Meet the Feebles (1989)

Varieté-ensemblet Feebles prøver å gjøre det stort. Det er derimot ikke bare lett når den store stjerna har blitt gammal og dvask, hennes ektemann og sjefen for det hele står i med en annen langt yngre sanger, og løssluppen sex og narkomisbruk krever sitt av atter andre. Og det er bare for å nevne noe. Oppi det hele kommer Robert, hvis store drøm er å bli tatt med i truppen. Det hele kompliseres ytterligere av at han forelsker seg i en søt, uskyldig puddel som en sleip snuskefilmregissør òg har sett seg ut.

... og i det hele tatt er det vanskelig å forklare nøyaktig hva Meet the Feebles handler om, fordi den når alt kommer til alt igrunn bare er masse syke og randomme gags spilt etter hverandre på et budsjett lavere enn mitt månedlige stipend. Likevel er det en viss tråd i det hele (ikke nødvendigvis rød), og om ikke annet greier du ikke å la være å la deg fenge av oppfinnsomheten. For dere som er kjente med Skrivebua, går det egentlig an å sammenligne denne med noen av Håkons mindre oppegående verk, til dømes klassikeren Arild og Johnny lukter giraffhjerne.

Men er det morsomt, da? Både ja og nei. For når den er morsom, så er det sånn at det kjennes som om trynet skal revne av latter, og når den ikke er morsom, er det sånn at det blir bare så dumtdumtdumt at du ikke helt trudde det gikk an. Man må definitivt være en viss type for å like denne filmen, og et visst humør i tillegg kommer garantert godt med. Personlig var jeg på vei til å bli overtrøtt, til tross for at de verste ticsa ikke helt hadde satt inn ennå. Jeg hadde nok fått mer ut av den hvis jeg hadde sett den nærmere daggry, sjøl om jeg for all del got my share.

Så jah. Reint objektivt sett er jo ikke dette en bra film for fem flate øre, men sjarmen er høyst tilstedeværende. Dessuten er jo ikke filmanmeldelser helt kjent for å være akkurat objektive heller, og takk for all del eventuelle høyere makter for det. Men jeg er ikke helt enig med meg sjøl, altså. Som sagt er noe av det bare for dumt, til og med for meg, samtidig som sodomy-sangen til reven mot slutten der og hele dopskilpadda bare eier det meste av det sjølhøytidelige våset som lages i dag. Veldig ustabilt, altså. Og som sagt ikke egentlig en bra film i det hele tatt.

Særdeles interessant, btw, å se åssen Peter Jackson har gått fra dette til The Lovely Bones, da - som jeg forøvrig gleder meg spent i hjel til. Come December!

Dommeren har talt: 3