.gif)
Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.
Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.
Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!
TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.
Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?
Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.
Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.
