Marsteintekst

Jeg husker ikke lenger hva jeg nevner og ikke nevner, men jeg er hvert fall sikker på at jeg har nevnt kurset med Bjarte Breiteig jeg var på tidligere i år. Vel, greia er at jeg fikk såpass mye ut av det kurset at jeg umiddelbart meldte meg på et nytt kurs som Nav også sponsa for meg, så bare noen uker seinere begynte jeg på kurs med Trude Marstein. Nå er også det kurset over. Forhåpentligvis klarer jeg å sette meg ned med novelleprosjektet mitt i løpet av sommeren og rydde skikkelig opp i det. Jeg er egentlig ikke redd for at jeg ikke skriver godt nok – det er i hvert fall ikke der hovedvekta av frykten min ligger – jeg er mest redd for at hele systemet i stadig økende grad favoriserer andre typer personer enn meg. Det virker som at det er lettere å gi ut bøker hvis man har det riktige nettverket, kjenner til de rette bakdørene, enn om man bare håper på å bli plukka ut fra en uendelig stor bunke med innsendte manus som det virker litt tilfeldig hvem som faktisk leser.

Jeg skal ikke bruke for mye tid på å snakke om akkurat dette akkurat nå, gud veit at jeg allerede har snakka temaet i hjel her inne før. Isteden tenkte jeg å dele litt løsreven tekst med dere. Trude Marstein ga oss spontanoppgaver i løpet av kurskveldene, og personlig anser jeg det ikke som veldig sannsynlig at jeg kommer til å bruke disse tekstene til noe direkte, men hvem veit. Nå fins de hvert fall. Om ikke annet beviser de for meg at jeg er god til å produsere tekst fort. Alle disse tekstene blei skrevet i løpet av maks ti minutter. Igjen: det virker ikke som at problemet er at jeg ikke er god nok.

Men hva veit vel jeg.

Les disse bruddstykkene som dere vil:

Lysforurensinga gjør himmelen rødsvart, gulsvart, stjerneløs. Jeg veit ikke om det jeg hører i det fjerne er ville dyr eller biler, her oppe høres alt like fryktinngytende ut uansett. 

   «Der er du jo», sier du. Du setter deg ned ved siden av meg, du har på deg caps selv om sola gikk ned for lenge siden, Ed Hardy-capsen, den vi har krangla så mye om, den jeg syns det er flaut at du bruker og som du likevel, eller kanskje nettopp derfor, fortsetter å bruke.

   «Det var ikke meninga at du skulle finne meg», sier jeg. Varmen er av den typen som føles som om den har masse, som om den aktivt trykker meg ned i bakken. 

   «Det skjønte jeg», sier du, når jeg tenker meg om har jeg egentlig ikke sett deg bruke den siden den festen hos Anna den gangen, den gangen jeg kyssa Alex mens du og de andre var opptatt med å se på salamanderen, jeg har fortsatt ikke fortalt deg om det kysset, selv om jeg har fortalt deg om så godt som alt annet pinlig og jævlig jeg har gjort.

   «Men så fant du meg likevel», sier jeg. Jeg har sandkorn under føttene, jeg burde tatt et annet skopar. 

   «Jaggu», sier du, du er for eksempel den eneste som har hørt om den gangen jeg satte fast fargestiften i rumpa den gangen da jeg var tenåring og som jeg nesten ikke fikk ut igjen, jeg måtte få Tobias til å hjelpe meg med det, du veit dét, men du veit ikke om kysset mellom Alex og meg, selv om det ikke var noen big deal en gang.

   «Tok du bilen», sier jeg. Jeg sitter stille, men ikke stille nok, bakken beveger seg fortsatt under meg.

   «Ja», sier du, dessuten var jeg i min fulle rett til å kysse ham, du hadde tross alt bare klagd og sutra hele den dagen, og så hadde du gått rundt med den blodharry capsen bare på pur f, ikke tatt den av selv om jeg ba deg om det, selv om sola etter hvert gikk ned den gangen akkurat som den har gjort nå.

   «Kjørte du motorveien», sier jeg.

   «Nei», sier du.

   «Hvorfor ikke», sier jeg.

   «Fordi jeg leita etter deg, jeg visste jo at jeg ikke kom til å finne deg langs motorveien», sier du.

   «Du er jo så glad i å kjøre på motorveien», sier jeg.

   «I og for seg», sier du.

---

Bobbi har overtalt meg til å bli med på kjøpesenteret, selv om ingen av oss liker kjøpesentre, fordi den konkrete forsterkeren han skal kjøpe kun er inne på lager på denne spesifikke butikken, og han har ikke lyst til å betale to hundre kroner i frakt for å få den sendt fra lageret. Jeg mistenker at han håper at å gå inn i musikkforretningen skal inspirere meg til å ta min egen musikalske hobby mer på alvor, og han veit uansett hvor godt jeg liker å sitte på med ham mens han kjører på motorveien, så jeg trekker pusten, setter på meg de støykansellerende hodetelefonene og går ved siden av ham inn skyvedørene, og vi har ikke gått mange skritta før blikket mitt faller på den glorete reklameplakaten utafor fitness-sjappa, den som selger manualer og proteinpulver og er bemanna av solbrune menn i ettersittende overdeler. «STRONGMAN» heter den visst, denne vidunderkuren jeg ikke forstår om er en drikk eller noe helt annet

---

Jeg har ikke engang stilt klokka ennå og jeg fikk ikke med meg hva piloten sa og sommeren i Norge gjør det uansett ganske krevende og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har vært våken og jeg skulle ønske jeg hadde råd til taxi eller i det minste flytoget og før jeg i det hele tatt har registrert hvilket klokkeslett det står på togtavlene på perrongen ser jeg Tobias. Det er ikke engang sånn at jeg et øyeblikk lurer på om det er ham eller ikke, jeg kunne kjent ham igjen fra hvilken vinkel som helst, ikledd hvilke klær som helst, det er ingen andre som står med knekk i hofta akkurat sånn, han fingrer med en snusboks, har tydeligvis slutta å røyke, han er det siste mennesket i verden jeg orker akkurat nå, men han har sett meg i sidesynet sitt og snudd seg før jeg har rukket å planlegge en tilbaketrekningsmanøver og han sier «Nei men!».

   «Halla», sier jeg med en stemme som er prega av å ikke ha vært i bruk på gud veit hvor mange timer nå.

   «Jeg visste ikke at du skulle hjem», sier han, det er ingen steder å gjemme seg.

   «Bare en kjapp tur, derfor jeg ikke har sagt det til noen, skal bare ha noen møter, bare», sier jeg.

   Han blir stående og nikke og tygge seg på leppa.

   «Slutta å røyke?» Jeg nikker mot snusboksen han fortsatt flytter mellom hendene.

   «Har visst det», sier han.

   «Og du som alltid snakka om hvor digg det var med en røyk etter et godt måltid», sier jeg.

   «Jeg spiser bare take-away for tiden», sier han. 

---

Slutt:

Det må være femten år siden min forrige kjøretime, jeg kom aldri så langt som å faktisk kjøre opp. Stadig har jeg gjentagende drømmer om at jeg kjører bil, hvor ubehagelig det er, hvor lite kontroll jeg har, at alle forventer at jeg skal klare det, men at jeg er livredd hele tida, det er bare flaks som gjør at jeg aldri havner i grøfta, kjører på fotgjengere eller sjøl blir påkjørt. Sånn sett føles det utrolig lite logisk at jeg nå sitter i bilen til Bobbi, har kjørt den ganske langt til og med før jeg omsider stoppa her ved siden av fotballbanen, det er noen barn i gang på den, fire – fem stykker, de tar tilsynelatende ikke notis av meg, for alt de veit er jeg bare en voksen i en bil, de har ikke kompetanse til å bedømme at parkeringa mi bør tilsi at jeg ikke veit hva jeg driver med. Kanskje angrer jeg til og med, jeg veit ikke. Kanskje kan jeg bare gå ut av bilen nå og hoppe på en buss hjem igjen, eller jeg trenger ikke heller å dra hjem, jeg kan dra et helt annet sted. Bobbi kommer til å anmelde biltyveriet. 

Begynnelse:

TV’en står på, noen er i ferd med å begraves, en europeisk kongelig, trur jeg, jeg har ikke oversikt over hvilke monarker som hører til hvor. Bobbi er på kjøkkenet nå, etter lydene å dømme tar han oppvaska for hand til tross for at vi har oppvaskmaskin, han satte bare på TV’en og lot meg være aleine med den, han følte vel det var en passende straff til meg etter at jeg lot sokkene være igjen i skittentøyskurven istedenfor å vaske dem samtidig med underbuksene, «begge skal jo vaskes på seksti grader og vaskemaskinen var jo ikke halvfull engang», sa han etter at han hadde skrudd på TV’en, det var det hele, ingen konklusjon, ingen forklaring, ingen redegjørelse av følelser, bare denne handlinga som jeg antar at er meninga at jeg skal tolke symbolsk, at jeg skal skjønne hva det betyr og hva det sier om hans nåværende sinnsstemning, men det gjør jeg ikke. Hører bare at klirringa fra bestikket blander seg med stemmene på TV’en,

---

Tre – fire blader daler ned utafor vinduet, jeg trudde ikke trærne holdt på sånn på denne tida av året, men med global oppvarming er tross alt ingenting sikkert og alt kan tilsynelatende skje. Sjukepleieren smiler til meg fra inne i båsen sin, eller kanskje er hun ikke sjukepleier, kanskje bare en helt vanlig resepsjonist, megetsigende er det hvert fall, jeg trur ikke hun skjønner hvorfor jeg fortsatt sitter her nå som legen har konkludert med at jeg bare er litt forslått, at jeg antakelig ikke har hjernerystelse engang. Hvite skyer trekker fort over himmelen, telefonen min vibrerer fra lomma, jeg har ikke lyst til å ta den fram, men sannsynligheten er stor for at det er Bobbi, jeg lirker den ut, «har lånt bilen til Luca, er på vei nå» skriver han, ingen smilefjes, hadde helt ærlig håpa på et hjerte, kanskje hjertet med bandasje på som søstera mi pleier å bruke i meldingene til meg, men Bobbi er vel lei av meg og alt jeg roter meg borti på et helt annet nivå enn alle andre. Jeg åpner notatblokka på telefonen og skribler ned en beskrivelse av venterommet, mest for at den utålmodige resepsjonistsjukepleieren skal få inntrykk av at jeg tekster noen og at jeg på den måten kan rettferdiggjøre det faktum at jeg stadig sitter her og potensielt tar opp sitteplassen til noen som faktisk trenger det, og hva skal jeg uansett ellers ta meg til, sosiale medier orker jeg hvert fall ikke å forholde meg til akkurat nå. «Skulle ønske jeg hadde slått meg kraftigere», skriver jeg i notatet, skammer meg litt med det samme, men det er jo sant, hadde jeg brukket et ribbein igjen hadde kanskje Bobbi vært mer tilgivende, hadde det ennå vært litt synd på meg oppi alt, jeg har ikke måttet sy engang.

Jeg sitter i sofaen med knærne oppunder haka, mobilen ligger med skjermen ned, det blir mindre angst på denne måten. Bobbi er ute på verandaen, han har telefonen opp til øret, vi sa ingenting på veien hjem fra legevakta, hørte bare på radio, og da han parkerte bilen til Luca i innkjørselen og skrudde av tenninga, sa han bare «jeg skal ringe forsikringsselskapet», så logisk sett burde det være dét han driver med akkurat nå, glassdøra er lukka igjen, men jeg ser ham gjennom gjenskinnet fra sola; kroppsspråket hans, ansiktsuttrykka, det er ikke forsikringsselskapet han snakker med, det er kanskje mora hans, Luca eller Sara, kanskje til og med ekskjæresten. Jeg vurderer å skru på Bluetooth-høyttalerne, føler et akutt behov for å høre på Anti-Hero av Taylor Swift og danse bort følelsene, men jeg er mest redd for åssen det ville tatt seg ut for Bobbi, at han vil komme inn etter å kanskje ha grått og så se meg svinsende rundt mens jeg mimer teksten, som om jeg ikke tok dette på alvor, men også gikk altfor mye inn i det på ei og samme tid. Jeg tar en avgjørelse: dette er mitt rot og jeg håndterer det som jeg vil, så jeg plukker opp telefonen igjen, overser de tapte anropa og åpner Spotify, strekker med etter fjernkontrollen, og snart er Taylor der og trøster meg med anerkjennelsen hun har sunget til meg så mange ganger før: at hun blir eldre, bare aldri klokere, det er hun som er problemet, alle er enig.