“Hjelp, hjelp, hjelp, hjelp, hjelp”, hvisket jeg da jeg stod utenfor huset til Ole. Jeg hadde akkurat ringt på og nå ventet jeg på at den vakreste gutten i universet skulle åpne.
Døra gikk opp og verdens peneste smil møtte meg.
Jeg mistet munn og mæle. Det var ham! Gutten fra tegningen! De var helt like! Nok en gang slo det meg hvor utrolig god Pernille var til å tegne.
”Hei… Er det du som er Stan?” spurte Ole blidt.
”J-ja…” stammet jeg fram og greide ikke å ta øynene vekk fra ham. Han var virkelig det nydeligste jeg noen gang hadde sett.
Smilet hans var helt utrolig. Dessuten hadde han kritthvite tenner på en perlerad, det vil si, ikke en eneste av tennene hans var skjeve.
Hvor vakkert smilet hans enn var, var øynene hans akkurat like perfekte. De var mørkebrune og dype, akkurat som de helt fantastiske øynene på tegningen som jeg hadde sett inn i utallige ganger før.
Verken Ole eller jeg visste vel egentlig helt hva vi skulle gjøre. Jeg var jo helt satt ut av den blendende skjønnheten (Ja, jeg tar faktisk så hardt i, det var ikke overdrevent!) til Ole og Ole visste vel egentlig ikke helt hva han skulle gjøre med ei jente som bare stod der og glodde på ham som om han kom fra Mars. Han trodde sikkert at jeg syntes han var skikkelig rar. Han skulle bare visst, han!
”Eh… kom inn!” sa Ole til slutt etter å ha fått summet seg litt og vek litt til side så det ble plass til meg i døra. Jeg trådde innenfor dørterskelen og kom inn i et helt vanlig hjem.
”Jeg er ikke egentlig så veldig god til å lage mat, men jeg har en Grandiosa i fryseren, bare vent, så skal jeg ta den opp…” sa Ole og vimset inn på kjøkkenet.
”Nei, jeg er ikke sulten”, sa jeg. Det er kjøtt på Grandiosa, vet du.
”Nei vel”, sa Ole og så litt rar ut, men så trakk han på skuldrene og sa: ”Kanskje du heller vil… hm… Jeg hadde jo egentlig forutsett at vi kunne spise Grandiosa, jeg, da, men kanskje du heller vil… Vil du se på hunden min?” spurte han etter en liten stund.
”Ja!” utbrøt jeg. Jeg er glad i dyr.
Jeg fulgte etter Ole lenger inn på kjøkkenet og så en bull terrier som lå sammenkrøpet i en kurv.
”Å, så søt!” sa jeg med en gang.
”Ikke sant?” sa Ole stolt og gikk bort til den.
”Hva hetter han?” spurte jeg.
”Hun, det er hun. Hun heter Victoria”, sa han.
”Det samme som meg!” utbrøt jeg og plutselig var det ikke like ille å hete Victoria lenger.
”Kult!” sa Ole og ropte på hun som lå i kurven. Hun løftet på hodet og så på Ole. Ole kom bort til henne og klødde henne bak øret og forklarte at det likte hun. Jeg kom bort til henne og strøk henne over hodet og som takk, slikket hun hånden min. Jeg ble glad i henne med en gang! Maken til kosete bikkje, a’ gitt!
”Er Pernille bestevenninnen din?” lurte Ole på.
”Ja, det er hun.”
”Da er du heldig som har en så snill og grei bestevenninne!” sa Ole og jeg nikket med et smil.
Hva skulle jeg egentlig si? Jeg mener, hva sier du til en vilt fremmed og ikke altfor utadvendt gutt? Han var ikke sjenert, altså, men han var ikke akkurat sånn som Roger heller.
Roger, ja. Hva hadde jeg sagt til han i begynnelsen? Hm, tenke, tenke… Å… Ingenting. Roger hadde tatt seg av snakkingen, han var jo like sjenert som en ordentlig julenisse er tynn, så den saken var jo grei.
Da kom jeg på noe! Noe alle gutter hadde og som jeg elsket… NEI, det er ikke det du tror det er.
”Har du playstation?” spurte jeg.
”Nei, er det sånn spillegreie?” spurte Ole.
Jeg nektet å tro det! En gutt som ikke hadde playstation og som at på til ikke visste hva det var!
”Eh, ja”, sa jeg, det var jo sant.
”Å, skjønner. Jeg har ikke greie på sånne ting, skjønner du. Jeg greier ikke Internett eller data i det hele tatt for ikke å snakke om sånne spilledingser. Ikke en gang en mikrobølgeovn! Eller, ok, da, en mikrobølgeovn, så, men ikke stort mer enn det heller”, forklarte Ole.
Hjelp, hva slags gutt var egentlig Ole? Annerledes fra de jeg kjente, i allefall. Men han var også mye penere enn alle de jeg kjente, så jeg følte liksom at det var greit.
”Vil du høre på litt musikk?” spurte Ole.
”Ok”, sa jeg og trakk på skuldrene. Passet meg fint, det, jeg elsket musikk.
Jeg ble med Ole opp på rommet hans som igrunn var litt forskjellig fra de fleste andre gutterom. Ja, ikke det at jeg har vært inne på så veldig mange heller, men jeg innbiler meg i hvertfall at de fleste er ganske rotete, men ikke Ole sitt. Her var alt i sin skjønneste orden, ikke et støvkorn noe sted.
Ole gikk bort til cd-spilleren sin og jeg spurte ham om hva slags musikk han likte. Inni meg ba jeg: Ikke listepop, ikke listepop, ikke listepop… Jeg kan ikke fordra listepop. Jeg liker å høre på pop noen ganger, men greier du ikke å se hva pop har blitt til? Pop var noe helt annet før. Beach Boys, for eksempel, det var musikk, det.
”Pop”, sa Ole og jeg ble skikkelig sur, men i stedet for å vise det, smilte jeg et veeeldig anstrengt og stivt smil, nikket og sa: ”Ok”.
”Yndlingsgruppen min er R.E.M.”, fortsatte Ole og jeg takket Gud for at det ikke var Britney, Shakira, Avril Lavigne eller annen møkk. For alt jeg visste, kunne jo R.E.M. også være noe møkk, jeg hadde ikke hørt noe av dem tidligere, men det var takk og lov ikke listepop. Det har jeg aldri likt.
”Imitation of Life er en fin sang”, sa Ole og satte den på og den var helt grei (Takk, Gud…).
Plutselig lyste Ole opp i et smil.
”Vi kan spille Trivial Pursuit!” sa han.
”Hva er det?” lurte jeg på.
”Vet du ikke det? Det er et spill, et brettspill”, forklarte Ole.
”Ok, det kan vi godt”, sa jeg og prøvde å høres blid og hyggelig ut.
Det var et spørrespill. Ganske kjedelig, etter min smak, men det ville jeg ikke si. Kanskje jeg hadde Ole på kroken nå og da var jeg i så fall veldig nær å nå min største drøm. Hvis en feil replikk, som ”dette var kjedelig”, kom til å ødelegge alt sammen, var det best å holde negative kommentarer inni seg.
”Det er mørkt!” sa Ole. Ja vel, og så? Det var mørkt, ja, månen holdt på å stå opp, men hva hadde det med saken å gjøre?
Ole reiste seg brått opp, skrudde av cd-spilleren og gikk med raske skritt ned trappa. Jeg fulgte etter som best jeg kunne. Jeg trodde jo at han skulle ned en liten tur, men tror du ikke den luringen skulle ut, da? Mitt på svarte natta, eller kvelden, i allefall.
”Hvor skal du?” spurte jeg ute.
”Bli med meg ned til brygga, jeg har en båt der”, sa Ole.
”Eh, ok!” sa jeg og ble med.
Ned på brygga gikk vi mens fullmånen skinte med et trolsk lys. Stemningen var perfekt.
Ole hoppet opp i båten sin og rakte meg hånda med et så fantastisk smil at jeg ble helt mo i knærne. Jeg tok hånda hans og hoppet etter. Det kom et lavt skvulp idet båten beveget seg litt.
Da Ole begynte å løsne fortøyningen, spurte jeg om vi ikke skulle ha redningsvester. Ole smilte så jeg ble helt svimmel og sa med en så herlig stemme at jeg trodde jeg skulle besvime: ”Hvor romantisk er det egentlig å sitte i måneskinnet i en båt med store redningsvester?”
Jeg tror det var det som brøt isen mellom oss og jeg sluttet å oppføre meg så anspent som om jeg gikk på et minefelt og begynte å le.
Ole startet påhengsmotoren og satte av gårde mens båten kruset gjennom de små bølgene som slo mot den.
Da vi var kommet litt ut, stoppet han båten og så på meg med det blikket. Han sa: ”Stan… Victoria… Jeg syns du er utrolig søt”. Søt, ja vel? Jeg? Uansett, bedre enn ingenting, og jeg smilte et smil som av en eller annen merkelig grunn kom helt av seg selv og sa: ”I like måte. Faktisk er du den skjønneste fyren jeg noen gang har sett!” Ole smilte, lente seg fram mot meg og… Han kysser meg, han kysser meg! hvinte jeg inni meg, men så begynte båten å vugge litt og det var nok til å bryte fortryllelsen som hadde oppstått og jeg forbannet den lille brisen som tidligere hadde virket så frisk og lett.
Stakkar Ole ble litt rar igjen, kremtet, virret med hodet og sa: ”Kanskje vi burde komme oss inn til land igjen”.
”Ja, det er vel sikkert lurt”, sa jeg, mest for å ha noe å si. Om jeg syntes det var så lurt, var vel egentlig en annen sak.
Da vi var framme ved brygga igjen og vi gikk ut av båten, tok Ole meg (Trøste og bære…) i hånda før jeg gikk og sa: ”Da ses vi vel igjen en gang”. Så… Hva tror du? Ja! Ja, han kysset meg! På kinnet, riktignok, men det var nok til at jeg følte hvor utrolig myke og deilige leppene hans var og jeg fantaserte om hvordan det ville vært å kysse dem.
”Ha det, da!” sa Ole til meg og smilte og jeg hvisket vel et lite ”ha det” jeg også, men akkurat da var jeg så omtumlet at jeg igrunn ikke husker helt.
Jeg trasket bortover gatene i Ålesund. Det var igrunn ganske kaldt og jeg hadde kanskje vært litt vel modig når jeg hadde tatt på meg singlet og skjørt om høsten.
Skjørtet, ja. Det likte jeg ikke. Det var et mareritt å bevege seg i. Hadde jeg tatt den skotskrutete med folder på, hadde alt gått så mye lettere, men dette skjørtet var lengre og smalere og gjorde at jeg hadde skikkelig problemer!
Der var huset til besteforeldrene. Jeg gikk mot det.
”Nå?” sa Pernille idet jeg åpnet døra. Pernille stod på terskelen med armene i kors.
”Slipp meg inn, så skal du få vite alt sammen!” sa jeg og Pernille gliste idet hun flyttet seg.
”Se her!” sa Pernille og pekte opp i sofaen. Der lå det godteri, potetgull og brus så det holdt i mange år framover.
”Her kan vi kose oss litt mens du avlegger rapport!” sa hun og jeg smilte idet vi hoppet opp i sofaen, men før det, var jeg raskt oppe og skiftet til ei bukse. Lange skjørt med rysjer var, som du sikkert har fått med deg, ikke drømmeplaggene, akkurat.
”Kysset han deg?” var det første Pernille ville vite da vi hadde plassert oss selv i sofaen.
”Ja, på kinnet”, sa jeg og kjente at jeg rødmet lett idet jeg sa det.
”Woohoo!” ropte Pernille og det førte til at jeg satte opp i et bredt glis og rødmet enda mer.
”Hvor er forresten besteforeldrene dine?” spurte jeg.
”De har gått og lagt seg. Snakket om å ta en dag sammen med oss i byen i morra, men det er ikke interessant. Det er nemlig det du har å fortelle!” sa Pernille.
”Men jeg har jo fortalt deg det!” sa jeg.
”Hva da? At han kysset deg? Du, nå må du gi deg! Jeg nekter å tro at det eneste dere gjorde i løpet av kvelden var å kysse!” sa Pernille og jeg lo. Så det for meg.
”Men hva vil du vite, da?” lurte jeg på.
”Overraskelsen, for eksempel. Han hadde jo lovt deg en overraskelse”, sa Pernille.
”Å, ja, den, ja. Tror det var en måneskinnstur i båten hans”, svarte jeg.
”Jøss, så koselig! Fisket dere?” spurte Pernille.
”Eh, nei. Vi bare kjørte litt rundt og så stoppet han litt ute og da så han meg dypt inn i øynene, hans fløyelsmyke stemme hvisket…”
”Gi deg, da!” avbrøt Pernille, ”du har da aldri vært så glad i klisjeer du! Hva har skjedd med deg?” Jeg la meg bakover og stirret opp i taket og sa: ”Pernille, jeg tror jeg er forelsket!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar