Februar 2023

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Hyttetur med Trine, Hannah, Siri og Elise (og før det et veldig trivelig hyttemøte på Barcode Street Food).

(Foto: Trine)

Innkjøp: Det eneste var et par sokker på Europris, haha, etter at Vibeke klarte å overtale meg til å bruke hele ti kroner på et nytt par i og med at de aller fleste sokkene mine er ekstremt hullete og jeg ikke klarer å kaste dem (det er en hel greie).

TV-serie: Etter gjentatte tips fra ulike hold om å se The Leftovers, ga jeg til slutt etter for trykket, og selv om jeg opplevde den som litt treig i starten, kom jeg skikkelig inn i det mot slutten av første sesong. Nå er det verdt å nevne at jeg er eksepsjonelt utålmodig når det gjelder TV-serier, og jeg blir gjerne litt demotivert når episodene varier i rundt en time hver når det ikke allerede fra første øyeblikk skjer nok av zany shit til å holde på oppmerksomheten min. Til gjengjeld ender jeg ofte opp med å syns at de langsomme seriene er de beste når jeg først investerer i dem. Jeg unnlot å se for eksempel Six Feet Under i mange år nettopp fordi jeg syntes den første episoden var så treig, men da jeg endelig satte meg ned for å se det ordentlig etter å ha flytta til Hauketo, viste det seg å være en av de beste seriene jeg noen gang hadde sett. Uansett, The Leftovers er skapt av blant andre Damon Lindelof, som sammen med J.J. Abrams og Jeffrey Lieber i sin tid skapte Lost, og The Leftovers har visse likheter med Lost, samtidig som det på meg virker som at serieskaperne har tatt med seg de elementene fra Lost som ikke funka og forbedra dem. For The Leftovers har noe av den samme mystikken, den samme spenninga, den samme urfrykten for det ukjente, men der Lost bare rota seg mer og mer bort i sitt eget plott (kanskje den egentlige grunnen til at serien fikk navnet Lost, hehe), avslører The Leftovers svara på hvert fall noen av gåtene vi introduseres for underveis, sånn at den holder på interessen vår. Man går tross alt overraskende fort lei av å bare bli mer og mer forvirra. Kort fortalt er premisset at noe som kanskje eller kanskje ikke er Bibelens the rapture inntreffer en dag i oktober 2011, og vi følger et knippe mennesker som tilhører de 98 prosentene som fortsatt er her. Jeg har i skrivende stund nettopp begynt på tredje og siste sesong, så jeg veit ennå ikke hvor mye mer som vil bli avslørt, eller hvor mye mer jeg vil at de skal avsløre, men foreløpig syns jeg serien klarer balansegangen mellom for mye og ikke nok godt. Pluss for musikk av Max Richter og en meget god hovedrolleprestasjon av Justin Theroux, som gjør en ekstremt annerledes rolletolkning fra sist jeg så ham.

Spill: Jeg har blitt inspirert av serieversjonen av The Last of Us til å endelig begynne å spille The Last of Us Part II. Jeg fikk det egentlig til jul for et par år siden sammen med det første spillet, men fordi det første spillet var en såpass intens opplevelse, orka jeg ikke å begynne rett på toer'n da jeg var ferdig med det. Men nå som jeg takket være HBO-serien igjen befinner meg i dette universet, har jeg omsider fått lyst til å få vite resten av historien – i tillegg til at jeg ser duster folk delvis spoile handlinga i oppfølgeren i kommentarfelt som handler om første sesong av TV-serien, og det vil jeg jo unngå. Og akkurat som forventa er også dette spillet en intens opplevelse. Egentlig funker det veldig bra å spille det parallelt med The Sims 4, haha, for når TLOU2 blir for voldsomt for meg, kan jeg roe ned pulsen min litt med The Sims etterpå. Men at det er vakkert og velskrevet er det ingen tvil om.

Film: Jeg ser knapt filmer lenger, og jeg må nok bare akseptere at det går an å ha filmsperre på lik linje med at jeg har boksperre. Da jeg var på besøk hos Vibeke så vi Frozen, fordi hun og de fleste andre jeg kjenner syns det er en skam at jeg har gått så lenge uten å se den. Egentlig bør jeg jo se flere av de nyere Disney-filmene uansett for å høyne kompetansen til quizlaget mitt, haha, for i den grad jeg har peiling på Disney, gjelder det bare filmene fram til slutten av nitti/begynnelsen av totusentallet. Syns uansett Frozen var en fin og morsom film med vakker animasjon, men for min del når den ikke opp til filmene fra Disney renessanse-æraen. 

Musikk: Caroline Polachek har gjort det igjen, og på sjølveste Valentinsdagen slapp hun et av de beste albuma jeg hørte i februar, Desire, I Want To Turn Into You. Den låta jeg liker best er åpningssporet Welcome To My Island, og Caroline har en helt egen evne til å skape utrolig fengende og allsangvennlig popmusikk som hun kombinerer med smarte tekster og en både imponerende og leiken vokalprestasjon. Jeg er usikker på om denne dama overhodet er i stand til å gjøre noe feil.