Et knippe kvinner til kvinnedagen

God kampdag, individer av alle kjønn! Måtte dere bruke dagen til noe produktivt, om det så innebærer å marsjere i tog, signere underskriftskampanjer, lese ei bok av en kvinnelig forfatter, sende et takknemlig brev til kvinnen i ditt liv, eller ta deg en velfortjent hviledag etter å ha stått på dobbelt så hardt som mange andre. Her er noen kvinner som har inspirert meg de siste åra:

Adriene Mishler (amerikansk yogalærer, født 1984)

Det fins selvfølgelig mange YouTubeyogier der ute, men Adriene endte opp med å bli min. Det var hun som inspirerte meg – MEG! – til å bli en sånn person som gjør yoga daglig og som elsker å gjøre yoga daglig, med sine veldig tilgjengelige, positive og ekstremt lite sjølhøytidelige gratis yogavideoer. Adriene har rett og slett noe for enhver smak og enhver fysisk form, og videoene hennes er lette å tilpasse etter både funksjonsnivå og etter hvor lenge man har holdt på med yoga. Hun tvinger deg ikke til å pushe deg sjøl utafor komfortsonen din, men forteller deg isteden at hvis dette ikke er riktig for kroppen din eller energinivået ditt i dag, kan du velge å hvile litt før du blir med igjen når du har fått tilbake kontrollen over pusten din. Jeg trur at hvis man vil bli en sånn person som er fysisk aktiv hver dag, er Adriene en utrolig god hjelper på veien til å nå det målet.

Anne Carson (kanadisk forfatter, født 1950) 

Ingen som leser denne bloggen kan ha unngått å få med seg hvor sterkt grepet jeg blei av Anne Carsons bøker Rød selvbiografi og Red Doc>. De er mer enn bare gode bøker; de har sprunget ut fra et så utrolig lærd sinn som det som tilhører Anne Carson, som i tillegg til forfatter er professor i gammalgresk. Og nettopp fordi hun er så ekstremt vis og kunnskapsrik, kan hun tillate seg å leike med stoffet sitt på en måte som bare er forbeholdt de som har fullstendig kontroll over det de driver med. Det er ingenting belærende eller hovmodig i måten hun gjenforteller de greske mytene sine på; noe som kunne blitt akademisk og tørt i hendene til en annen professor enn Anne Carson, har isteden blitt kaotisk og magisk som på forunderligste vis gir like mye mening som det ikke gir mening. Hennes litterære univers er et av de frodigste, rareste og mest vidunderlige jeg noen gang har besøkt, og jeg er så takknemlig for at bøkene hennes fins i verden.

Brit Marling (amerikansk skuespiller og manusforfatter, født 1982)

Apropos frodige, rare og vidunderlige univers: det filmatiske landskapet Brit Marling inviterer oss inn i, er også mytologisk, magisk og dypt forankra i kunnskap. Hun har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i den aldeles nydelige sci-fi-perla Another Earth fra 2011, og mange av tankene filmen vekker i oss, tas enda lenger og gis enda større boltreplass i serien The OA fra 2014, som hun også har skrevet, produsert og spiller hovedrollen i. At Netflix avlyste den etter bare to sesonger er en eneste stor skam, men forhåpentligvis har vi ikke hørt det siste fra Brit Marling, for etter det jeg allerede har sett av henne å dømme, innehar hun en nesten besettende fortellertrang og sitter allerede på et utrolig rikt bakland som virker utømmelig. Dette er filosofisk, utrolig intelligent og dypt inderlig.

Caroline Polachek (amerikansk musiker, født 1985)

Det er ikke lenge siden sist jeg nevnte Caroline Polachek på denne bloggen, men en såpass kreativ naturkraft som henne fortjener en reprise. Caroline Polachek lager det som ved første ørekast høres ut som fengende radiopop som er såpass lett å høre på at man kan komme i skade for å ikke få med seg det faktum at hun er en usedvanlig smart låtskriver og en vokalist som er såpass trygg på sin egen kapasitet at hun tillater seg temmelig risikable krumspring. Dessuten er det visuelt aspekt ved hennes artistpersona som jeg setter utrolig stor pris på; i musikkvideoene sine har hun noen rykkete, men utrolig besnærende dansemoves som ganske enkelt kler soundet hennes overraskende godt, i tillegg til at hun blant annet kan greenscreene hodet sitt fast på kroppen til en kimera på en måte som jeg bare godtar uten videre fordi så god er hun faktisk?? Hun er i hvert fall en stor kunster i en musikkverden som er prega av samlebåndsproduksjon og som i stor grad er styrt av kommersielle krefter, i et system som belønner de som innretter seg trendene og straffer de som skiller seg ut, og her holder hun stand og gjør sin egen greie fullt ut.

Georgia Harstark (amerikansk podcaster, født 1980)

Den ene av de to programlederne av podcasten My Favorite Murder, som jeg på grunn av tidsmangel dessverre har forsømt grovt i det siste. Sånn i tillegg til å være både en morsom og engasjerende historieforteller, blir jeg rett og slett utrolig inspirert av ærligheten og sårbarheten Georgia viser som podcastprogramleder. Hun er åpen om de psykiske vanskene sine, og det på en befriende nøktern måte: angsten og traumene hennes har ikke "gjort henne sterkere" eller gjort henne til et offer; de er der, og de er en del av henne på godt og vondt, og hun verken glorifiserer eller ignorerer dem. Isteden aksepterer hun dem, forstår at de kanskje alltid vil være der, og gjør det beste ut av det med det utgangspunktet hun har. Hun er både sjølsikker og ydmyk, hun ber om unnskyldning når hun begår feil, men er samtidig ikke redd for å si hva hun mener. Som så ofte er tilfelle for min del når jeg hører på podcast, skulle jeg ønske at vi var venner i virkeligheten, for hun virker bare som en så gjennomført bra person.

Karen Kilgariff (amerikansk podcaster, født 1970)

Den andre av de to programlederne av My Favorite Murder. I motsetning til Georgia, hadde Karen allerede en lang fartstid innen komedie og TV før de to starta podcasten sammen, noe som har gitt henne en viss integritet og profesjonalitet, men det har også bidratt til å gi henne en viss bagasje: Karen var alkoholiker i flere år, men slutta helt med rusmidler av alle slag etter at misbruket hennes begynte å gi henne epilepsi-lignende anfall. Måten hun forteller om fortida si på, er like deler morsom som sår, for hun sitter på like mange morsomme anekdoter som tragedier. Det er ikke uvanlig at Karen begynner å gråte i løpet av en episode, for i tillegg til å være både tøff og rappkjefta, er hun også utrolig følsom, og hun beviser at de to tilsynelatende motpolene overhodet ikke trenger å være motsetninger.

Jeg beklager veldig, men jeg klarer ikke å la være å skrive om hva jeg fikk til jul

Det tittelen sier. 

Dette er ikke en flådd enhjørning, men en onepiece (eller en kigurumi, om du vil). Jeg lover at jeg kler den veldig godt (selv om Børre ga meg et veldig stygt blikk da jeg kom ned til frokost iført denne for første gang første juledag):

Dette blikket, for å være nøyaktig:

Jeg fikk, som nevnt, Subnautica: Below Zero:

Jeg fikk også Tales of Arise, som jeg ikke veit noen ting om, men det ser ut som noe jeg vil like:

Av naboene mine fikk jeg denne utrolig fine gaven fra Nordpolen:

Jeg fikk enhjørning-leppepomade:

Og såpe:

Og sokker:

Jeg fikk Rød selvbiografi av Anne Carson og The Man in the High Castle av Philip K. Dick. Førstnevnte har jeg hatt lyst til å lese siden jeg fant ut at den var en av yndlingsbøkene til Robert i TR/ST (han har en sang oppkalt etter hovedpersonen), sistnevnte fikk jeg lyst til å lese etter å ha elska Amazon-serien som er basert på den, sånn i tillegg til å elske Blade Runner og i det hele tatt syns at Philip K. Dick var en utrolig fascinerende person:

Jeg fikk greier fra Body Shop:

Jeg fikk denne kjempestore My Favorite Murder-overdelen, som jeg håper jeg ikke drukner helt i. Heldigvis har jeg en forkjærlighet for romslige overdeler:

Og dette ikonet av skytsengelen min fikk jeg strengt tatt etter jul, men likevel før dette innlegget blei skrevet, så da får det være med:

... jula er vel ikke helt over ennå, vel?

Det er jo noen som sier at den varer til 13. januar, så jeg satser på at det er innafor å skrive om julegavene jeg fikk to uker etter at jeg fikk dem. Ting har vært temmelig hektisk de siste månedene av flere grunner, og jeg håper det kommer til å roe seg litt nå framover. Jeg har liksom ikke følt meg som et menneske i det siste.

Gaver, dere!

Og apropos gaver: det er altså så sinnssykt vanskelig å ta dugelige bilder på denne tida av året. Jeg kan bedre enn dette, altså, jeg lover. Bare sånn at dere veit det.

Jeg fikk saker og ting til kjøkkenet, inkludert masse Mummi-greier, som jeg alltid setter pris på. Syns uansett det er veldig greit å få kjøkkenting, fordi det er ting jeg virkelig trenger, men som både kan være kjedelig og vanskelig å huske på å kjøpe sjøl. Veldig fint å kunne få sånt av slektninger som i utgangspunktet kanskje ikke helt veit hva de skal kjøpe.

Jeg mener, disse tinga er jo faktisk fine i tillegg til å være praktiske, inkludert den ildfaste forma. Jeg trudde liksom ikke det helt var mulig å finne ei estetisk tiltalende ildfast form, men jaggu gikk det an, gitt.

Jeg fikk klær:

Det syns ikke så godt på bildet, men genseren glitrer! Jeg trur de fleste som leser denne bloggen har fått med seg at jeg er over gjennomsnittet glad i glitter.

Jeg fikk gøye ting:

I tilfelle det ikke skulle være så lett å skjønne: det øverste er et kjøleskapspoesisett med ord fra en av yndlingspodcastene mine. Det nest øverste er en pin, og det femte bildet viser to noveller av henholdsvis Charles Dickens og Selma Lagerlöf i hendig format, pluss en utgave av britiske Granta.

I tillegg fikk jeg penger, Flax-lodd og ei plate som jeg har fra før, men som jeg satser på å få bytta.

Og dere, jeg føler jeg har så lite å si om dagen. Så lite av det jeg opplever føles liksom relevant å dele med andre. Jeg veit ikke helt, jeg. Hva er dere vil lese om, egentlig? Hvis dere vil fortsette å lese?

Mai 2018

Opplevelser: Konsert med Morton Subotnick på Henie Onstad Kunstsenter. My Favorite Murder live på Folketeateret. Engler i Amerika på Nationaltheatret. Retrospillmessen. Sult og Utkanten med Nasjonalballetten på Operaen. Omvisning i Botanisk Hage. Jørgen sin svennebrevsutdeling. Hundepass. Kinotur med Vibeke.

Innkjøp: Endelig, dere, endelig!!!! fikk jeg kjøpt meg noen av yndlingsspilla mine fra Tomb Raider-serien under Retrospillmessen (Underworld har jeg faktisk ALDRI SPILT FØR, så dette blir spennende)! Kjøpte meg også noen filmer, ikke på Retrospillmessen, men på gode, gamle Platekompaniet mens jeg venta på en tannlegetime.

TV-serie: Nye sesonger av Westworld, The Handmaid's Tale og Peaky Blinders – og så fant vi plutselig ut at Studio Ghiblis versjon av Ronja Røverdatter ligger på Netflix. Bare med norsk tale, riktignok, men skitt au – Hayao Miyazaki har til og med sagt sjøl at han vil at folk skal se Ghibli-filmene i dubba versjon sånn at man har større fokus på animasjonen. Helt ærlig har jeg mer sansen for 2D-animasjonen i de eldre Ghibli-filmene enn 3D-animasjonen i denne, men den er likevel en søt og severdig serie som dveler lenger ved øyeblikka enn det den svenske filmen vi alle elsker gjør.



Spill: Dere, det er altså så aldeles vidunderlig å spille Tomb Raider III igjen!! Jeg snakka litt om Tomb Raider generelt og TR3 spesielt her, og nå har jeg dem altså til Playstation!!!! Jeg er nå på brett nummer to, og det er så rart, fordi jeg har spilt den første delen av det første brettet så ekstremt mange ganger som liten at jeg nesten huska det utenat – dere veit, den helt spesielle nostalgien man føler når man for første gang siden man var et barn gjenopplever et av sine kjæreste minner. Derimot var jeg overraska over hvor mye jeg hadde glemt fra den andre delen, samtidig som jeg ikke hadde glemt det helt heller, for jeg huska det idet jeg spilte, det hadde liksom bare ligget på vent et sted gjemt under mange lag i hjernen. Det er også mye vanskeligere enn jeg huska det, men det kan nok ha med å gjøre at jeg brukte veldig mange juksekoder og walkthrough'er da jeg var liten, noe jeg nekter å gjøre nå. Ikke minst er det veldig morsomt å se cutscenes og faktisk skjønne hva karakterene sier. Jeg var ikke akkurat så innmari god i engelsk da jeg var ti, liksom.

Film: Elephant, Tideland og Isle of Dogs. Isle of Dogs går fortsatt på kino, så om du liker quirky stop motion-animasjon med velskrevet manus, bøttevis med sjarm og Wes Andersonsk humor og stemning (eller, som Screen Junkies sier det, "Wes Anderson, whose style is so specific he's basically his own genre."), gå og se den! Sjøl koste jeg meg skikkelig, og haiku-dikta og babylydene valpene lager var noe av det absolutt aller mest fornøyelige ved filmen.



Musikk: Jeg liker ikke det nyeste albummet til Regina Spektor like godt som de eldre albumma hennes (så hipster er jeg faktisk), men Grand Hotel er en sånn sang jeg ofte tar meg sjøl i å nynne på. Og den er riktig så fin, et av høydepunktene på plata, vil jeg påstå, med en drømmeaktig og rar tekst som jeg syns minner litt om noen av de eldre låtene hennes – noe som forøvrig er en av grunnene til at jeg generelt liker dem best. Nå syns jeg uansett ikke at tekstene er det viktigste innenfor musikk, altså, men Regina er en så god låtskriver at for min del er faktisk tekstene hennes noe av det jeg liker best. Uansett:

Podcaster jeg har hørt

Når man har en monoton jobb av den typen jeg har – og har hatt akkurat den jobben i ganske mange år – så blir man faktisk litt lei av musikken man har på mp3-spilleren sin etter hvert. Og siden jeg er en sånn person som egentlig ikke orker noen ting når jeg kommer hjem fra jobb, var det helt fantastisk å finne ut at podcaster er en ting som fins og som ikke er noe vanskeligere å høre på enn en radiodokumentar på P2. Altså, tanken på å gjøre noe mens man faktisk er på jobb og tjener penger, var en aldri så liten revolusjon for meg.

Jeg har inntrykk av at podcaster er en litt sånn enten/eller-greie for veldig mange. Før hørte jeg ikke på podcaster i det hele tatt, og det kjenner jeg mange som ikke gjør, og nå syns jeg podcaster er kjempekult. Så hey, dette er egentlig min oppfordring til alle dere der ute som aldri har hørt en podcast før om å i det minste prøve, fordi det fins podcaster i de fleste tenkelige kategorier, og jeg er faktisk hundre prosent sikker på at alle kommer til å finne minst én som passer dem helt perfekt.

Jeg er ennå ganske fersk i podcast-terrenget, så jeg har ikke hørt så veldig mange, men her er de jeg har hørt og likt, i den rekkefølgen jeg hørte dem. Helt prima å høre på mens man jobber, går tur, før man legger seg, eller er sjuk og ikke orker å lese eller se på TV.

Welcome to Night Vale 

Okei, jeg har faktisk ikke tenkt å si så mye mer om WTNV på grunn av det grundige innlegget jeg skreiv om det i fjor, men det hører hjemme på denne lista likevel fordi det var WTNV som starta det hele for min del. Men i motsetning til hva jeg var da jeg skreiv det innlegget i juli, er jeg jo nå à jour med episodene, og jeg kan jo nevne at WTNV bare fortsetter å utvikle seg, og at det, i motsetning til for eksempel Lost, faktisk virker som at alt er nøye planlagt og at alle trådene, uansett hvor lange og fulle av knuter de måtte være, tross alt henger fast et sted. Jeg blei fylt av en fantastisk følelse en gang etter episode hundre da vi faktisk fikk vite hva Night Vale egentlig er, og hvorfor det skjer så mange absurde ting der. Ting som virker tilfeldig og tilforlatelig i starten, viser seg seinere, noen ganger mye, mye seinere, å være det motsatte. Jeg elsker det.



Conversations with People Who Hate Me

En naturlig vei videre fra WTNV, er Converations with People Who Hate Me. Ikke fordi de to egentlig ligner så mye på hverandre – eller ligner på hverandre i det hele tatt – men fordi det er produsert av de samme folka og fordi verten, Dylan Marron, også har en stemme i WTNV. Så. Dylan Marron er, i tillegg til en stemmeskuespiller (det fins vel egentlig ikke noe godt, etablert ord for "voice actor" på norsk?), også en YouTuber som stort sett lager videoer som handler om social justice (også et ord jeg gjerne vil ha et godt, norsk tilsvarende for). Dette fører til at han får en del negative kommenaterer og hatefulle ytringer slengt i sin generelle retning, og denne podcasten er hans måte å ta et oppgjør med nettrolla på. Så det han gjør, er å ringe dem på Skype, og så har de sammen en samtale om hvorfor kommentatoren valgte å kommentere som de gjorde. Som det sikkert ikke er så vanskelig å tenke seg, uttrykker menneskene som står bak kommentarene seg ganske forskjellig når de faktisk blir konfrontert med det de har skrevet på direkten. Slettes ikke helt ulikt TV2s Haterne. En modig og utrolig viktig podcast som dessverre har litt dårlig lydkvalitet til tider på grunn av Skype-formatet, men som jeg likevel syns at alle som ferdes på internett bør høre minst et par episoder av.



Alice Isn't Dead

Enda en podcast fra folka som står bak WTNV, og denne er mer Night Vale'esque hva angår både stemning og handling. Akkurat som WTNV er dette fiksjon, og handler om ei dame som har mista kona si. Hun trur hun er død, men begynner å legge merke til at kona, Alice, dukker opp i bakgrunnen av nesten alle nyhetssendinger hun ser på TV. Dette gjør at hun tar seg jobb som lastebilsjåfør for å kunne reise gjennom landet og dermed leite etter henne. Dette syns jeg er et utgangspunkt som bare virker helt sinnssykt lovende, og til tider er det også veldig spennende og akkurat passe creepy. Det har også noen virkelig vakre og forstyrrende absurd-poetiske deler, sånn som episoden der hovedpersonen kommer til en fabrikk ved havet der det etter hvert viser seg at tida fungerer helt annerledes enn i resten av verden – når jeg tenker tilbake på de to sesongene som foreløpig fins, trur jeg faktisk det er yndlingsepisoden min av hele greia. Dessverre syns jeg det blir mindre interessant når det begynner å dukke opp monstre, noe jeg for så vidt nesten alltid syns uansett, bare fordi jeg syns monstre blir en litt for lettvin måte å gjøre noe skummelt på. Som jeg for så vidt var inne på i det forrige innlegget mitt, fins jo faktisk ikke monstre, og jeg syns noe som ikke fins er veldig mye mindre skummelt enn noe som faktisk fins. Ikke som å forstå at jeg ikke liker surrealistisk fiksjon, for det gjør jeg jo, men jeg syns hele ideen om et monster, noe ubestridig ondt, er et litt for deus ex machina-aktig plot device (herregud, det frustrerende med å lese ymse teori på engelsk er at man har jo ikke noe norsk vokabular for det). Men hey, Alice Isn't Dead er i skrivende stund i ferd med å bli en TV-serie, og jeg er skikkelig spent på resultatet!



S-Town

Jeg har allerede referert til S-Town såpass mange ganger på denne bloggen at det begynner å bli på tide å faktisk snakke ordentlig om det. Denne fikk jeg anbefalt av ei vanvittig kul dame jeg kjenner, Marie, og i all oppriktighet trur jeg den er en av de beste podcastene jeg noen gang har hørt, kanskje den aller beste, selv om det jo er vanskelig å sammenligne den med podcaster innen andre sjangre. Det er egentlig en litt vanskelig podcast å snakke om uten å spoile noe, fordi den blei som det blei på grunn av en rekke uforutsette hendelser. Men utgangspunktet er altså sånn: John B. McLemore skriver til den New York-baserte journalisten Brian Reed at han bor i Shit-town, Alabama, og at i Shit-town er det en rikmannssønn som går rundt og skryter av at han har drept noen, uten at det får noen konsekvenser. Om ikke Brian Reed kan komme ned til Shit-town og undersøke hva som egentlig har skjedd? Som sagt, så gjort, og i begynnelsen forventer man en true crime-greie i samme gata som Serial (mer om Serial om et øyeblikk), men så tar podcasten etter hvert ei ganske annen vending, og begynner i stadig større grad å handle om mennesket John B. McLemore. For John B. er et skikkelig utskudd i Shit-town. Det ligger som sagt i Alabama, en stat som er kjent for kristenfundamentalister og rednecks. John B. er en smart og oppegående klokkemaker som er veldig opptatt av blant annet matematikk og klimaforandringer, interesser han overhodet ikke deler med de øvrige innbyggerne i den lille sørstatsbygda. Han kom seg aldri vekk derfra, han skylder blant annet på at han må ta seg av mora si, og dermed oppstår en litt merkelig situasjon: den som ikke trur på konspirasjonsteorier og som er opptatt av harde fakta, blir plutselig til bygdetullingen i kråkeslottet som alle hvisker om. Ikke overraskende begynner dette å tære på psyken til John B. i lengden, og det podcasten S-Town står igjen som, er et rørende og sterkt portrett av han som er annerledes og fanga i bygda han ikke klarer å unnslippe. Hele podcasten er sju episoder lang, og du hører den i løpet av to arbeidsdager. Dette er en sånn podcast som jeg bare vil at alle jeg kjenner skal høre. Anbefaler å samtidig lese Vannfall av Atle Håland og å høre Land Locked Blues av Bright Eyes; sånn som jeg leser og tolker boka og låta, handler de i stor grad om en del av det som S-Town handler om, nemlig rastløsheten og klaustrofobien bygdedyret kan påføre det lokale utskuddet, og som aldri helt slipper taket, ikke engang om man klarer å rømme. Og i tilfelle du skulle lure: dette er altså ikke fiksjon, men med autentiske lydopptak og intervjuer.

Serial 

Serial er lagd av de samme folka som lagde S-Town – eller egentlig er det riktigere å si det motsatt, i og med at Serial kom først, og nettopp Serial og This American Life var grunnen til at John B. tok kontakt med Brian Reed. Så altså, for noen måneder siden var jeg helt besatt av S-Town og spurte min venn Sarah om hun hadde hørt det, noe hun hadde, og så spurte hun meg om jeg hadde hørt Serial, noe jeg ikke hadde, og dermed lasta jeg det ned og begynte å høre. Det er foreløpig to sesonger, og av det jeg har fått med meg, virker det som at den generelle konsensusen er at sesong én er best, men sjøl syns jeg faktisk toeren er best. Det er uansett vanskelig å sammenligne dem, fordi de er såpass forskjellige. Men altså, Serial er en granskende journalistikk-podcast som har en nærmest Dickensk føljetongaktig oppbygging – derav tittelen. Det er en dokumentarserie som er like spennende som en thriller, litt på samme måte som Netflix-serien Making a Murderer, og første sesong minner faktisk en del om Making a Murderer; vert Sarah Koenig blir kontakta av familien til drapsdømte Adnan Syed, som mener han fikk en ekstremt urettferdig rettssak. Sarah Koenig begynner å undersøke nærmere, og resultatet er til tider nervepirrende. Sjøl datt jeg litt av da det blei mye snakk om de tekniske detaljene rundt noen telefontårn og litt sånn forskjellig, men alt i alt er dette opprørende og, trur jeg, veldig viktig, fordi det viser fram noen av de mest problematiske sidene ved det amerikanske rettssystemet. I sesong to handler det ikke om true crime i det hele tatt, noe som visstnok gjorde en del lyttere skuffa, men det jeg jo liker så godt ved true crime, er jo nettopp psykologien i bånn, og sånn sett syns jeg sesong to har mer til felles med S-Town enn det sesong én har. I sesong to handler det om Bowe Bergdahl, en amerikansk soldat som i 2009 forlot posten sin, for deretter å bli fanga av Taliban. Han blei holdt fanga i fem år før han omsider blei løslatt. Saken hans er interessant fordi desertering er straffbart i henhold til amerikansk lov, så da han omsider blei utlevert til USA igjen, venta en rettssak på ham; men dette var jo en ung mann med alvorlig PTSD som allerede hadde tilbrakt fem år i fangenskap under umenneskelige forhold. Men aller mest interessant syns jeg altså det er når de begynner å undersøke psyken til Bowe Bergdahl nærmere, når de for eksempel ser på oppveksten hans for å prøve å forklare hvorfor han kan ha tatt det mange vil mene er et ekstremt ulogisk valg ved å forlate posten sin. Ikke minst er også hele historien om tida hans som Taliban-fange, inkludert fluktforsøk, sinnssykt spennende i seg sjøl.

Lore

Lore er den eneste podcasten på denne lista som jeg fant fram til helt på egen hånd; jeg trengte en ny podcast å høre på, åpna iTunes, Lore dukka opp blant de mest populære, jeg leste beskrivelsen, tenkte "sweet", lasta det ned, og resten er historie. Lore dukker ned i historien og graver fram de skumleste historiene som fins der; noen av dem er mer eller mindre sanne, noen baserer seg på folketru – derav tittelen – men oftest er det begge deler, for det er nettopp det som er så mystisk og spennende med eldre historie: det er nesten umulig å vite hva som faktisk er fakta, og hva som har blitt lagt til og trukket fra og overdrevet i ettertid. Her snakkes det vekselvis om seriemordere, varulver, vampyrer, alver og spøkelser, så om du er som meg og liker å bli akkurat passe skremt, i tillegg til å ha inneha en viss fascinasjon for overnaturlige fabelvesener som dukker opp i nesten samtlige mytologier rundt om i verden, så er sjansen stor for at du vil kose deg med Lore.

My Favorite Murder

Min nyeste obsession, og hovedgrunnen til at min interesse for true crime har tatt helt av i det siste (takk til Tone for introduksjon!). My Favorite Murder kombinerer to så usannsynlige motpoler som true crime og komedie, og det funker som fjell. Karen Kilgariff og Georgia Hardstark er to true crime-entusiaster som i hver episode møtes og snakker om hver sin utvalgte mordsak, saker som i seg sjøl er superinteressante, men de to har i tillegg en helt fantastisk morsom formidlingsevne som gjør hele affæren enda et par hakk mer underholdende. De har ikke skrevet noe manus på forhånd, og researcher sakene sine ekstremt lite i forveien, noe som sikkert kan virke avskrekkende på noen (men de kommenterer det sjøl òg ved flere anledninger: vil du ha god research og noen som faktisk veit hva de snakker om, så er ikke dette podcasten for deg). Men spontaniteten er nettopp noe av poenget her, for man får ikke følelsen av å høre et foredrag, man får følelsen av å sitte der sammen med dem, der alle har hver sin øl, der man er fryktelig engasjert i en samtale som er så intens at man ikke engang legger merke til alt bakgrunnsstøyet. Det er noe nettopp intimt ved My Favorite Murder, og nettopp mangelen på research gjør at man ikke føler at vertene så mye snakker til deg som at de snakker med deg. Dette er ikke ei forelesning, men nettopp en samtale, og selv om man som lytter naturlig nok ikke egentlig deltar i samtalen, føler man seg likevel ikke utelatt. Jeg veit ikke åssen de gjør det, men de får det til. Jeg er helt sikker på at det er nettopp entusiasmen deres som har smitta meg og dermed gjort en true crime-nerd av meg i løpet av bare noen få dager. Du veit folk som er så lidenskapelig opptatt av noe at det nærmest varmer deg i hjertet? Nettopp sånn er det å høre på My Favorite Murder, og det skal godt gjøres å ikke la seg rive med.

Da gjenstår vel bare å spørre hvem enn det er som leser dette om du har noen tips til meg? Ved å skrive denne lista innså jeg at interessene mine tydeligvis er ganske vidtfavnenede, så igrunn er alt som har evnen til å engasjere av interesse! Trur forresten at jeg kommer til å elske denne når den omsider har premiere:

Altså: det er folka som står bak Welcome to Night Vale i samarbeid med Chuck føkkings Tingle. Og dere husker vel Chuck Tingle?