Juli 2026

Opplevelser: DnD hos Kit. Lønsj på Nordvegan og tur på Historisk museum med Vibeke. Middag på Mamma Pizza og kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla.

Innkjøp: Kjøpte meg ny PS4-kontroll, som ikke er spennende nok til at jeg gidder å poste bilde av den, pluss noen suvenirer, som jeg sannsynligvis poster neste måned.

TV-serie: I all hovedsak prioriterer jeg å holde meg oppdatert på serier jeg allerede ser på, men jeg har slumpa til å se et par episoder av Altered Carbon. Foreløpig er jeg ganske likegyldig til hele greia, men at serien ser helt nydelig ut er det ingen tvil om.

Spill: Jeg har begynt på Mass Effect 3!! Men vil også nevne at jeg i begynnelsen av måneden lasta ned Dave the Diver på Steam fordi jeg sliter sånn med å komme inn i Baldur's Gate 1 som jeg kjøpte meg fordi jeg ville ha noe som lar seg spille på Macen min til de gangene jeg er kattepasser og ikke har konsollene mine tilgjengelig. Jeg har noen veldig spesifikke krav til hvilke typer spill jeg er OK med å spille på Mac, fordi konsollgaming jo er min åpenbare preferanse og Mac generelt ikke akkurat er optimalisert for gaming, og en gang i tida var Disco Elysium det helt perfekte spillet i så måte. Men all good things come som kjent to an end, og jeg skaffa meg det første Baldur's Gate-spillet til å fylle tomrommet, og jeg har prøvd mange ganger nå og det bare går ikke. I hvert fall ikke nå, kanskje seinere. Så jeg blei lei av å prøve å tvinge meg sjøl til å like et spill jeg ikke fikk noe særlig ut av og kjøpte Dave the Diver, som er så tullete og teit at det nesten føles bortkasta å spille det, men samtidig er det så gøy at jeg innser at det umulig kan være helt bortkasta. Generelt foretrekker jeg jo, hva skal jeg kalle det, den mentale stimulansen fra spill som for eksempel Mass Effect 3, men når jeg bare trenger dum underholdning i noen timer, funker Dave the Diver som bare faen.

Film: The Odyssey og Picnic at Hanging Rock. Jeg hadde liksom lyst til å finne noe å ta The Odyssey på, siden det føles som basic bitch-oppførsel å digge Christopher Nolan og jeg selvfølgelig har lyst til å være en unik rebell, men jeg må bare innrømme at den i mine øyne er en nesten perfekt film. Jeg driter i om rustningene (og skipa) ikke er historisk korrekte, de ser dritbra ut (ryggvirvlene nederst på hjelmen til Agamemnon make me go rrrrrr). Elska hvor brutal og til tider rett ut creepy de har gjort den. Kyklop-scena gjorde meg uvel på en måte de fleste skrekkfilmer bare kan se langt etter (og syns det er kult at noe av det første jeg tenkte på var Saturn-bildet til Goya, bare for å finne ut at jepp, nettopp Saturn-bildet til Goya har fungert som inspirasjon). Jeg klarer bare ikke å tenke meg noen måte som helst dette kunne vært gjort bedre på.

Bok: Jeg har – og dette føles nesten for godt til å være sant – fullført Dune Messiah, og dermed satt ny personlig rekord i hvor lang tid jeg har brukt på ei bok noensinne – og det med ei bok på under 300 sider. Kanskje er jeg for sta for mitt eget beste, men nå er det over, og nå gleder jeg meg til å ikke lese noe mer Frank Herbert igjen på leeeenge, kanskje noen gang. Herbert har en skrivestil som er komplisert, men uten å være mer presis av den grunn, heller motsatt; de innfløkte setningene hans minner mer om noen som prøver å høres smart ut for å dekke over at de ikke aner hva de snakker om, enn de lange og elegante tankespringa til, ja, la oss nå si Herman Melville. Nå har jeg så vidt begynt på The Man In the High Castle av Philip K. Dick, og er så langt bare skikkelig glad for at den er mye, mye bedre skrevet enn Dune.

Musikk: Sånn apropos å ville være unik rebell, hater jeg litt når sosiale medier gjør at jeg får hekta på hvilke enn popsanger som trender for tida, men dere. Folkens. De John Carpenter-aktige synthene i Dance av Slayyyter?? KØDDER DERE MED MEG?? De er så mmmmm delicious.

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):

Dette blikket, for å være nøyaktig:

Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:

Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:

Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:

Jeg fikk enhjørning-leppepomade:

Og såpe:

Og sokker:

Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:

Jeg fikk greier fra Body Shop:

Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:

Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

Desember 2021

Opplevelser: Besøk av Martina. Middag med Vibeke på Monsun. Besøk av Mari. Julebesøk hos Vibeke.

Innkjøp: Jeg er ikke egentlig en spesielt julete person, men da Eirin sendte meg bilde av en nydelig juletre-enhjørning hun hadde funnet på Nille, blei jeg faktisk nødt til å gå innom Nille sjøl. Og der blei det ikke bare enhjørning. Og dette til tross for at jeg ikke har hatt juletre siden jeg var liten og strengt tatt ikke har plass til det heller.

TV-serie: Rett før jeg begynte å skrive dette innlegget så jeg siste episode av The Man In the High Castle, og på tross av at serien tar en del dramaturgiske valg som er litt lette å gjennomskue, seiler den likevel opp som noe av det beste jeg har sett på TV på lenge. Jeg endte opp med å bli mye mer emosjonelt involvert enn jeg hadde regna med å bli etter bare å ha sett første sesong, og jeg elsker utviklinga alle karakterene går gjennom i løpet av de fire sesongene. Da Vibeke anbefalte meg det, trengte hun ikke å si noe annet enn "alternativ virkelighet" (nå parafraserer jeg… orda hun brukte var "et dystopisk USA på 1960-tallet der Nazi-Tyskland og Japan har vunnet 2. verdenskrig") før jeg skjønte at dette var noe jeg trengte å se, men i tillegg til det – som altså ville vært grunn nok – fikk jeg et bunnsolid drama som jeg trur absolutt alle som setter pris på godt drama ville fått mye ut av, uavhengig av om man har parallelle universer som særinteresse eller ikke – litt på samme måten som at jeg fikk utrolig mye ut av The Crown, jeg som i utgangspunktet regna meg sjøl som fullstendig uinteressert i det britiske kongehuset. Men… det er noe helt spesielt når talentfulle serieskapere får til å lage bunnsolid drama ut av særinteressene dine, altså. Og når en av de talentfulle serieskaperne er Ridley Scott, er det kanskje ikke så overraskende heller.

Spill: Egentlig liker jeg ikke å holde på med flere spill samtidig, på samme måten som at jeg ikke liker å se flere serier på én gang eller lese flere bøker samtidig, så da jeg fikk Subnautica: Below Zero – altså oppfølgeren til Subnautica, om det av en eller annen grunn skulle være uklart – til jul, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å vente til jeg hadde fullført Fallout 4 med å begynne å det. Men dette med å bare konsentrere meg om én ting av gangen er egentlig bare en dum tvangstanke jeg har, og på DPS innså jeg at mange av tvangstankene mine faktisk har oppstått fordi de har vært nyttige for meg, fordi uten dem syns jeg det er utrolig vanskelig å organisere dagene og livet mitt, men det betyr ikke at alle er like sunne. Jeg syns det er vanskelig å "bruke skjønn" og "se det an"; for meg er en enten-eller-mentalitet mye mer oversiktlig å forholde seg til, men i løpet av de siste åra har jeg også lært meg at et av de beste skrivetipsa jeg fikk i Bø – "gå dit det brenner" fra Kyrre Andreassen – også er overførbart til det virkelige liv. Hvis jeg føler ei sterk dragning mot akkurat dét akkurat nå, betyr det at det er fordi det er riktig for meg akkurat nå. Jeg veit jeg har snakka om det før, blant annet da jeg snakka om TR/ST, hvor utrolig mye timing kan ha å si for hvor godt et åndsverk treffer, på hvor godt man forstår det, og jeg kjenner meg takknemlig for å ha oppdaga noen av mine yndlingsbøker og yndlingsfilmer akkurat på riktig tidspunkt, så med det i bakhodet har jeg innsett at det er en grunn til at jeg blei så lei meg at jeg begynte å grine da jeg fullførte Subnautica, og fra meg av begeistring da jeg fikk oppfølgeren til jul. Da er det faktisk fullstendig meningsløst å tviholde på å fullføre det jeg har begynt på, når det jeg har begynt på også vil være der etterpå, når the heart wants what the heart wants. Det et rett og slett akkurat nå det er aller riktigst for meg å spille Subnautica: Below Zero, det er nå jeg emosjonelt trenger å være på Planet 4546B, ikke seinere når det passer mer beleilig inn på timeplanen min. Love doesn't wait, you guys!! 

tl;dr: Jeg feira nyttårsaften på en måte jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg dreit i samfunnsnormer og -forventninger og spurte meg sjøl hva jeg hadde lyst til. Og jeg hadde lyst til å være på Planet 4546B. Så på fjorårets siste kveld og årets første natt spilte jeg Subnautica: Below Zero for første gang. Fortsettelse følger ♥

Film: The Power of the Dog, The Matrix Revolutions (jeg hadde gjensyn med den originale Matrix-trilogien som oppvarming til Resurrections og innså underveis at jeg aldri kom så langt som å se film nummer tre?? Men no more) og Don't Look Up.

Og veit dere hva, i all oppriktighet er det ikke mulig å overdrive hvor god en film The Power of the Dog er. Jeg trur jeg vil gå så langt som å kalle den perfekt. En jeg kjenner som har ADHD har sagt at han ikke klarer å se noe annet enn typ Michael Bay- og Marvel-filmer, fordi der skjer det nok greier til å holde på konsentrasjonen hans. Sjøl er jeg helt motsatt. De få Marvel-filmene jeg har sett har vært underholdende nok, men rett og slett fordi de er så mye blir jeg egentlig ganske sliten av dem. Det er så mye å forholde seg til i hvert eneste bilde per sekund av farger og lyder og eksplosjoner at jeg ganske enkelt ikke klarer å følge med på det som det faktisk er viktigst å følge med på, nemlig historien. The Power of the Dog er helt motsatt, og virker nærmest å være spesialtilpassa måten hjernen min fungerer på. Alt det som er i filmen, er der fordi det er nødvendig. Alt har betydning og ikke noe er overflødig bare for overflødighetens skyld. Den er langsom, så om man trenger å bli konstant bombardert med sanseinntrykk for å holde på fokuset, kan jeg skjønne at dette ikke er den rette filmen, men er man derimot helt motsatt, er denne filmen til gjengjeld en gavepakke. Den belønner detaljorienterte autister som undertegnede ved å aldri gi seeren mer enn nødvendig, og som et resultat klarte denne filmen å hypnotisere meg. Bokstavelig talt. Å oppleve det samme som jeg opplevde da jeg så The Power of the Dog unner jeg alle som er glad i film. 

Musikk: Man kan kaaaanskje si at låta Dirty Talk av Wynter Gordon på sett og vis er den musikalske ekvivalenten av Michael Bay sine filmer, den er hvert fall ikke et eksempel på at less is more, men du verden for en gøy sang å høre på når man trenger rask energi i kroppen fort. Litt som å spise en sjokoladecroissant på vei hjem fra jobb istedenfor å, y'know, lage seg en buddha bowl fra bunnen av. Alt dette snakket mitt om stimuli og sanseinntrykk har fått meg til å innse at jeg egentlig bør dedikere et helt blogginnlegg til det. Det henger sammen med min enten-eller-mentalitet, trur jeg. Alt henger sammen.

Herregud, nå må jeg se og holde kjeft. Mer bablete månedsoppsummering enn denne kan jeg ikke huske å ha skrevet før noen gang. Kanskje jeg føler jeg må kompensere for de to ukene det har vært helt knyst her inne. Værsågod, her har dere Dirty Talk, ei maksimalistisk gladlåt om BDSM, for skal man dømme ut fra at den har vært blant mine mest spilte låter de tre siste månedene eller deromkring, er det tydeligvis akkurat dette hjernen min har trengt.

November 2021

Opplevelser: Konsert med Molchat Doma på Blå. Harrytur til Sverige med Vibeke. Spøkelsesvandring i Kvadraturen og Akershus festning med Martina. Konsert med The Jesus and Mary Chain på Rockefeller. 

Innkjøp: Trengte litt nytt glitter (for når man er meg, er faktisk glitter sånt man trenger innimellom), og jeg er veldig fornøyd med disse biologisk nedbrytbare glitterne i praktisk forpakning med medfølgende aloe vera til påføring! Og om jeg får si det sjøl, så syns jeg at jeg kler dem skikkelig godt.

TV-serie: Denne måneden har jeg latt meg oppsluke av The Man In the High Castle, der handlinga hovedsakelig utspiller seg i en parallell dimensjon der Tyskland og Japan vant andre verdenskrig. Det er noe med enten manuset eller regien, eller begge, som på en måte føles litt forutsigbart for meg, det er noen klisjeer her og der som gjør at enkelte av replikkutvekslingene og reaksjonene til karakterene føles veldig som skuespill, men det er en bagatell i det store og det hele, for det er cirka ingenting i verden jeg syns er mer spennende enn parallelle dimensjoner. Jeg får til tider litt Battlestar Galactica-vibber av det, godt hjulpet av at et par av skuespillerne som dukker opp i BSG også er å finne i mindre roller i The Man In the High Castle. Anbefales veeeeldig om smaken din har en tendens til å sammenfalle med min!

Spill: Som kjent har jeg fullført Subnautica, med alt det innebar av følelser, og har nå begynt på Fallout 4. Toer'n i serien er et av mine all-time favorittspill, og jeg var veldig spent på åssen konseptet hadde utvikla seg siden sist, og foreløpig liker jeg det, men det er relativt komplisert i forhold til forgjengerne sine fra nittitallet – duh – og foreløpig fortsatt litt for overveldende til at det er noe jeg klarer å slappe av med, men jeg håper å komme inn i det etter hvert. 

Film: The Harder They Fall, The Suicide Squad, Malignant, Reminiscence, Sound of Metal, Urban Legend og The Invisible Man.

Og rett skal være rett: blant filmene jeg så i november, var nok ikke Malignant den teknisk sett beste av dem, men det er den som overraska meg mest og som jeg har tenkt mest på i ettertid. Malignant er en ikke spesielt skummel skrekkfilm om ei kvinne som plutselig opplever å bli telepatisk knytta til en seriemorder, og i løpet av de første tre kvartera eller deromkring irriterte den meg litt fordi skuespillet var så tafatt og manuset så uinteressant, men den irriterte meg likevel ikke nok til å skru den av, og det er jeg glad for, for på et visst punkt tar filmen ei så cray-cray vending, og de egentlig ganske dårlige aspektene ved den bikker over vippepunktet, biter seg sjøl i halen og går fra dårlig til gøy, at plutselig satt jeg foran TV'en og koste meg skikkelig likevel. Rart med det, er det ikke?

Musikk: Jeg har fortsatt ikke kommet over den nyeste plata til Black Marble. Jeg trur faktisk jeg syns Preoccupation er den beste låta på albumet. De drømmende synthene får meg til å lengte tilbake til noe jeg egentlig ikke har opplevd, men som jeg likevel føler at jeg husker.