturlig nok ikke Glenn Gould) lært mer av Horowitz i løpet av denne sommeren, som hadde regnet helt bort, enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Horowitz hadde gjort alle professorene våre til null og niks. Men disse forferdelige lærerne hadde vært nødvendige for å begripe Horowitz. To og en halv måned regnet det uavbrutt og vi hadde lukket oss inne på rommene våre i Leopoldskron og arbeidet dag og natt, søvnløsheten (til Glenn Gould!) var blitt vår bestemmende tilstand, om natten tilegnet vi oss det som Horowitz hadde lært oss om dagen. Vi spiste nesten ingenting og fikk på denne tiden aldri vondt i ryggen, noe vi ellers alltid var plaget av mens vi studerte hos våre gamle professorer; under Horowitz dukket disse ryggsmertene slett ikke opp fordi vi studerte med en slik intensitet at de ikke kunne dukke opp.

Og det er altså ingen flere avsnitt enn disse fire første. Dette gjør det utrolig vanskelig å vite hvor jeg skal stoppe. Det beste hadde garantert vært å lese denne boka i ett strekk, noe som strengt tatt antakelig ikke er direkte umulig, i og med at den er 148 sider lang, men jeg har verken konsentrasjon eller nok ledig lesetid til noe sånt.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.