Det er vanskelig å gi noe ordentlig handlingsreferat, fordi dette er en sånn type historie med en sånn type såkalt plott som jeg sjøl er veldig begeistra for og som jeg streber etter i mine egne romaner: den hvor det ikke er noe fra A til B, men heller bare en vev av omveier, der det er som i klisjeen: at reisen er viktigere enn destinasjonen. Da jeg nevnte HBO-serien den gangen i begynnelsen av måneden, skreiv jeg at den på sett og vis minner om Six Feet Under, en serie jeg for det første nærmest bare går ut fra at alle har sett, og for det andre elsker innmari mye. Men om du faktisk er av dem som ikke har sett den eller overhodet veit hva det er for noe: den åpner med at en familiepatriark dør, og derfra følger vi liva til de gjenlevende familiemedlemmene etter hvert som de leves gjennom flere år. Den er et aldri så lite mesterverk, med fantastiske skuespillere, et smart, morsomt og rørende manus, og karakterer man blir glad i, hater, blir kjent med og ser utvikle seg. Man kan si mye av det samme om Engler i Amerika, selv om tidsspekteret er vesentlig kortere. Dette er skjebner som krysser hverandres veier i åttitallets New York, der AIDS fortsatt er som en dødsdom å regne, der hullet i ozonlaget fremdeles er den største bekymringa blant klimaforskere, og der Ronald Reagan er president. Dette er politikk, religion, identitet og kjærlighet på randen av tusenårsriket, og blant karakterene vi møter, er AIDS-sjuke Prior, kjæresten hans Louis, mormoneren Joe, hans psykisk sjuke kone Harper og den konservative advokaten Roy.
Det er sikkert mye man kan si om de tekniske tinga her. Altså, dette er fryktelig flott gjort, med nydelig musikk av Nils Petter Molvær, en minimalistisk, men samtidig mektig scenografi og imponerende skuespillerprestasjoner. Men som skriver er det selvfølgelig to ting framfor noe jeg lar meg begreistre av, og det er manuset og karakterbygginga. De to tinga henger sammen, for det er jo nettopp først og fremst gjennom det som blir sagt at vi blir kjent med karakterene. Nå skal det sies at jeg var på teater fra klokka ett på dagen til halv ti på kvelden, noe som jo tross alt er ganske lenge i teatersammenheng, men likevel er det veldig mye kortere enn hva de fleste TV-serier er. Jeg har vært lidenskapelig opptatt av film i veldig mange år nå, men den siste tida har det gått mer og mer opp for meg at jeg stort sett blir mer glad i karakterer fra TV-serier enn karakterer fra filmer, noe jeg rett og slett trur har å gjøre med at man får bedre tid til å bli kjent med dem i TV-serier. Det skal mye til for å gjøre meg like engasjert i livet til en filmkarakter, eller for den saks skyld en teaterkarakter, som jeg blir i livet til en TV-serie-karakter, men det er altså her Engler i Amerika for min del skinner aller sterkest: i sin evne til å skape empati for og dybde i karakterene sine, særlig sett i forhold til den relativt korte tida vi tilbringer sammen med dem. Relativt fordi, y'know, fra ett på dagen til halv ti på kvelden jo er lang tid å være på et teater, men i forhold til en flere sesonger lang TV-serie hvis handling utfolder seg over flere år... dere skjønner hvor jeg vil hen.
Dette resulterte blant annet i følgende Facebook-status fra undertegnede:
Da jeg skreiv om Skam way back when i desember 2016 (halvannet år siden! shit), ytra jeg et ønske om en Skam-spinoff som egentlig bare er en slags Friends (bare at det er morsomt, fordi jeg syns faktisk ikke Friends er morsomt i det hele tatt). Eller for å sitere meg sjøl:
Okei jeg ønsker meg Skam Friends SÅ MYE
En hel sesong der alle bare er lykkelige og søte
Der alle er venner
Uten drama
De bare henger rundt med hverandre og sier morsomme ting
Plis gi meg dette
... og jeg sitter igjen med det samme ønsket angående Engler i Amerika. Jeg har innsett at dette er det ulitmate beviset på at karakterene har endt opp med å bety mye for meg. Jeg vil helt oppriktig at de bare skal ha det fint sammen, jeg vil bare se dem glade. De føles allerede som vennene mine, og jeg vil dem bare vel. Og Prior og Belize har en så sinnssykt vakker kjemi sammen, og scena der de spionerer på mormoner-Joe på kontoret hans er kanskje yndlingsscena mi i hele greia. Det fins scener i stykket som er mer rørende, vakrere, dypere, viktigere, mindre fjollete, men denne scena viser framfor noen det utrolig fine vennskapet Prior og Belize imellom, i tillegg til at den kanskje er den morsomste og mest underholdende scena i hele greia. For å omformulere Facebook-statusen min: hadde denne scena vært ei representativ scene for en komedie-spinoff som mer eller mindre bare er Prior og Belize som vaser rundt i New York, ideellt sett mens Prior er kledd som Obi-Wan Kenobi (eventuelt som heksa i Snøhvit ute på tokt, som var det første jeg tenkte), hadde jeg slukt det. Engler i Amerika reimagined som Girls eller Looking – FUCK YES.
Og det er så mange lag her! Dette er et sånt stykke som man aldri blir helt ferdig med. Jeg la merke til andre ting nå enn da jeg så HBO-miniserien for litt siden, og hadde jeg sett det på nytt, kanskje i en annen utgave, med en annen regissør, hadde det sikkert vært atter nye ting som åpenbarte seg for meg. Og likevel er det ikke sånn at man ikke får noe ut av det om man ikke får med seg alle referansene: referansene og laga er mer som en bonus, som tilfører en ekstra dimensjon om de treffer, en ny inngang, en annet lys å se det i. Og på denne måten vil nok – som for så vidt all kunst, men spesielt dette – stykket oppleves og tolkes bittelitt forskjellig avhengig av publikummet som ser, og dermed ender det opp med å ikke bare være én historie, men millionvis av unike historier der alle er littegrann forskjellige. På jobb i stad tenkte jeg på prog-rock, og åssen mye prog er litt sånn som egentlig bare blir likt av musikknerder som forstår, men så har du et band som Muse, som har hatt en voldsom gjennomslagskraft også blant folk som ikke nødvendigvis kan masse musikkteori, og det blir litt på samme måten: kan man nok om musikk til å sette pris på de teknisk imponerende sidene ved Muse, er det en bonus som forsterker opplevelsen, men det er likevel givende å høre på Muse selv om man ikke har de samme referansene som de som har gått musikklinja på Stange vgs.
Og bare for å ha sagt det: sist gang jeg var leeeeenge på teater, var da jeg så Natt i verda på Det Norske Teatret for to år siden. Den gangen var jeg temmelig utkjørt etterpå. Det at stykket blei spilt i løpet av natta hadde sikkert en del med saken å gjøre, men likevel: jeg var ikke i det hele tatt sliten etter å ha vært hele dagen på teater og sett Engler i Amerika. Sjølve logistikken rundt det hele er faktisk genial: tjue minutters pause hver time, og så en times pause med matservering mellom de to delene. Tida fløy, og ikke en eneste gang lengta jeg etter pause eller til det var over. Jeg kunne lett vært på teater i flere timer til.
Vær så snill og se det. Dette, sammen med Klassen vår, er nok det beste jeg noen gang har sett på teater. Jeg kan faktisk ikke komme på noen dette stykket eventuelt ikke ville kunne passa for, for temaene det tar opp er så universelle og så dypt menneskelige at hvem som helst som liker historier vil kunne like dette. Du trenger ikke være vant til teater eller tenke at teater overhodet er noe for deg for å la deg sjarmere og bergta av Engler i Amerika. Men om du vil se begge delene i ett, som jeg gjorde, og som jeg virkelig anbefaler og som jeg lover at ikke er slitsomt i det hele tatt, så må du forte deg; delene spilles samla bare fire ganger til. Biletter fås her. Det er selvfølgelig også mulig å se del én og del to på hver sin dag, men siste frist er altså begynnelsen/midten av juni. Det er bare å rydde kalenderen, folkens, dette er teaterkunst på sitt aller ypperste.
Innrømmelse: jeg har ikke sett Six Feet Under (og egentlig har jeg ikke lyst til å abonnere på HBO igjen fordi jeg ikke brukte det nok da jeg hadde det, men du skriver om serier på en måte som gir meg lyst til å teste dem ut og nå har du trukket frem HBO-serier en del så nå må jeg kanskje snart ha HBO igjen likevel selv om jeg generelt sett liker Netflix best).
SvarSlett*
Ellers var dette en veldig flott omtale av et stykke som høres veldig interessant ut. Og en del av meg har superlyst til å kjøpe en billett selv om jeg egentlig ikke vet om jeg har råd (må snart bruke 500 kr på Navnefestsgave, i tillegg til at jeg i slutten av mai har en "bestille musikalcder så jeg kan ta med på hytta og en og annen bok kanskje som bonus på Amazon"-tradisjon som ikke kan sviktes) fordi det høres ut som en uforglemmelig opplevelse, samtidig som jeg er litt nervøs ved tanke på åtte timer med vanlig teater fordi jeg generelt sett liker musikaler mer enn vanlig teater som jeg ikke har like mye erfaring med og selv å se en musikal som varte så mange timer hadde føltes litt mye. Samtidig kommer jeg til å angre om jeg aldri får sett dette teaterstykket for det høres veldig givende og interessant ut og jeg vet ikke om muligheten vil by seg igjen noen gang. Uansett høres det ekstra fascinerende ut nå.
Jeg syns HBO er verdt pengene, de har jo noen av de virkelig største seriene gjennom tidene! Men det er jo stort sett også mulig å låne flere av seriene deres på DVD på biblioteket, for eksempel :)
SvarSlettOg jeg skjønner bekymringa di angående hvor langt det er, men som jeg skriver i innlegget òg, så føles det overhodet ikke lenge. Man sitter der i omtrent en time av gangen, og så er det tjue minutters pause, så man har god tid til å gå på do og spise og trekke frisk luft og samle tankene. Jeg har sjøl veldig dårlig konsentrasjon og blir lett sliten, men hadde overhodet ikke problemer med å holde fokuset! Det føltes mye kortere enn åtte timer, jeg blei faktisk overraska over hvor fort jeg følte at det gikk og hvor lite krevende det var for meg.
Og takk!