Sosialt sett

Ja. Det har blitt en del filmanmeldelser i det siste. Egentlig er det mest derfor jeg blogger nå. Balanse og sånn, dere veit. Greia er jo egentlig ikke det at det ikke skjer noe, men at det som skjer, ikke er så veldig spennende for utenforstående å lese om. Dessuten har jeg liksom ikke tid til å obsesse lenger engang (i det minste ikke over annet enn irl-mennesker), så... ja. Det må bare bli sånn. Men fordi folk (eller rettere sagt Astrid, i væffal i dette konkrete tilfellet) tydeligvis er nysgjerrig på framgangen her i denne skabbete avkroken av Vestfold, gir jeg den villig bort.

Jeg trives. Sykt godt. Hadde det ikke vært for Vibekes flyktige atterkomst, hadde jeg grua meg til juleferien allerede. The Homicidal Squad har bytta navn til The Deadly Viper Assasination Squad, primært fordi det høres kulere ut, og sekundært fordi Nord har... vel, meldt seg ut, for å si det så nøytralt som mulig. Dessuten må dere være enige, alle i hop, om at vi ser strengt tatt intet mindre enn badass ut:

... vel å merke hvis vi ser bort fra det faktum at jeg ser ut som en halvkødden attpåklatt. Litt sånn som at hvis Tor Espen og Henrik er Jessie og James, er jeg Meowth. Men åh, jeg er fra dypet av mitt hjerte intenst lykkelig for at jeg har greid å bli busser med skolens nydeligste mennesker, da. Og nå som vi har omrokkert på gruppene i filmklassen og, har jeg endt opp på dét dream teamet. Jeg trur quirky romantisk komedie-ideen vår kan gå rett til himmels hvis vi bare jobber litt for den, noe vi selvfølgelig akter å gjøre. Henrik vurderer forresten òg å bytte til klassen vår. Det hadde så klart vært vakkert!

Én liten oppdagelse har jeg gjort her, da. Jeg trur nemlig jeg ser en sammenheng mellom to faktorer som har forandra seg siden videregående/ungdomsskolen og nå. Eller kanskje til og med tre. Vi tar saken i nærmere ettersyn, på en fin og oversiktlig måte som alle blir kloke på, nemlig ved hjelp av den elskede listevarianten:

1. På ungdomsskolen og videregående var det alltid noen jeg kjente. Så sjøl om jeg begynte på nytt, så var det liksom ikke heeeelt på nytt likevel. På FHS kjente jeg som kjent ikke en sjel. Vel, strengt tatt fant jeg ut i ettertid at tre andre her har gått på St. Hallvard, da, men liksom... frisør- og musikklinja, liksom. Og ikke i min vennekrets uansett.
2. På ungdomsskolen og videregående var jeg veldig krampaktig oppmerksomhetssjuk. Jeg kunne finne på tilbakestående ting av én eneste grunn, nemlig å bli lagt merke til. Her, derimot, gir jeg faen i hvor mange som egentlig legger merke til meg, og orker ikke å stresse med å gjøre meg mer speisa enn jeg er. Og jeg trives veldig godt med å chillæxe sosialt på den måten.
3. (og dette er nøkkelgreia, kanskje) På ungdomsskolen og videregående skulle jeg nesten hver gang jeg var i selskap med andre, heller ønske at jeg var aleine, nesten egentlig uansett hvor gøy jeg hadde det. Her er det motsatt. På én måte litt trist og, i og med at jeg blir fortere ensom. Det skal liksom ikke mer til enn et par timer på rommet for meg sjøl før jeg begynner å savne mine homies. Men herregud. Dette er klart den varianten jeg foretrekker.

Jeg gidder ikke å trekke strekene for dere. Dere er såpass oppegående at dere greier det sjøl. Og Tor Espen og Henrik; JEG ELSKER DERE SPENT I HJEL. Jeg har sikkert ikke sagt det til dere før, fordi jeg aldri har vært full nok sammen med dere, men jeg gjør det, altså. Dere er så nydelige at dere veit det ikke sjøl engang.

Oh, og dette er jo litt gøy, da. Jeg sa det for så vidt til Eva og Marta da vi møttes i Oslo torsdag for ei uke (allerede!?) siden, men fortsatt: før jeg kom hit, var hip hop-kultur den mest åndsete ungdomskulturen jeg visste om. Men så er det jo bare det, at får du et tilstrekkelig karismatisk menneske til å misjonere om noe, så er jeg villig til å tru på hva som helst. Og som jeg så vidt var innom i persongalleriet mitt, så skjuler det seg en skikkelig gængztah bak Tor Espens bluesgitarspillende, kunstfilmregisserende ytre. Det begynte, som med mye annet, som en opprinnelig nærmest parodisk greie, men så festa det seg visst bare. Og Henrik skater jo fra før, og var sånn sett et lett bytte da Tor Espen kom og "I'm a white nigga from K-town, bitch!". Og siden har liksom bare jeg fulgt etter. Og la meg si det sånn; jeg har endt opp med å bli litt G, da. Det har til og med gått så langt som å innrømme at enkelte rapsanger faktisk ikke er så halvgærne. Og Beastie Boys er jo noen skikkelige røvere. Heh. Men alle impulser er bra impulser, ikke sant? Om ikke annet er jeg litt mindre fordomsfull nå.

I dag skulka Kristian fra Gjøvik, Tor Espen, Henrik og jeg de to siste timene til fordel for kake på rommet til Henrik. I morgen (og med det mener jeg lørdag kveld - sjekk klokkeslettet nederst) er det Halloweenfest, og DVAS har tenkt å nache på Kafka med litt voksenbrus. Jeg ser for meg at denne helga lett kan bli særdeles vellykka.

Oh, og dette innlegget blei mye lengre enn forventa. Hahahaha.