Kan man være utro med en tekst?

Jeg har et skrivemessig problem om dagen, noen vil kanskje kalle det et luksusproblem. Hovedprosjektet mitt Mjuke, svarte stjerner som jeg har skrevet på i roughly fire år nå, blir stadig lengre og stadig bedre, samtidig som jeg noen ganger blir litt motløs fordi det fortsatt føles som at det er så mye som mangler, til tross for at den per akkurat nå er 337 boksider lang. Og så er det alltid litt sånn at når jeg nærmer meg slutten av en roman, eller bare om jeg har skrevet på den tilstrekkelig lenge, så blir jeg unektelig litt lei av den. Det skjedde for eksempel med Fiji Kitsune, og jeg skulle akkurat til å sende mail til forlaget og beklage at boka ikke blei noe av da jeg oppdaga at jeg hadde fått mail av dem der det stod at de hadde begynt forarbeidet med boka og lurte på når omtrent jeg kom til å ha den klar. Så jeg tok meg sammen og fullførte, selv om det eneste jeg egentlig hadde lyst til å skrive på da, var Tyngden mellom oss.

Så det er egentlig litt sånn det er nå òg. Jeg har en besettende trang til å fullføre det jeg har begynt på når det gjelder absolutt alt, så dette betyr ikke at jeg kommer til å gi opp Mjuke, svarte stjerner, det betyr bare at jeg nesten alltid har litt mer lyst til å skrive på det andre prosjektet. Men i går fant jeg ut noe lurt: Jeg satt og skreiv på Mjuke, svarte stjerner (Det Egentlige Prosjektet), og så stoppa flowen opp litt, og jeg begynte å sjekke Facebook et cetera, før jeg kom på at det jeg jo egentlig ville, var å skrive mer. Men det kom ikke mer. Så jeg åpna Døden og gleden (Det Andre Prosjektet), skreiv til det sa stopp, bytta tilbake til DEP fordi jeg plutselig klarte å se det i et nytt lys, skreiv til det ikke kom mer, vendte tilbake til DAP, og sånn fortsatte det, og så hadde jeg plutselig skrevet hele dagen.

Deler med dere et nytt utdrag fra DAP. Handlinga følger direkte etter dette utdraget.



Det var en onsdag, det vil si, det kan ha vært en onsdag. La oss si at det var en onsdag jeg møtte Tobias for første gang. Da må det også ha vært onsdag den dagen uka etter, da jeg gikk ut i skolegården, sendte en SMS til mamma om at jeg kom litt seinere hjem, at vi hadde gruppearbeid, at jeg skulle bli med hun ene på gruppa mi hjem for å jobbe hos henne.
   ”Ringer du når du vil hentes, da?” skreiv mamma tilbake.
   ”Ja”, skreiv jeg. Så gikk jeg ut på bussholdeplassen, venta i sju minutter på bussen som gikk inn til byen, gikk inn, satte meg på det bakerste setet og fant fram headsettet mitt fra sekken. 
   Jeg gikk til kiosken først. Det var en long shot, jeg visste det, men jeg kom ikke på hvor ellers jeg kunne gå. Hele kroppen min føltes elektrisk da jeg gikk inn gjennom skyvedørene, for hva i alle dager skulle jeg gjøre om han faktisk var der, hva skulle jeg si, var det egentlig noen tilstrekkelig grunn til å si noe som helst. 
   Han var ikke der, selvfølgelig var han ikke der. Musklene mine løste seg opp igjen, like letta som de var skuffa. Jeg snudde meg rundt og så klesbutikken på den andre sida av veien. Jeg så ham så tydelig for meg, den lange, slanke kroppen, de mørke klærne, skikkelsen som hadde blitt mindre og mindre for hvert steg han tok bort fra meg. Jeg var livredd for å gå inn dit og for å møte ham igjen, jeg blei skjelven bare ved tanken, samtidig som jeg visste at jeg faktisk ikke hadde noe valg.
   Jeg gikk ut igjen av kiosken, så meg kjapt for før jeg småjogga over veien. Håret mitt falt ned i ansiktet mitt da jeg kom over på fortauet på den andre sida, jeg dro det irritert vekk. 
   Lufta var tettere og varmere inne på klesbutikken enn den hadde vært på kiosken, til tross for de store, synlige viftene i taket. En enorm plakat av uttrykksløse, hengslete modeller hang over et bord med pent sammenbretta dongeribukser. Jeg kasta et kjapt blikk mot kassa. Ei blond jente med håret i en rotete hestehale stod der og pirka på neglelakken sin. Jeg svelga unna en klump i halsen og bevegde meg innover i lokalet. Florlette bluser og stroppekjoler hang langs veggene, til tross for at det fortsatt ikke var mer enn ti varmegrader ute. 
   Jeg stod foran et stativ med boksershortser da det skjedde.
   ”Trenger du noe hjelp?” var det noen som spurte, og jeg spant rundt, selv om det eneste jeg ville, var å snu meg rolig og beherska og se fullstendig kul ut.
   Det var Tobias. Han smilte først høflig, men da han kjente meg igjen, blei blikket hans liksom varmere, smilet mer oppriktig, munnvikene stakk plutselig djupere inn i kinna hans.
   ”Takk for sist”, sa han, og panikken greip meg. 
   ”I like måte”, klarte jeg litt mer enn å hviske, beina mine visna hen under meg, og jeg var sikker på at jeg skulle gå overende, men det skjedde ikke, det eneste som skjedde var at Tobias smilte igjen, denne gangen enda djupere.
   ”Stalker du meg, eller skal jeg hjelpe deg med å finne…” Han kikka forbi meg, ”… undertøy?” Han lo faktisk, jeg blei varm i ansiktet, typisk meg å rødme nå.
   ”Nei, jeg bare…” sa jeg på refleks, men klarte ikke å fullføre. Jeg visste at jeg aldri skulle gjort dette, å følge mine egne idiotiske impulser er så å si aldri en god idé, denne gangen intet unntak, og jeg så ned, granska støveltuppene mine etter noe å fylle ut tomrommet med, bare hva som helst, men hjernen min gikk i spinn, dette var akkurat som å ha tentamen, bare verre. 
   ”Jeg ser etter en gave til søstera mi”, ramla det omsider ut av meg.
   ”I avdelinga for herreundertøy?” sa Tobias og lo igjen, jeg blei stående og gape et sekund eller to, før Tobias sa: ”Neida, jeg bare tuller. Hva er det hun liker?”
   ”Hettegensere”, sa jeg.
   ”Okei.” Han dro liksom litt på o’en, som om han ikke trudde på meg, men han leda meg forbi salgsstativer og flere plakater av skulende modeller, til han stoppa opp og så rundt seg.
   ”Veit du, jeg trur faktisk ikke vi har sånn dritmange hettegensere akkurat nå. Vi har fått inn sommerkolleksjonen, og der er det liksom mest kjoler og topper og sånn.” Han så bort på meg, så smilte han igjen.
   ”Du har ikke vurdert å kjøpe ei bok, da? Eller ei plate?” spurte han.
   ”Hva kan du anbefale?” sa jeg før jeg rakk å tenke.
   ”Av plater? Motorpsycho, Sigur Rós, Ulver, sånn on top of my head, liksom.” Han smilte fortsatt. ”Men nå jobber jeg som du ser ikke i en platebutikk, da.”
   ”Sigur Rós?” sa jeg.
   ”Ja, islandsk post-rock-band”, sa han.
   ”Jeg veit hvem de er”, sa jeg, og greip muligheten som med ett åpenbarte seg, ”var du på konserten i fjor?”
   ”I Oslo? Selvfølgelig var jeg det”, sa han, og så: ”Kult at du også var der. For du var der, ikke sant? Det var derfor du spurte?”
   ”Selvfølgelig var jeg der”, sa jeg og brøyt ut i ettermiddagens første smil, ”jeg grein som en unge da de spilte Glósóli.”
   ”Godt at det ikke bare var meg. Trur kompisen min som jeg var der med trudde jeg var sånn sykt gay eller noe sånt”, sa han, før han la til: ”Ikke at jeg er homofob eller noe sånt, altså.”
   Pinlig stillhet, jeg smilte ned mot gulvet.
   Han kremta. ”Hva kan du anbefale av plater, da?”
   ”Sigur Rós”, sa jeg.
   ”Er Sigur Rós det eneste du hører på?” spurte han.
   ”Omtrent, i hvert fall akkurat nå”, sa jeg.
   ”Har du ei yndlingsplate av dem, da?”
   ”Takk”, sa jeg.
   ”Så du er ikke en sånn old school’er som meg som liker Ágætis Byrjun best?”
   ”Den er på andreplass.” 
   ”Selvfølgelig, du kan jo ikke si noe annet nå.” Han gliste.
   Noen få øyeblikks stillhet.
   ”Men hør på Motorpsycho. Bandet jeg spiller i er ganske inspirert av dem.”
   ”Spiller du i band? Jeg spiller bass”, sa jeg fort, kanskje litt for fort.
   ”Så kult! Hva heter bandet du spiller i?” Han smilte oppglødd.
   ”Altså, jeg spiller ikke i noe band.”
   ”Men du spiller bass? Er ikke bass et sånt instrument som bare folk som spiller i band spiller? Det er jo ingen som spiller bass bare sånn for moro skyld og for seg sjøl? Alle spiller jo gitar?” Tobias var lattermild nå, jeg trur jeg rødma igjen.
   ”Jeg spiller bass i musikktimene på skolen, og så hender det jeg blir igjen etter skoletid og spiller for meg sjøl”, sa jeg, jeg hadde aldri før tenkt over at det skulle være så innmari rart.
   ”Nice. Så du går musikklinja?” Tobias la armene i kors over brystet.
   ”Nei, jeg går på ungdomsskolen”, sa jeg og rødma antakelig igjen.
   ”Seriøst? Hvor gammal er du egentlig?” 
   ”Femten”, sa jeg med tynn stemme, jeg blei alltid tatt for å være yngre enn jeg var, og jeg var lavere enn mange av jentene i klassen.
   ”Åh!” Tobias lo kort, ”jeg bare… å ja. Okei.”
    Jeg fikla med en løs tråd på innsida av jakkelomma mi. 
   ”Kult å være femten, da”, sa Tobias.
   ”Ikke så veldig, egentlig”, sa jeg og lo uten å se på ham.
   ”Unnskyld, jobber du her?” Ei dame kom bort til oss, og Tobias så kort på meg før han snudde seg mot henne og gikk sammen med henne mot noen salgsvarer som lå i en kurv borte ved kassa, og jeg blei stående igjen og stirre etter dem, hva skulle jeg gjøre nå, hvor i all verden skulle jeg ta det herfra, og hva var det egentlig jeg dreiv med i det hele tatt, og hvordan kunne det være så vanskelig og så ufattelig lett på éi og samme tid å snakke med ham på denne måten, og hvem var han egentlig. Jeg iakttok ham fra avstand, konturene av ryggen hans under den grå hettegenseren, den lyse huden i nakken hans, hendene når han gestikulerte, fingrene hans var lange og senete med markerte ledd. Jeg prøvde å se for meg hvilket instrument han spilte, og det måtte være gitar, det kunne ikke være noe annet. Jeg så ham for meg på en scene i et røykfylt lokale, den mørke luggen hans var fuktig av svette, de blå øya fokusert på gitaren, det var en Fender Jazzmaster, selv om lydbildet for mitt indre øre bestod av grungete rock ’n’ roll. 
   Han stilte seg bak kassa, dama var i ferd med å kjøpe noe. Han bretta plagget pent sammen og la det i en plastpose med butikkens logo. Han rakte dama posen, og i et ørlite øyeblikk var hendene deres nære hverandre; det virka ikke som om hun brydde seg nevneverdig med det, men jeg fikk et innfall om at jeg også måtte kjøpe noe, bare for å kunne kjenne hvordan huden hans føltes, om den var varm eller kald, mjuk eller ru, selv om det bare var for et brøkdels sekund. Jeg raska med meg et par sokker i riktig størrelse og bevegde meg mot kassa.
   Han så på meg og smilte idet jeg kom bort.
   ”Sokker, ja”, sa han da jeg la sokkeparet på disken.
   ”De blir alltid borte i vaskemaskinen”, sa jeg, før jeg i et vilt øyeblikk kom på at om jeg kjøpte dette sokkeparet hadde jeg ingen grunn til å fortsette å henge rundt i denne butikken, ingen grunn til å spørre ham om hvilket instrument han spilte, hva slags musikk bandet hans spilte, hva bandet het, om de øvde på kulturhuset, kanskje øvde de på kulturhuset og så kunne jeg komme innom, jeg klarte sikkert å finne et troverdig påskudd.
   ”Det blir tjueni nitti, da”, sa han. 
   ”Hva heter bandet ditt?” spurte jeg uten å ta fram lommeboka.
   ”Vi bytter navn hele tida, men jeg skal si ifra når alle i bandet blir enige”, flirte han.
   Jeg skulle til å spørre rett ut, men han kom meg i forkjøpet: ”Vi spiller forresten på kulturhuset nå på fredag. Du må gjerne komme.”
   ”Jeg får se om jeg får tid”, sa jeg i et spontant forsøk på å spille kostbar, men jeg angra umiddelbart; det var så åpenbart at det var ingenting ved meg som skulle tilsi at jeg hadde venner å henge med eller planer å gjennomføre, og jeg trur nok han gjennomskua meg, for smilet hans var liksom litt ekstra lurt da han rakte meg den lille posen med sokkene. Handa hans var så vidt borti min idet jeg tok den imot, og jeg kjente det som et lynnedslag i miniatyrformat.