(Del én og to av første kapittel, andre kapittel.)
La meg presentere det hittil beste kapittelet av mitt magnum opus Aloha verden. Det er så utrolig mye gull her som gir så ufattelig lite mening, enda mer enn i de to første kapitlene. Høydepunktet er kanskje likevel at å varme opp før konserten består av... å hoppe opp og ned. Dermed kan trommisen selvfølgelig bare chille, for han skal jo bare sitte på ræva uansett. Without further ado:
”Stan! Stan! Staaan!” ropte det utenfor vinduet mitt. Jeg kikket ut. Jammen stod ikke Roger der og ropte!
”Aloha, Roger!” ropte jeg.
”Hei, hei! Nå var det på tide at du kom, du aner ikke hvor lenge jeg har stått her og bæljet!” Jeg lo og sa at jeg kom snart. Så gikk jeg for å kle på meg, slukte ei brødskive med leverpostei, grep sekken og rollerbladsene og skyndte meg ut.
”Der er du!” ropte Roger da han så meg.
”Morn. Kan du stå på rollerblades?” spurte jeg og gikk rett på sak.
”Eh, nei. Men du kan jo bare… gå på rollerblades, du. Jeg går fort, jeg, tror jeg, da. Jeg mener, jeg kunne jo godt tenkt meg det, men jeg har det ikke, da, så…” Jeg lo litt av Roger og så tok jeg på meg rollerbladsene. Så bar det i vei til skolen. Roger snakket som han pleide, han, og ved skolen møtte vi Tobias, Sid, Gabriel og Rune. Jeg hilste på dem og begynte å snakke med dem. De virket ganske hyggelige. Jeg fikk dessuten vite at Gabriel og Rune gikk i parallellklassen.
Da det ringte inn, pilte Roger, Sid, Tobias og jeg inn i klasserommet. Der møtte vi Lill.
”Jasså, så du henger med gutta, Vicky?” sa hun.
”Ikke kall meg det”, snøftet jeg og så satte vi oss ned og gjøv løs på første time, som uheldigvis var matte.
Midt i mattetimen landet en lapp på pulten min. Jeg så meg om og fant ut at kysten var klar, så jeg åpnet lappen og leste. ”Liker du musikk? – Roger” stod det. Jeg snudde lappen og skrev ”Selvfølgelig liker jeg musikk” og kastet den tilbake til Roger i et øyeblikk læreren ikke så. Han (Roger, ikke læreren) nikket og smilte da han så lappen, men jeg fikk ikke noe tilbake.
I midttimen kom, ganske overraskende, Sid og Tobias bort til meg. De fortalte at de skulle spille til helga på et lite sted og lurte på om jeg ville være med. Jo, det ville jeg. Så var altså det ordnet. Planer for helga var vel ikke verst første uka på en ny skole?
”Hei, Tobias!” sa Lill som plutselig dukket opp ved siden av han.
”Heisann”, sukket han og jeg måtte kvele et knis.
”Planer for helgen, eller?” spurte Lill.
”Ja, faktisk. Vi skal spille”, sa Tobias.
”Kult. Da må jeg komme å se på. Når og hvor?” spurte Lill.
Da så Tobias på henne og sa: ”Hør her, Lill. Du kan egentlig bare slutte å mase nå med en gang. Jeg har kjæreste, jeg. Forstått? Jeg har kjæreste!” Lill så på han igjen, så ble hun helt mørk i blikket og så snudde hun og gikk.
Helgen kom endelig. Roger, Sid og Tobias skulle møte meg utenfor en liten fritidsklubb. Det var jo ikke store greiene å skryte av, men et sted måtte de jo begynne.
”Mornings, Stan!” ropte Roger da han fikk øye på meg.
”Aloha”, sa Tobias og Sid sa ”Hei, hei!”
”Hei”, kom det mumlende fra Gabriel og Rune.
”Kom igjen, a’, gutter, Stan er grei, hun! Hils ordentlig!” krevde Roger.
”Jo, heia, jeg er Gabriel”, sa Gabriel. Han hadde halvlangt svart hår og var helt tilgriset av sminke. Også på en gutt, da. Æsj.
”Jeg er Rune”, sa Rune og nikket som hilsen.
”Ja, detta var jo et fint sted”, sa jeg og tok et overblikk på det lille, ramponerte huset.
”He, he. Vi fant ikke noe bedre”, sa Roger med et smil.
”Bare vent, vi blir nok millionærer en dag, uansett”, sa Sid.
”Millionærer? Åssen har du tenkt at vi skal greie det, da?” spurte Rune.
”Enkelt som hakka møkk. Vi tjener masse penger, og det greier vi, for når jeg drar noen fete gitarsoloer, kommer publikum til å trygle etter mer!” spøkte Sid.
Dette var helt sprøtt! Han var helt totalt forskjellig fra det jeg hadde forestilt meg han som! Jeg hadde trodd at han hang sammen med satanister og sa aldri et ord, og hvis han sa noe, så var det ”drep, drep, drep” eller et banneord.
”Er det sant at du har kjæreste, eller Tobias, eller var det bare no du sa for å skremme vekk Lill?” spurte jeg.
”Jo, jeg har kjæreste. Hun heter Kylie. Jeg tror du hadde kommet til å ha likt henne”, sa Tobias.
”Vi går inn, a’”, sa Gabriel. Så gikk vi inn.
”Oi, dette stedet har ikke blitt vasket på år og dag!” sa Sid da vi kom inn. Og det var sant. Det fløt skrot overalt og tapetet var begynt å flasse av så vi så murveggen igjennom. Støv lå i tjukke lag.
”Hvor er alle sammen?” spurte jeg.
”Dette er bakrommet. Går vi inn den døra der”, sa Tobias og pekte, ”kommer vi rett ut på scenen hvor vi skal ha konsert”.
”Folk kommer til å bli ville når de får se gitaren min!” utbrøt plutselig Gabriel.
”Og? Hva har skjedd med den?” spurte Rune.
”Se!” sa Gabriel og holdt den opp, ”jeg har stæsjet den opp!”
”Kom igjen, vi har ikke hele dagen på oss!” sa Tobias og begynte å hoppe opp og ned.
”Oppvarming”, sa han da jeg sendte han et forvirret blikk, ”jeg liker å hoppe og danse og da er det kjipt hvis jeg droppet oppvarmingen”.
Gabriel, Sid og Roger sluttet seg til Tobias, bare Rune satt helt i ro. ”Jeg er trommisen”, forklarte han.
”Hvor er det meninga at jeg skal være?” spurte jeg.
”Du kan alltids være bakom her, eller du kan menge deg med hele den bolken med folk som kommer til å være her”, sa Tobias.
”Bolken med folk?” spurte Sid og Tobias sa: ”Nja… De folkene, i hvertfall. Kanskje det ikke er en bolk med folk, dette er tross alt den første konserten vår.”
”Jeg er ikke nervøs!” informerte Sid.
”Grøss og gru, jeg skjelver over hele meg, så nervøs er jeg!” grøsset Rune.
”Jeg er supernervøs!”, kunngjorde Gabriel.
”Hm, er jeg nervøs? Tror ikke det”, sa Tobias. Bare Roger sa ikke noe.
”Er det no, Roger?” spurte jeg.
”Hm? Å, nei, jeg er bare nervøs”, sa han, men det var nok ikke grunnen, trodde jeg. Dette var så ulikt han. Hadde han bare vært nervøs, hadde han snakket og ledd med de andre.
Jeg kom bort til han og gjentok: ”Er det no?”
”Kjæresten min ringer meg ikke”, sa Roger til slutt.
”Hvorfor ikke det? Knute på tråden?” spurte jeg.
”Nei, det er det som er så rart. Vi har ikke kranglet eller noe. Kanskje… Tror du hun er lei av meg?”
Tobias hadde tydeligvis hørt hva vi snakket om, så han sluttet med oppvarmingen og sa: ”Eh, Roger? Det er noe jeg må si deg…”
”Kom! Nå må vi ut!” hoiet Sid fra døra ut til scenen.
”Jeg blir her, jeg!” sa jeg idet de andre gikk ut.
De spilte bra musikk, og Tobias, som sang, hadde nydelig stemme. Jeg kikket ut av døra og så at alle var energiske og engasjerte, bare Roger så litt nedstemt ut. Da de var ferdige, spurte jeg om det var noe jeg kunne gjøre.
”Nei, det er det ikke, men det er noe jeg kan gjøre”, sa plutselig Tobias som hadde hørt hva vi snakket om.
”Å?” spurte Roger uten særlig håp.
”Eh, jo, du skjønner det at… Uff, jeg vet ikke helt åssen jeg skal få sagt dette her… Eller… Du vet den gangen som du fikk skikkelig diaré på skolen?” spurte Tobias.
”Hvordan kan jeg glemme det?” sa Roger mens han himlet med øynene.
”Jo… Altså… Da ringte telefonen din og det var hun dama di og jeg tok altså telefonen… Jeg tenkte jeg skulle late som om jeg var deg, jeg… Hun spurte om jeg, eller altså du, ville bli med ut og spise og så begynte jeg å legge ut om at hun ikke var noe for deg eller noe sånt og så slo hun opp… Men jeg hadde tenkt å avsløre spøken, men jeg slapp ikke til for hun var så sinna! Og så tok hun ikke telefonen når jeg ringte til henne senere…”
Roger stirret storøyd på Tobias. Så sa han en rekke med ord som ikke er verdt å få med her.
”Jeg skal drepe deg!” hylte Roger og hoppet på Tobias. Tobias var ganske tynn i forhold til Roger og datt i bakken som en potetsekk.
”Roger! Ro deg ned!” ropte Gabriel og prøvde å dra Roger unna, men Roger var helt gæren og dengte løs.
”Hei! Gi deg!” skrek Sid og han, som var kraftigere og helt sikkert også sterkere enn Gabriel, tok et fast tak i armene til Roger som han tvang bak på ryggen hans. Dette kunne ikke engang Roger greie og begynte å sparke i stedet, men Tobias var lett og smidig og trakk seg unna.
”NEI! NEI! JEG HATER DEG!” ropte Roger og var illrød i det ellers så glade fjeset.
Inntil den dagen hadde jeg aldri trodd at Roger kunne bli sinna. Men det var før denne dagen.
Sid var også sinna. Han var sinna på Roger fordi han hadde gått løs på broren hans og derfor drev han og skrek til Roger, men Gabriel, som var litt mer diplomatisk av seg, greide å snakke til både Roger og Sid. Til slutt roet de seg begge ned. Roger satt etter hvert bare og skulte på Tobias.
”Hør her…” begynte Tobias og jeg skjønte ut i fra blikket Sid sendte meg at det var på tide å gå.
”Aloha, alle sammen”, sa jeg og gikk ut. Ute var det mørkt. Jeg fant ut at jeg ville ringe Pernille og fortelle om alt sammen.
”Hallo Stan!” sa den blide stemmen idet hun tok telefonen.
”Hei, jeg har masse å fortelle deg!” kunngjorde jeg.
Jeg fortalte om alt jeg ikke hadde fortalt om sist gang og jeg fortsatte der jeg slapp sist.
Jeg hadde akkurat fortalt om hvordan alle så ut (før jeg visste hvordan de var, altså), da Pernille plutselig sa: ”Oi, oi, oi, lavt batteri, snakkes, glad i deg, ha det!” og la på. Fælt da, tenkte jeg, så ruslet jeg hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar