Lunisand – episode 18: Sonny finner også noe rart

Det har vært mye greier i det siste, og alt tyder på at det blir like mye greier framover, så beklager at det er lenge siden sist, og beklager at det sannsynligvis blir like lenge til neste gang. Inntil videre er Lunisand her for deg. Tidligere episoder finner du under Lunisand-knaggen.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.


”Faens djevelpung!” ropte Sonny iltert idet han mottok en noe ufrivillig dusj som kom like uventet på ham som det kreative utropet kom på hans søster Theresa, som ikke kunne annet enn å le.
   ”Er det ikke meningen at dette skal forestille en ørken!?” fortsatte han forbannet, og bannet enda mer.
   ”Det gir seg sikkert snart”, prøvde Theresa å oppmuntre ham, men akkurat nå så det ikke ut til å hjelpe noe særlig.
   Dette var andre gang de to nyinnflytterne hadde opplevd regnvær i Lunisand, og selvfølgelig kom det den dagen de begge sluttet likt på skolen, ingen av dem rakk bussen, og begge dermed hadde en lang og kronglete hjemvei foran seg. Heldigvis i nedoverbakke, men langt var det like fullt. Reisen tok en time hvis man gikk for motorisert kjøretøy, så til fots måtte de nok regne med å bruke en god dag. Allerede hadde de vandret i tre timer, og Sonny var så sliten at han helst ville sette seg rett ned og bli der.
   Ganske brått fikk han sjansen også. Han skled på noen rullesteiner, som var ekstra glatte som våte, og gikk rett bakover så det sang. Halebenet fikk seg en god smell, og han følte for å skrike ut en ny remse grove ord.
   ”Gikk det bra?” spurte Theresa, og gjorde et iherdig forsøk på å hjelpe ham opp på to igjen, men det gikk ikke bedre enn at også hun gled, og snart lå de der ved siden av hverandre, allerede dyvåte av regnteppet, som var så tett at det lignet tåke.
   Den andre gangen det hadde regnet, hadde det blitt borte like fort som det hadde kommet. Theresa håpet og antok at det samme ville skje denne gangen, derfor foreslo hun for broren, til tross for at de hadde en fortsatt lang vandring igjen foran seg: ”Hva sier du til at vi setter oss under treet der borte til regnet har gitt seg? Så går vi videre etter at det er over.”
   ”Akkurat som om det hjelper! Vi er allerede så våte som det går an. Jeg vurderer å skaffe meg gjeller”, mumlet han humørløst, men fulgte likevel etter søsteren der hun kløv innunder det nederste bladverket på en hengepil som hadde blitt plantet langs den ulendte støvveien.
   Det så derimot ikke ut til at skuren ville gi seg med det første. Theresa var egentlig glad til. Da hadde de en unnskyldning for å bli sittende her. Selv om hun ikke hadde brukt opp energien på å klage i så stor grad som hva broren hadde, merket hun med en gang hun satt i ro at musklene hennes nøt det. Senene formelig sukket av velvære, og det hadde nok hun også gjort, hadde det ikke vært for at hun hadde rukket å bli kald og hutrende av den overrumplende spylingen. Hun hadde bare på seg en kortermet kjole, og prøvde å forsvare seg selv ved å peke på det faktum at hun tross alt bare hadde bodd her en uke. Hun var ikke vant med ørkenens lunefulle herjinger, og hadde dermed heller ikke noe grunnlag for å vite ting som de innfødte tok for gitt. Ting som at en solrik og het morgen kan ha noen fuktige ess i ermet.
   ”Det gir bare ikke mening”, sa Sonny, og ristet på hodet, ”vi har en bilgal far, men vi har likevel bare én bil? Jeg mener, hvor er logikken?”
   ”Oppe i rumpehullet hans, sammen med alt annet. Seriøst, familien vår stinker”, istemte Theresa, og selv om det ikke akkurat var oppløftende snakk søskenparet bedrev, så var det på flere måter ganske lettende å bare lette litt på trykket innimellom.
   ”Og denne ene bilen må han bruke for å dra på jobb med! Ærlig talt, mann. Ta bussen som alle andre. Miljøet sparer du også”, fortsatte Sonny, og glodde dystert rundt seg bak den dryppende, sorte luggen som virket enda tyngre nå som den holdt på cirka like mye vann som en hvilken som helst sukkulent.
   ”Kanskje vi kan få mamma til å ringe en taxi for oss?” foreslo Theresa.
   ”Ja, herfra, mener du? Hva forventer du at hun skal si? At ungene hennes sitter under en hengepil et eller annet sted på strekningen mellom Karategata og Lunisand skole?” fnøs Sonny.
   ”Men vi kan gjøre det så snart vi kommer frem til et gatenavn. Nei, vent! Jeg har jo faktisk GPS på mobilen min!” kom Theresa brått på, og fisket den frem fra hoftelommen, bare for å finne ut at det var null dekning.
   ”Innse det, sis. Vi er eid”, brummet Sonny.
   De to søsknene satt en liten stund i taushet. Sonny greide ikke å tenke på noe annet enn hvor åndssvakt urettferdig det var at de ble nødt til å gå hele den lange veien hjem. De kunne likeså godt overnatte her ute. Snart kom tussmørket til å smyge seg på, og da ble det enda verre. Dessuten var det sikkert mange rare dyr i denne utmarken. I Kosdal, som lå lenger mot nord, hadde ikke bare terrenget vært helt annerledes, men han hadde i tillegg på følelsen av at Lunisand i det hele tatt var… villere, på en måte. Kosdal hadde virket så ordentlig og sofistikert, men her var det lenger mellom hver bolig, og viltvoksende planter krabbet langs husveggene til hvermannsen. Det villeste som fantes på hjemstedet, var sommerfugler. Her, derimot, ville han ikke ha blitt overrasket om de hadde kjørt forbi en coyoteflokk på vei til skolen. Han måtte grøsse ved tanken. Tenk om de ble overfalt?
   Men da han så bort på søsteren, satt hun tydeligvis i helt andre tanker. Hun kikket ned i fanget sitt, og ikke ut på de våte omgivelsene slik Sonny gjorde, og hun tygget seg hemmelighetsfullt på underleppen. Om de tynne leppene krøp et nærmest forventingsfullt smil, og det var tydelig at hun hadde noe spesielt i tankene.
   Da hun merket at broren så på henne, bestemte hun seg for å dele det med ham.
   ”Jeg tror jeg er forelsket”, røpet hun, og kinnene antok en rødere nyanse.
   ”Han emoungen, eller hva?” smilte Sonny tilbake, glad på hennes vegne.
   ”Som om du bør snakke så høyt”, fnøs hun ertende, ”men jo, jeg tror vi tenker på den samme. Mio, han som går i klassen min.”
   ”Er ikke han sammen med den latinske bimboen?” spurte Sonny.
   ”Nei, det viste seg at det var søsteren hans”, sa Theresa, bare for å få som respons fra Sonny: ”Da slo du henne ned for ingen nytte, da!”
   ”Hold kjeft!” sa Theresa brydd, tydelig pinlig berørt over hele affæren, og slo etter ham.
   ”Han er den eneste som har snakket til meg så langt på den nye skolen”, fortsatte hun, og før Sonny i det hele tatt hadde rukket å tenke seg om, hadde han bust ut med: ”Jeg er rimelig sikker på at jeg er forelsket selv.”
   ”Åh?” Theresa snudde hele kroppen mot ham, og hele ansiktet hennes glødet av iver, ”i hvem da? Det har du ikke sagt noe om! Fortell!”
   ”Eh…” Sonny tok en pause. Først nå innså han hva han egentlig hadde sagt. Det var ikke det at han var redd for å skjule noe for søsteren, men… nå som han tenkte seg om…
   Nei. Nei. Han var ikke forelsket i det der Julian-dyret. Han var bare fascinert fordi han var så annerledes enn alle andre han noen gang hadde møtt.
   ”I hvem da?” maste Theresa videre, og nok en gang greide ikke Sonnys hjerne å reagere før han hørte seg selv svare: ”I Julian, han som bor rett over gaten.”
   Faen.
   Derimot så ikke Theresa ut til å tenke noe over det på noen måte. Tvert imot utbrøt hun begeistret: ”Åh, han er så kul! Jeg har sett ham flere ganger ute. Han gjør liksom så mye… ja, så mye jeg ikke engang hadde tenkt over at går an. Jeg så ham en gang da han tydeligvis hadde blitt utelåst, og han fikset det hele ved å klatre opp i det store eiketreet utenfor huset deres og derfra gå inn gjennom vinduet sitt, helt øverst i det tårnet som stikker opp! Han kunne sikkert ha gått gjennom et av de som var på bakkeplan, men det var akkurat som om han gjorde det bare for å, tja… skape litt spenning, kanskje?”
   Sonny smilte takknemlig til henne, men innvendig var det full storm. Bare ved å si det høyt, at han var forelsket i Julian, og ikke Julia, hadde han på en måte bekreftet det han i en tid nå hadde fryktet. Samtidig kjentes det litt lettende. Nå slapp han å gå rundt med denne gufne følelsen av å hele tiden ville sprenges innvendig. Nå var katten ute av sekken, og det var på tide å lære en ny side av seg å kjenne.
   ”Men er ikke han veldig… utadvendt? Sånn, selvsikker, liksom… Han virker så trygg på seg selv, nesten litt vel mye. Jeg tror han er ganske populær”, sa Theresa, nesten bekymret.
   ”Han virker ganske selvsikker, ja, og jeg tror ikke han tenker det samme om meg”, sa Sonny, forbauset over hvor enkelt det var å finne ordene, ”jeg har sett hvordan han er med andre. Du vet, han går jo på samme skole som oss. Og, hva skal jeg si, han oppfører seg ikke annerledes med meg. Jeg tror det rett og slett er naturlig for ham. Å snakke med folk han ikke kjenner, altså. Så utadvendte personer som ham tenker sikkert ikke over det engang; de bare slår av en prat med alle som ser ut til å trenge det. Hver gang han har pratet til meg, er det sikkert bare fordi jeg tilfeldigvis var i nærheten.”
   ”Men var det ikke han som inviterte deg på den festen nå til fredag? Det må da bety noe!” oppmuntret Theresa, som overrasket var vitne til hvordan broren ristet på hodet.
   ”Han stod og delte ut flygeblader midt i skolegården, for helvete”, smilte han trist, ”er man så populær som ham, er det bare om å gjøre å ha flest folk på festene sine.”
   Theresa rettet på ham: ”Er man så populær som ham, er det et privilegium å bli bedt på festene hans!”
   Sonny så på henne, med et vagt håp tent i de bleke øynene.
   ”Tror du virkelig det?” spurte han tynt, og hun nikket opprømt.
   En ny stillhet la seg om dem, og de eneste lydene som hørtes, kom fra de dumpe plaskene fra det fortsatt sivende regnet. Det falt derimot ikke like tett lenger, og nå kunne man faktisk se de separate dråpene.
   ”Ikke si det til mamma og pappa”, kom det plutselig fra Sonny, og Theresa skvatt litt av det brå stemningsbruddet, men samlet seg snart og sa halvveis forståelsesfullt, halvveis fleipende: ”Hva tror du om meg egentlig? Selvfølgelig skal det være det første jeg gjør når jeg kommer hjem!”
   ”Din store jævel”, flirte han mildt, og ga henne et kraftig dult i siden.
   ”Hva var det for noe?” lo hun, ”din lille jævel!” Og dermed gjengjeldte hun dyttet.
   Tullingen deres ble derimot avbrutt av en svak lyd de begge hørte.
   ”Hva var det?” spurte Theresa, og frøs alle bevegelser.
   ”Det låter som…” begynte Sonny, men lenger kom han ikke før han hadde satt seg opp, krøpet ut under hengepilen, og sett seg om ute på den åpne plassen igjen. Det hadde da visselig kommet et sted herfra, hadde det ikke?
   Der var det igjen! Tynt og nærmest bedende, lød det, og på den andre siden av veien stod noen bregnelignende planter. Disse ga Sonny seg til å gjennomsøke.
   Han måket de brede bladene til side, bare for å komme over en sammensnørt sekk. Denne tvang han åpen med nevene sine, og fant dermed lydkilden.
   ”Hva er det du…” Theresa kom opp bak ham og tittet over skulderen hans, og avbrøt i samme sekund seg selv ved å gispe.
   ”Det er jo en kattunge!” utbrøt hun.
   ”Nei”, sa Sonny, og løftet dyret opp, ”hun er voksen. Men det er en katt, det har du helt rett i.”
   Den forskremte krabaten likte dårlig å få vann helt over seg, og ristet misfornøyd på hodet. I en hvilken som helst annen sammenheng, ville hun nok ha stukket av gårde i frykt, men sannsynligvis var hun både så redd og utmattet at hun ikke greide å gjøre annet enn å bore neglene dypt inn i Sonnys armer, noe som gjorde ham fint lite, i og med at han hadde en godt polstret jakke på seg.
   ”Så utrolig pen hun er! Men…” Theresa reiste seg opp og bøyde seg frem for å få et bedre blikk på den bergede, ”… det er jo en siameser! De kattene er seriøst dritdyre!”
   Sonny fnøs av kommentaren hennes og sa: ”Det er idiotisk å måle dyr etter penger uansett! Hvem er det som har bestemt at for eksempel en perser er mer verdt enn en huskatt? Et liv er et liv, og det var det noen frekke kødder som ikke ville at pusen her skulle ha! Det var bare flaks at vi fant henne!”
   ”Hvordan kan du forresten se at det er jente?” spurte Theresa, og Sonny ble forlegen idet han sa: ”Vel… hun er rett og slett mindre enn hannkatter. Og ser du at hun ikke har så fremtredende værhår i ansiktet? Hos hannene er de som oftest tydeligere.”
   ”Skal vi ta henne med hjem?” spurte Theresa, og Sonny blåste: ”Selvfølgelig! Jeg håper ikke du så mye som vurderte tanken på å bare la henne bli her! Mamma og pappa blir nok ikke blide, men jeg går ikke i fra henne her!” Og etter at de ordene var talt, reiste han seg resolutt opp med katten i armene og spaserte nedover veien, til tross for at regnet enda ikke hadde holdt opp.
   ”Vent på meg, da!” ropte Theresa, og kom settende etter.
   Det var ikke det at hun ville at broren bare skulle etterlate katten i sekken som om ingenting hadde hendt, men hun bare visste at dette kom de til å få trøbbel for. Så klart ville hun ikke under noen omstendigheter ha valgt annerledes selv, men hun ville bare at Sonny skulle være klar over at dette kom nok ikke til å gå ubemerket hen.
   Etter å ha gått noen minutter i nedoverbakke og blitt like våte som før de søkte tilflukt under det store treet, hadde de vektige skyene over dem blitt slitne, og regnet holdt opp. Kort tid etterpå banet solen seg vei, og strålte opp området til sanden glødet som et helt hav med rubiner. Det hadde faktisk ikke Theresa tenkt over før, men nå som hun så utover det lille tettstedet oppe fra høyden, var hun ikke blind for at det slettes ikke var uten sjarm, og at det faktisk var bedårende vakkert på sin måte.
   Med ett sa Sonny: ”Prøv GPS’en nå.”
   Den hadde Theresa helt glemt, men ivrig tok hun den frem, og kunne lettet bekrefte at nå var det dekning. Hun fant dermed raskt ut hvor de var, og ringte selv direktenummeret til drosjesentralen mens hun demonstrativt satte seg på en nærliggende stein og tok av seg de gnagende støvlettene.