For omtrent ei uke siden sendte jeg dem en mail og ba dem om ei mer konkret tilbakemelding sånn at jeg veit hva jeg kan gjøre bedre til neste gang. De har ennå ikke svart. Jeg veit ikke om de kommer til å bruke halvannen måned på å svare på den mailen òg, eller om jeg får svar overhodet. Personlig har jeg en hypotese om at det kan være fordi jeg gikk for mye i detalj akkurat i de delene av teksten som handler om tortur, samtidig som jeg sjøl, som true crime-entusiast, helt ærlig føler at å utelate de ekstreme lidelsene ofra til gjerningspersonene gikk gjennom, ikke er å vise dem den respekten de fortjener. Jeg syns de fortjener at folk veit nøyaktig hva som skjedde med dem, for noe annet blir for meg å forskjønne sannheten. Jeg syns voldelige kriminelle fortjener at folk veit hva for slags grusomheter de er eller var i stand til å påføre andre mennesker, jeg syns ikke de fortjener å skånes fra å få sine mørkeste sider fram i lyset. Med dét sagt veit jeg jo at mange er uenige med meg om nettopp dette, og mener det er nettopp min innfallsvinkel som er den respektløse. Samtidig har jeg jo lyst til å være trofast mot mine egne prinsipper, og selv om man selvfølgelig er nødt til å tilpasse skrivestilen sin litt når man tar på seg kommersielle oppdrag, ville det ikke føltes riktig for meg å gå på akkord med meg sjøl. Jeg vil jo helst ansettes av noen som er enig med min måte å gjøre ting på, liksom.
Ikke desto mindre: det sugde å få avslag. Ikke bare fordi det å få avslag suger generelt og gir sjøltilliten en knekk, men også fordi jeg jo virkelig hadde lyst på jobben. I tilfelle det ikke allerede var klart: jeg søkte jobb som manusforfatter for et av Norges største podcastnettverk, en jobb som i seg sjøl hadde vært fantastisk, men så var det også snakk om bare én til to dager oppmøte per uke på fysisk arbeidsplass, resten kunne være hjemmekontor om jeg så ville. Og for noen som jobber aller best til de merkeligste tider på døgnet og aleine i de tryggeste omgivelsene jeg veit om, var dette faktisk perfekt. Det var til og med en fulltidsjobb som jeg helt oppriktig følte meg rusta til å takle! Jeg som alltid har tenkt at jeg aldri kommer til å klare å ha en fulltidsjobb!
Men alt dette betyr jo at dere kan få lese episoden jeg skreiv på denne bloggen isteden. Den var skrevet til Gangsterpodden, om du skulle få lyst til å høre for å sammenligne min episode med de andre episodene.
Samuel "Mad Sam" DeStefano var først og fremst kjent som lånehai for Chicago-mafiaen på 1950- og 60-tallet, men på grunn av sine sadistiske lyster og psykisk ustabile tilstand, kledde han kallenavnet sitt litt for godt. Pengeutpressing var nemlig langt ifra de eneste kriminelle tilbøyelighetene han hadde; fra tenåra og fram til hans død som 63-åring i 1973, bestod den såkalte merittlista hans i tillegg blant annet av smugling, bankran, blotting, voldtekt, tortur og drap.
JIM: Hei, og velkommen til en ny episode av Gangsterpodden. Jeg er Jim.
MORTEN: Og jeg er Morten.
J: Og jeg vet at dette ikke er første gangen vi sier det, men i dag skal vi faktisk snakke om en av de sykeste og mest brutale gangsterne vi har vært borti hittil.
M: Ja, for hvis det er noe denne podcasten har lært oss, så er det at det ikke er mangel på sadistiske psykopater innen organisert kriminalitet, og the man of the hour denne gangen er Samuel DeStefano, passende nok kjent som Mad Sam.
J: «Mad» som i gal?
M: «Mad» som i sprøyte, hakke gal. For når mafiaen syns du er gal, da er du faktisk gal sånn helt på ordentlig.
J: Men før vi går inn på nøyaktig hvor gal han var, så kan vi jo nevne at Samuel DeStefano ble født i 1909 i Streator, Illinois som barn av to italienske immigranter. Nok en italiensk-amerikaner, med andre ord.
M: Ja, det er noen av dem i mafiaverdenen. Familien hans flytta til Little Italy i Chicago da Samuel var liten, og det tok ikke lang tid før han begynte å henge med lokale gjenger. Da han bare var atten år, var Samuel DeStefano en av gjerningsmennene bak en gjengvoldtekt av den sytten år gamle jenta Frances Brooks. Uten å gå inn på altfor mange detaljer her, er det en del ting som tyder på at voldtekten var særdeles brutal, for da Frances Brooks ble funnet av politiet, hadde undertøyet hennes blitt revet i stykker, og hun blødde fra både munnen og skrittet. For denne voldtekten ble DeStefano dømt til tre år i fengsel.
J: Etter at DeStefano hadde sonet ferdig, var det rett ut tilbake på gata og til gjengene. I 1930, altså samme år som han slapp ut fra fengsel, ble han med i den beryktede Forty-Two Gang, ledet av Sam Giancana, den framtidige lederen av The Chicago Unit. Som medlem av the Forty-Two Gang, fikk DeStefano prøve seg innen et bredt spekter av forbrytelser, blant annet gambling, spritsmugling og ikke minst væpna ran. For et bankran i Wisconsin i 1933 ble han dømt til førti år i fengsel, men slapp ut igjen i 1944 etter å ha sonet i bare elleve år. Det var derimot tilbake igjen til fengsel for DeStefano i 1947 etter at han ble tatt for å ha solgt – av alle ting – falske rasjoneringskort for sukker. Det høres jo nesten litt søtt ut, men det var i løpet av dette fengselsoppholdet at han ble kjent med Paul Ricca og Louis Campagna, som begge var medlemmer av The Chicago Unit. Paul Ricca likte Sam DeStefano, og han ble en slags mentor for ham, og Paul Ricca mer eller mindre lærte DeStefano hvordan man skulle være lånehai for mafiaen.
M: Ja, fordi mafiaen visste selvfølgelig å utnytte gamblere som hadde tatt seg vann over hodet, så når gamblerne ikke lenger kunne få lovlige lån hos bankene for å finansiere spillevanene sine, henvendte de seg noen ganger til mafiaen, som deretter sendte lånehaier, utpressere og torpedoer etter dem om de ikke betalte tilbake i tide. Så da Sam DeStefano igjen slapp ut av fengsel, fant The Chicago Unit ut at han rett og slett var en formidabel ressurs på det området, i tillegg til at han var litt… ja, skal vi si utradisjonell?
J: Det er hvert fall én måte å si det på. Fordi der de fleste lånehaier foretrakk å innvilge lån til folk de visste at kom til å betale dem tilbake, hadde Sam DeStefano en klar preferanse for å gi lån til folk som hadde betalingsanmerkninger og høy gjeld. Dette var fordi noe av det aller beste han visste, nemlig var å torturere.
M: Og så begynte moroa.
J: Ja, i hvert fall for Sam DeStefano, ikke fullt så mye for ofrene hans. Som sagt foretrakk DeStefano å gi lån til høy-risiko-klienter nettopp i håp om at de ikke skulle betale tilbake, sånn at han fikk lov til å kose seg med å torturere dem. Og, som det kanskje går an å gjette seg til, var dette noe av grunnen til at han fikk kallenavnet Mad Sam.
M: Et av ofrene til Mad Sam var restauranteieren Artie Adler, som begikk dødssynden med å være for seint ute med å betale tilbake lånet han skyldte til The Chicago Unit. I kjelleren i boligen sin hadde Mad Sam DeStefano bygget et lydtett rom som rett og slett fungerte som et torturkammer, så det han gjorde, var å ta med seg Artie Adler til denne kjelleren. Her, hvor ingen kunne høre ham skrike, gikk Mad Sam til verks på Artie Adler med et av sine favoritt-torturinstrumenter, nemlig sin trofaste ishakke.
J: Men, heldigvis kan vi vel si, rakk Artie Adler å dø av hjerteinfarkt før Mad Sam fikk fullbyrdet arbeidet. Liket av Artie Adler ble dumpet i kloakken, og siden dette foregikk om vinteren, frøs liket fast, og det ble ikke funnet før på våren, da The Department of Sanitation ble kontaktet i forbindelse med tette rør. Årsaken til disse tette rørene viste seg altså å være liket av Artie Adler, som takket være frosten var perfekt bevart. Det var derimot ikke alle ofrene til Mad Sam som døde.
M: Det er helt riktig, og en av dem som faktisk overlevde en såkalt økt med Mad Sam, var pengeinnkreveren Peter Cappelletti, som visstnok prøvde å stikke av med 25 000 dollar som tilhørte Mad Sam og The Chicago Unit. Mad Sam tok med Peter Cappelletti til restauranten Cicero, som var eid av broren til Mad Sam, nemlig Mario DeStefano. Her ble Cappelletti kledd naken, lenka fast til en radiator, og holdt som fange i tre dager, og i løpet av disse tre dagene ble han selvfølgelig utsatt for juling og tortur. På kvelden den tredje dagen ringte Mad Sam til familien til Cappelletti og inviterte dem på middag på Cicero til ære for Cappelletti. Familien ante fred og ingen fare, og da de ankom restauranten og spurte hvor Peter Cappelletti var, ble de fortalt at han ville dukke opp straks. Etter at de alle hadde inntatt en flereretters italiensk middag, ble den forbrente og forslåtte Peter Cappelletti hentet fram, før Mad Sam DeStefano urinerte på ham foran hele familien. Ifølge enkelte kilder skal Mad Sam også ha tvunget familien til å urinere på Cappelletti. Dette førte til at Cappelletti lovte å gjøre opp for seg, og Mad Sam slapp ham fri sånn at han kunne statuere et eksempel for andre som vurderte å lure til seg penger.
J: Mad Sam var så gal og sadistisk at han aldri ble en «made man», for Chicago-mafiaen innså at han var altfor ustabil til å kunne være en del av den harde kjernen. Ifølge Charles Crimaldi, som var en av mafiakollegaene til Mad Sam, var Mad Sam en djeveldyrker. Charles Crimaldi sa at Mad Sam var overbevist om at han var Satans disippel, og han skal ha bedt bønner til Satan på samme måten som kristne ber til Gud, og etter en slik bønn kom Mad Sam tilsynelatende i en slags transe der han trampa rundt, svor og banna, smalt knyttnevene i gulvet, sikla og skumma rundt munnen. Charles Crimaldi kunne også fortelle at Mad Sam pleide å gå med briller til tross for perfekt syn, bare for at folk skulle tro at han så dårlig. På denne måten kunne han ta av seg brillene og observere alt rundt seg mens folk rundt ham gikk ut fra at han ikke fikk med seg en damn shit. Også ifølge Crimaldi hadde Mad Sam som fritidssyssel å kjøre rundt på avsidesliggende landeveier for å se etter steder å begrave framtidige lik. Han likte også å dra til gårder der de holdt griser, og der kunne han tilbringe opptil en time mens han betrakta grisene og dagdrømte om å mate dem med menneskelige levninger.
M: Ja, og kanskje var det fordi at han faktisk hadde en pakt med djevelen at han var i stand til å drepe sin egen bror. Det skal vi få høre mer om etter en kort pause.
PAUSE
M: Velkommen tilbake til Gangsterpodden. Før pausen fikk vi høre at Mad Sam angivelig var en djeveldyrker som også på fritiden stort sett tenkte på og dagdrømte om drap og tortur. Helt sinnsfrisk var han nok uansett ikke, for i 1955 beordra den tidligere nevnte Sam Giancana, som på dette tidspunktet var høyt oppe i Chicago Unit-hierarkiet, drapet på Michael DeStefano, som altså var lillebroen til Mad Sam. Denne ordren adlød Mad Sam uten å mukke, og da politiet avhørte ham om dette drapet, skal Mad Sam bare ha fnist ukontrollert.
J: Dette med en hensynsløs sadist som fniser ukontrollert er liksom et helt nytt nivå av creepy.
M: Det kan du si. Fyren var rett og slett råskummel. Han fant tilsynelatende enorm nytelse i å ydmyke og torturere andre, også bare for moro skyld og helt uten grunn. For hvis det ikke var grunnlag for noe tortur, fant han andre måter å få utløp for sadismen sin på. For eksempel var det en FBI-agent ved navn William F. Roemer som ikke sjeldent var hjemme hos Mad Sam DeStefano. Når det dukka opp et nytt lik, var Mad Sam en av de første Roemer henvendte seg til. Hver gang Roemer dro hjem til ham, åpna Mad Sam døra for ham kledd i pysj, men pysjen var alltid litt åpen, sånn at deler av eller hele kjønnsorganet hans var synlig. Så ble altså Roemer bedt inn, og kona til Mad Sam serverte kaffe. Roemer tenkte over at han syntes kaffen smakte litt rart, men avfeide hele greia med at det sikkert bare var fordi den var lagd av italienske kaffebønner. Men seinere, via en informant, fikk Roemer vite at Mad Sam hadde gått rundt og skrytt av at hver gang det dukka opp en FBI-agent på døra, urinerte Mad Sam i kaffen hans.
J: Og hvis du syntes dét var drøyt, så er det bare å glede seg til denne lille Mad Sam-anekdoten; det å servere tissekaffe til FBI-agenter var dessverre ikke det verste den stakkars kona til Mad Sam ble tvunget til å gjøre. En gang Mad Sam av en uviss grunn ble sint på henne, dro han i raseri ut på en kjøretur. Mad Sam kjørte opp til den første og beste fyren han fant, pekte en pistol på ham og beordra mannen inn i bilen. Denne mannen, som hadde vært på vei hjem fra jobb, ble deretter kjørt hjem til huset til Mad Sam, der Mad Sam, med pistolen i hånda, tvang kona si til å utføre oralsex på denne fremmede mannen, rett og slett for å lære henne en lekse. Da det hele var over, var den fremmede mannen naturlig nok temmelig opprørt, og fordi han var livredd for å bli anklaget for voldtekt, løp han til nærmeste politistasjon og fortalte hva som hadde skjedd.
M: Men, heldigvis for de fleste som hadde noe med Mad Sam å gjøre, skulle et drap begått i 1963 være begynnelsen på slutten for ham. Leo Foreman, som hadde en streit jobb som eiendomsmegler på dagtid i tillegg til at han hadde en litt mer luguber sidejobb som pengeinnkrever på vegne av Mad Sam, møtte sitt grusomme endelikt etter en krangel inne på sitt eget kontor. Leo Foreman og Mad Sam hadde hatt flere uoverensstemmelser i løpet av den siste tiden, men den utløsende årsaken til akkurat denne krangelen skal ha vært at Mad Sam hadde funnet bevis på at Foreman hadde rota med noen av pengene til Mad Sam. Da Mad Sam konfronterte Foreman, innrømte Foreman at det var mulig at han hadde begått noen matematiske feil. Dette gjorde Mad Sam fly forbanna, og når noen som heter Mad Sam og som er kjent for å torturere folk til døde står og skriker til deg, da er det naturlig å bli litt redd. Leo Foreman gjorde det som sannsynligvis enhver gangster i hans situasjon ville gjort; han dro fram pistolen sin. Med pistolen pekende på Mad Sam beordret Leo Foreman ham ut av kontoret sitt, og i de neste ukene prøvde Foreman, forståelig nok, å holde seg unna Mad Sam.
J: Dessverre så fungerte det ikke i lengden. Foreman ble etter hvert kontaktet av noen av undersåttene til Mad Sam som fortalte ham at Mad Sam var villig til å tilgi ham hvis han betalte tilbake det han skyldte og hjalp dem med å planlegge et ran. Foreman valgte å stole på dem, og da han kom til huset til Mario DeStefano, som altså var en av brødrene til Mad Sam, ble Foreman bedt av Mario DeStefano om å bli med ned i kjelleren, der Mario DeStefano visstnok hadde bygd et nytt bomberom han gjerne ville vise fram. Foreman begikk selvfølgelig en enorm tabbe da han ble med ned i kjelleren, for der nede ble han skutt av både Mario DeStefano og den tidligere nevnte Charles Crimaldi, som altså jobbet for Mad Sam. Deretter dukka en tredjemann opp, Tony Spilotro, som helt fram til da hadde gjemt seg, og også Tony Spilotro skjøt Leo Foreman.
M: I voldsomme smerter etter å ha blitt skutt av tre menn, ble Leo Foreman liggende på gulvet, men han var altså fremdeles i live. Først da var det at selveste Mad Sam bestemte seg for å komme fram fra gjemmestedet sitt. Kledd i pysj og med sin elskede ishakke for hånden gikk Mad Sam rett bort til Foreman, tok tak i ansiktet hans og sa til ham at han skulle ofre ham til Satan. Mad Sam stakk Foreman med ishakken totalt tjue ganger. I tillegg ble Foreman slått med hammer på knærne, skåret opp med slakterkniv, og skutt gjentatte ganger i rumpa, visstnok mens Foreman skal ha tryglet Mad Sam om å drepe ham. Etter at Foreman omsider var død, var gutta i så godt humør at de fortsatte med å skjære klumper av kjøtt fra armene hans, før liket ble stappet inn i bagasjerommet på en bil og til slutt dumpet på åpen gate.
J: Sannsynligvis var Mad Sam såpass høy i hatten at han trodde han skulle komme unna med det, men både han, broren hans Mario DeStefano og Tony Spilotro ble arrestert for drapet ti år seinere, i 1973. FBI hadde lyktes i å få den fjerde gjerningsmannen, Charles Crimaldi, til å vitne mot sine tidligere mafiakollegaer, og på grunn av forklaringene til Crimaldi, måtte Mad Sam møte til en såkalt pretrial, som er en slags forhåndsrettssak før den egentlige rettssaken. Kan du gjette hva slags antrekk Mad Sam hadde tatt på seg i anledning denne forhåndsrettssaken?
M: Jeg både håper og håper ikke at det er pysj.
J: Pysj er helt riktig. Mad Sam DeStefano ankom rettsalen på båre, kledd i yndlingsantrekket pysj, og var fast bestemt på å være sin egen advokat. Og ikke nok med det: mens han altså forsvarte seg selv, gjorde han det mens han snakket gjennom en ropert. Lederne av The Chicago Outfit fikk med seg hele spetakkelet, og uansett hvor dyktig Mad Sam var på å få folk til å betale, bestemte de seg for at han faktisk var altfor gal og at galskapen hans utgjorde en fare for resten av dem. Dermed ble det bestemt at Mad Sam DeStefano måtte dø.
M: Hovedrettssaken skulle finne sted den 30. april 1973, så omtrent to uker før, den 14. april 1973, kjørte de to andre tiltalte, altså Mad Sams bror Mario DeStefano og Tony Spilotro, hjem til Mad Sam. Ifølge en FBI-teori, hadde Mad Sam blitt fortalt at de to skulle komme hjem til ham for å diskutere en plan om å drepe tysteren Charles Crimaldi. Da Mad Sam, som var inne i garasjen, hørte at det kom en bil, gikk han ut i innkjørselen for å ta imot Mario DeStefano og Tony Spilotro. De to mennene kom ut av bilen og gikk mot Mad Sam, og da de bare var noen meter unna hverandre, gikk Mario DeStefano ut til siden, og avslørte dermed at Tony Spilotro bar på ei hagle. Tony Spilotro skjøt først Mad Sam i armen, deretter i brystet. Da politiet seinere samme dag fant Mad Sam, lå han på ryggen i garasjen, blødd i hjel. Mario DeStefano og Tony Spilotro ble forøvrig frikjent for drapet på Leo Foreman, og ingen ble noen gang arrestert for drapet på Mad Sam DeStefano.
-
KILDER:
Så dumt at du ikke fikk jobben, skjønner at avslaget var kjipt og særlig når jobben virket så ideell for deg. Håper det at denne jobben var så ideell betyr at det finnes andre jobber som kan være like godt tilrettelagt for deg og dine behov og interesser.
SvarSlettSyns podcast-teksten din var veldig god.. Den var interessant og godt skrevet og også svært lærerik. Dessuten var dialogen naturlig nok til at det føltes som om jeg kunne høre podcasten oppe i hodet mitt og den fikk meg også til å sette ganske pris på at det ikke finnes noen Mad Sam i livet mitt, for han virka ikke det spor trivelig.
Ja, om ikke annet har denne erfaringa lært meg at det faktisk fins jobber der ute som jeg kunne trivdes i og som kunne hatt nytte av kompetansen min!
SlettOg takk skal du ha, jeg syns jo sjøl jeg løste denne oppgaven ganske godt, så derfor litt ekstra skuffende at jeg ikke nådde opp (: