Antichrist (2009)

Etter at ungen hennes dør, drar Charlotte Gainsbourg på hyttetur med elskeren sin, som i tillegg er terapauten hennes. Formålet er at hun skal overkomme frykten sin for skogen og tapet av pjokken samtidig. Men naturen er tydeligvis langt ondere enn det NU-medlemmer skal ha det til, og det tar ikke lang tid før ting gradvis begynner å gå beint til helvete.

For å friske opp hukommelsen din, så ja, dette er den til Lars von Trier der Willem Dafoe får prøve seg som pornostjerne, der dyr snakker og spiser seg sjøl og scenene er så absurd forstyrrende at de er i stand til å gi Chuck Norris mareritt. Den kontroversielle saken som førte til at frøken Gainsbourg fikk med seg beste skuespillerinne-prisen hjem fra Cannes, ja. Og for å svare på spørsmålet om den var alt det som media hypa om eller ei, så kan jeg svare at joda, den er jo i og for seg det. Du får se penetrasjon og blodige sekvenser som til og med er forbudt i ulovlig porno. Og surrealismen friker vettet ut av deg. For ikke å glemme at nevnte frøken Gainsbourg (Stéphanie!) fortjente prisen så det sang. Men den er faktisk en god del mer og.

For å begynne med dét, er den faktisk nydelig skutt. Hvem trenger vel sex når man får en prolog som denne? Hvert bidige stillbilde er på høyde med det aller fornemste innen kunstfotografi. Og den drømmeaktige, blå scena med Charlotte ute i skogen er jo et eventyr i seg sjøl. Uavhengig av alt det syke som skjer, er dette visuelt snadder, altså.

Men ja, det er forstyrrende. Men det er godt håndarbeid. Det hele er jo faktisk lagd som det er nettopp for å frike deg ut, og det greier den til gagns. Men, som jeg diskuterte med homiene mine noen timer etter at vi hadde sett den (på vei ned til Shell for å kjøpe nattmat, nærmere bestemt), så er det faktisk ikke sadobitene som er verst. Altså, jeg innrømmer at det var én del der der jeg faktisk måtte lukke øya et halvt sekund, og jeg har faktisk en tålelig sterk mage, men det er sjølve stemninga og atmosfæra som gir deg de store gåsehudopphopningene. Dette er bunnløs desperasjon, galskap og faenskap. Så intenst! Og etter hvert som filmen avdekker hvor grusom naturen egentlig er, skjer det ikke med et TA-DAAAA!-aktig sjokk man er kjent med fra thrillere, men det smyger som langsomt innpå deg og begynner sakte å spise av deg. Og det er en møysommelig prossess som ikke gjør så veldig vondt for hver gang, men som, når det hele er overstått, etterlater deg i det største, svarteste hullet du noen gang har vært i. Litt som å spises opp av kjøttende maur. Bit for bit for bit, sjøl om du egentlig ikke merker hvert bitt så veldig. Ikke at jeg har prøvd, men jeg kan jo innbille meg det.

Det er liksom ikke noe håp her. Når filmen er ferdig, er du så godt som suicidal. Filmens budskap er å vise hvor jævlig alt er. Og det gjør langt fra godt å se den. Den er enda mer ukoselig å se i festlig lag enn En ubehagelig sannhet. Dette er ganske enkelt ikke filmen du setter på når du vil kose deg. Sånn sett kan man jo spørre hva som er vitsen med å lage en film alle bare får vondt av å se i utgangspunktet, men så er det jo Lars von Trier og, da. Men at det er en sinnssvakt god film, går det liksom ikke an å komme fra uansett.

Det er vanskelig å beskrive følelsen av Antichrist. Men det er garantert den filmen jeg har sett i år som har gått mest inn på meg, og helt sikkert en av de filmene som har gått mest inn på meg noensinne. Og det å sette karakter, er vanskeligere enn noen gang. Men jeg har gjort et forsøk, da.

Dommeren har talt: 5