Sollyset sev inn gjennom vinduet og gjorde at jeg glippet med øynene.
Først skjønte jeg ingenting, men et blikk bort på haugen min med gaver borte ved saccosekken, gjorde at jeg husket. Det var 1. juledag i dag og det hadde vært julaften i går. Rundt meg lå mange og sov.
Jeg måtte kvele et knis da jeg så Mario. Han halvveis satt, halvveis lå lent mot armlenet på sofaen og hodet hans lå bakover. Munnen hans var halvveis åpen og han så rett og slett komisk ut.
Jeg prøvde å krype ut av sofaen uten å vekke noen. Det gikk fint. Deretter listet jeg meg i retning av badet så stille jeg kunne. Jeg gikk inn og hoppet i klærne som jeg innså var kjedelige og (grøss og gru!) romantiske. Ok, greit, jeg er en romantisk person, men behøver det strengt tatt å vises i klesveien? Tro meg, i virkeligheten er jeg ikke noe stort fan av blonder og blomster. Kanskje jeg kunne få med meg guttene eller kanskje Kylie på bytur neste dag.
Jeg kom inn i stua igjen. De andre sov fortsatt og jeg satte meg ned ved saccosekken for å se på alt det jeg hadde fått.
Av Kylie hadde jeg fått en fin stol. En stol, ja, men jeg ble kjempeglad for den. Den var i stål med blå pute å sitte på og en blå, hjerteformet pute i ryggen. Av Roger hadde jeg fått en spesialdesignet kalender med bilder av meg og klikken. Av Sid hadde jeg fått cd’en deres, den hadde egentlig ikke kommet ut ennå, og en svart neglelakk. Av Tobias fikk jeg en DVD jeg hadde ønsket meg. Av Gabriel fikk jeg gavekort på kino. Jeg hadde fått gave av Pernille og Ole også, men de var jeg ikke noe glade for, spesielt ikke nå når jeg visste hva de hadde gjort. Av Ole hadde jeg fått noe skikkelig teit. Kanskje jeg hadde likt det hvis jeg hadde trodd at han mente noe med det, men det gjorde han jo ikke, derfor var gaven bare helt utrolig dum. Jeg hadde fått hjerteformet konfekt. Jeg gikk og kastet den i søpla. Jeg hadde fått gave av Lill og Yvonne også, samt noen tanter, onkler og besteforeldre som egentlig ikke var i slekt med meg i det hele tatt.
Oi! Det hadde jeg ikke fortalt dem! Når de våknet, var jeg nødt til å fortelle dem at jeg hadde fått vite mens jeg var hjemme at jeg var adoptert.
Snakker om sola… Sid begynte å røre på seg. ”Sid!” hvisket jeg høyt til ham og han reiste seg opp og så på meg med et trøtt blikk. Jeg vinket ham bort til meg og han reiste seg og skulle til å skreve over sofaen, men snublet og gikk på trynet. Jeg greide ikke å holde latteren tilbake, men allikevel skyndte jeg meg bort til ham og spurte ham om hvordan det gikk. Han bare lo selv også og sa at det gikk bra. Deretter var det opp på beina igjen og like blid.
”Jeg må si deg noe”, sa jeg til ham lavt og ba ham bli med meg sånn at vi kunne snakke vanlig. Vi måtte ikke vekke de andre, vet du.
Jeg tok ham med meg på gjesterommet hvor det var meningen at jeg skulle sove.
”Hva er det?” spurte han.
”Jeg må fortelle deg noe. Du skjønner det at du er noe inni helvetes pen, veit du det?”
Nei da, jeg sa ikke det. Det var på en måte det jeg hadde aller mest lyst til å si, men allikevel sa jeg det ikke. For når han stod der og stirret meg alvorlig inn i øynene, var han bare… ja, noe inni helvetes pen!
”Jeg må si deg noe. Du skjønner det at… da jeg var i Norge, fikk jeg nemlig vite noe av mamma. Jeg… jeg er adoptert.”
”Adoptert!?” utbrøt Sid og gjorde store øyne.
”Ja, jeg er egentlig amerikansk”, sa jeg.
”Hva, er du? Da er vi nesten skulls, da”, sa han.
”Ja, vi er vel det”, sa jeg, ”men det er ikke det verste. Jeg har egentlig ei søster, skjønner du, som bor her i USA et sted, men hvor, nei, det har vi ikke sett”.
”Du må finne henne”, sa Sid litt brått.
”Åssen da?” lurte jeg på.
”Tja. Den var vrien. Vet ikke, jeg. Kontakt Tore på sporet eller noe”, sa Sid og trakk på skuldrene.
”Tore på sporet? Hm, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg burde vel egentlig innse at jeg ikke kommer til å finne henne”, sa jeg.
”Nei, det er vel ikke så… Men du…” sa Sid og avbrøt seg selv.
”Eh, ja?” sa jeg og så opp på ham, for selv om han var liten, var jeg enda mindre. Høy har jeg aldri vært.
”Det er bare det at… Nei, forresten… Eh…”, stotret Sid og jeg lurte på hva han prøvde å si. Han var jo vanligvis ikke sånn kjempenervøs akkurat når han pratet.
”Nei, glem det, du. Det… det var ikke noe”, sa Sid og jeg trakk på skuldrene.
”Blir du med til byen i morgen?” lurte jeg på. Jeg ville jo ha meg nye klær, husker du.
”Ja, det kan jeg. Får du med noen flere og, eller?” spurte han.
”Skal spørre, men kan ikke love noe”, sa jeg.
”Ok”, sa Sid bare og med det gikk vi ut igjen.
”Nei, se hvem som kom ut fra soverommet. Hva gjorde de der, mon tro? Hm, la meg tenke…”
Kylie stod rett utenfor. Hun lo seg nesten fordervet.
”Heisann, Kylie”, sa jeg.
”Hei”, sa hun mellom lattersalvene.
”Lurte på om du ville bli med til byen i morgen”, sa jeg og ignorerte kommentaren hennes om Sid og meg på soverommet. Vi hadde jo uansett bare pratet sammen.
Kylie var ute av stand til å prate. Hun lo og lo og lo og jeg så at Sid holdt på å bli litt lattermild han også. I stedet sa han til henne: ”Hold kjeft, biatch, vi bare pratet!”
”Særlig!” utbrøt Kylie og lo enda mer, men til slutt, når hun var ferdig, sa hun: ”Jo da, jeg skjønte jo det. Det så bare litt mistenkelig ut. Det eneste som manglet, var at dere hadde holdt hverandre i hendene”.
”Idiot”, sa jeg og slo etter henne, men bommet.
”Jeg blir med til byen”, sa hun da hun hadde tatt seg sammen, ”hvem flere skal?”
”Foreløpig er det bare deg, meg og Sid”, sa jeg.
”Visste jeg det ikke”, sa Kylie og var nær ved å begynne å le igjen, men jeg bare viste henne den midterste fingeren min, jeg, så greide hun å holde seg. Verre var det ikke.
De andre våknet litt etter litt de også og alle sammen fikk samme spørsmålet: ”Blir du med til byen i morgen?” Nei, det kunne de ikke. Det var alltids noe som kom i veien. Alle hadde forskjellige unnskyldninger også, alt fra ”jeg skal prøve rollerbladsene mine i dag” (Roger sin) til ”nei, vi må holde julefreden hellig” (Tobias sin, tro det eller ei). Derfor endte det med at det bare ble Kylie, Sid og meg. Jeg tror Sid syntes det var litt flaut å bare henge med jenter, men han taklet nok det. Han var jo tross alt Sid!
Altså gikk vi tre til byen. Jeg hadde planer om å kjøpe noen nye klær, som sagt, sikkert noe annet også. Sid ville vel garantert innom noen cd-butikker eller noe og det var greit, jeg liker å kikke på cd’er jeg også.
Ja, vi gikk omkring i byen, da. Vi gikk i parker og i gater og jeg stoppet ikke å forundre meg over hvilken nydelig by D.C. egentlig var.
Plutselig bråstoppet Sid. Kylie og jeg snudde oss og så på han. Han var hvit som et laken og øynene hans var festet på… en mann som gikk noen meter unna oss. Han hadde runde solbriller selv om det var vinteren, men han så ikke blind ut, altså. Han gikk rundt og så på seg rundt i parken. Han så helt ordinær ut, så hvorfor Sid glante så på han, kunne man jo lure på.
”Det er stygt å glane”, sa jeg til Sid, men han enset meg ikke, eller ville ikke ense meg. Han hadde bare øynene stivt festet på mannen.
”Eh, Sid? Hva er det?” spurte Kylie, men han svarte ikke denne gangen heller. Bare stirret. Stirret. Stirret. Stirret.
”Kom. Vi må vekk”, sa plutselig Sid.
”Å hjelp”, mumlet jeg da jeg trodde jeg visste hvem denne fyren kunne være og Kylie og jeg fulgte etter han der han gikk fort, men samtidig bestemt og stille mot en annen kant av parken.
”Han var han morderen som var etterlyst i avisa til morgenen i dag, ikke sant?” spurte jeg Sid. Jeg hadde så vidt sett overskriften på avisen idet vi gikk forbi kiosken bare noen minutter tidligere.
”Nei, din ikke-smurf”, sa Sid og jeg begynte nesten å le, men greide å holde meg fordi Sid så helt gravalvorlig ut. Ikke-smurf? Hva var det? Tydeligvis noe negativt.
”Han er ikke morder, men det er neiggu ikke langt ifra”, sa Sid lavt. Jeg så på ham med et uforstående blikk.
Sid så ned litt før han igjen løftet hodet og sa med litt småskjelven stemme som om han var på gråten: ”Han var faren min en gang. Jeg var liten sist gang jeg så ham, men jeg kjente ham igjen med en gang, selv om han hadde solbriller på. Jeg lurer på hva han vil meg”.
”Han vil deg sikkert ikke noe”, sa jeg.
”Jo, jeg kjenner det på meg”, sa Sid brått og så på meg med det direkte blikket sitt igjen. Det fikk han alltid til på en merkelig måte å se både sint og kald ut samtidig som han så trist, ensom og forlatt ut. Hvis du skjønner, ville jeg både vike fra blikket hans og gjemme meg og klemme ham og trøste ham samtidig. Ganske underlig, men han fikk det til på en sånn rar måte jeg bare tror han fikk til. Sikkert på grunn av øynene hans som alltid ser så triste ut. Ja, ja, de sier jo det at øynene er sjelens speil og med det han hadde vært gjennom, var det jo forståelig.
Vel, vel, tilbake til historien. Hvor var jeg? Jo, Sid så på meg med blikket sitt, ja.
”Kan vi gå?”, ba han (Sid, altså) plutselig. Jeg nikket og Kylie sa: ”Ja jøss”.
Vi gikk en omvei for at Sid skulle slippe å gå rett forbi faren sin. Allikevel stirret han etter ham hele tiden.
Det ble ikke mye shopping på oss den dagen. Vi tenkte alle på vårt, særlig Sid, tenker jeg. Han hadde jo sett faren sin i dag som han ikke hadde sett siden han var liten. Dessuten kan man jo ikke akkurat si at de to hadde ideal-far-sønn-forholdet, hvis du skjønner hva jeg mener.
Til slutt foreslo Kylie at vi ble med henne hjem. Sid ville ikke, han måtte hjem og si det til Tobias, sa han. Jeg ble med, da. Kylie var min beste venninne for øyeblikket, så.
Det er litt merkelig, igrunn. Jeg visste cirka ingenting om henne, allikevel var vi blitt kjempegode venner. Jeg hadde ikke møtt, ikke engang sett foreldrene hennes, jeg visste ikke hva hun hette til etternavn, jeg visste ikke engang hvor gammel hun var! Ja, ja, samme det, tenkte jeg, hun er grei, det er det som betyr noe.
”Hallo mamma og pappa!” ropte Kylie inn i huset da vi kom hjem til henne.
”Ha…” Moren hennes kom til syne i døråpningen og skulle til å hilse, men stoppet og glodde på meg. Kanskje ikke veldig rart i, hun var utrolig pen og det var jo ikke jeg. Hvis jeg hadde vært utrolig pen og plutselig hadde stirret på et udyr, tror jeg at jeg hadde gjort det samme.
”Hva… gjør du her?” spurte hun.
”Eh, jeg er med Kylie hjem”, sa jeg, det var jo sant.
”Men… nei, det kan ikke… Hva heter moren og faren din?” spurte hun meg. Jeg fortalte henne hva de hette med etternavn og hun gispet. Plutselig ble hun alvorlig og så på Kylie.
”Jeg må si deg noe”, sa hun. Kylie nikket og så forvirret og redd ut. Så spurte moren hennes meg: ”Vet du det?”
”Veit hva da?” spurte jeg omtåket.
”Om adopsjonen”, sa hun.
”Adop… Hæ? Hva? Jeg hadde fått… Hva har det med… Hæææ?” spurte jeg. Ordene kom hulter til bulter.
”Hva vet du om adopsjon? Hvilken adopsjon?” spurte Kylie og så på meg.
”Jeg er adoptert og det er det jeg veit”, sa jeg.
”Ja, det er hun”, sa moren til Kylie og så stirret hun på datteren sin igjen og sa: ”Og det er du også. Hun er søsteren din”.
Jeg stirret på moren til Kylie, Kylie og tilbake til moren hennes igjen.
”Jeg kjente deg igjen med en gang du kom inn. Du har ikke forandret deg noe særlig. Dessuten stemmer foreldrene dine sine navn. De er paret vi møtte da vi adopterte deg, Kylie!” forklarte moren hennes og Kylie så ut som om hun kunne besvime når som helst.
Moren hennes tok oss med inn i stuen og fortalte Kylie hele historien.
Ja, ja, nå ble det oppklart. Kylie var min til nå ukjente, amerikanske og biologiske søster. Jeg hadde funnet henne.
Det var vanskelig å se på Kylie og tenke ”søsteren min”. Hittil hadde Kylie bare vært en venninne, men nå var alt annerledes. Helt annerledes. Uansett hvordan ting utartet seg fra nå, ville ingenting bli som før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar