November 2021

Opplevelser: Konsert med Molchat Doma på Blå. Harrytur til Sverige med Vibeke. Spøkelsesvandring i Kvadraturen og Akershus festning med Martina. Konsert med The Jesus and Mary Chain på Rockefeller. 

Innkjøp: Trengte litt nytt glitter (for når man er meg, er faktisk glitter sånt man trenger innimellom), og jeg er veldig fornøyd med disse biologisk nedbrytbare glitterne i praktisk forpakning med medfølgende aloe vera til påføring! Og om jeg får si det sjøl, så syns jeg at jeg kler dem skikkelig godt.

TV-serie: Denne måneden har jeg latt meg oppsluke av The Man In the High Castle, der handlinga hovedsakelig utspiller seg i en parallell dimensjon der Tyskland og Japan vant andre verdenskrig. Det er noe med enten manuset eller regien, eller begge, som på en måte føles litt forutsigbart for meg, det er noen klisjeer her og der som gjør at enkelte av replikkutvekslingene og reaksjonene til karakterene føles veldig som skuespill, men det er en bagatell i det store og det hele, for det er cirka ingenting i verden jeg syns er mer spennende enn parallelle dimensjoner. Jeg får til tider litt Battlestar Galactica-vibber av det, godt hjulpet av at et par av skuespillerne som dukker opp i BSG også er å finne i mindre roller i The Man In the High Castle. Anbefales veeeeldig om smaken din har en tendens til å sammenfalle med min!

Spill: Som kjent har jeg fullført Subnautica, med alt det innebar av følelser, og har nå begynt på Fallout 4. Toer'n i serien er et av mine all-time favorittspill, og jeg var veldig spent på åssen konseptet hadde utvikla seg siden sist, og foreløpig liker jeg det, men det er relativt komplisert i forhold til forgjengerne sine fra nittitallet – duh – og foreløpig fortsatt litt for overveldende til at det er noe jeg klarer å slappe av med, men jeg håper å komme inn i det etter hvert. 

Film: The Harder They Fall, The Suicide Squad, Malignant, Reminiscence, Sound of Metal, Urban Legend og The Invisible Man.

Og rett skal være rett: blant filmene jeg så i november, var nok ikke Malignant den teknisk sett beste av dem, men det er den som overraska meg mest og som jeg har tenkt mest på i ettertid. Malignant er en ikke spesielt skummel skrekkfilm om ei kvinne som plutselig opplever å bli telepatisk knytta til en seriemorder, og i løpet av de første tre kvartera eller deromkring irriterte den meg litt fordi skuespillet var så tafatt og manuset så uinteressant, men den irriterte meg likevel ikke nok til å skru den av, og det er jeg glad for, for på et visst punkt tar filmen ei så cray-cray vending, og de egentlig ganske dårlige aspektene ved den bikker over vippepunktet, biter seg sjøl i halen og går fra dårlig til gøy, at plutselig satt jeg foran TV'en og koste meg skikkelig likevel. Rart med det, er det ikke?

Musikk: Jeg har fortsatt ikke kommet over den nyeste plata til Black Marble. Jeg trur faktisk jeg syns Preoccupation er den beste låta på albumet. De drømmende synthene får meg til å lengte tilbake til noe jeg egentlig ikke har opplevd, men som jeg likevel føler at jeg husker.