Annie Hall (1977)

Jeg hadde faktisk ikke sett en dritt av Woody Allen før Annie Hall. Og jeg var sykt skeptisk, i og med at jeg strengt tatt egentlig har vært innstilt på å hate alle herr Allens filmer ganske lenge nå. Odd Einar, som vikarierer for Mads i store regissører, greide derimot å få meg til å glede meg til å se den, entusiastisk Woody-fan som han var.

Vel, dette prøver vel egentlig å være en romantisk komedie for de intellektuelle, og i bunn og i grunn har den vel ikke noe helt klart plott, men den er liksom bare en sånn hverdagslig, liten sak som handler om Woody Allen, hvis rollefigur jeg ikke helt husker navnet på nå, som livnærer seg som en ydmyk og temmelig sjenert stand-up-komiker, møter Annie Hall, som jeg egentlig ikke husker en dritt om. De blir forelska, blir sammen, slår opp, savner hverandre, blir sammen igjen og slår opp.

Så, var det fordommene mine som fikk rett, eller var det Odd Einars entusiasme? Egentlig ingen av dem. Jeg kan ikke hate denne filmen av samme grunn som jeg ikke kan elske den, nemlig at jeg ikke følte noen verdens ting etter at jeg hadde sett den. Det gjør jeg for så vidt ennå ikke. Noe av dialogen var ganske artig, det skal jeg ikke nekte for, men jeg husker jo knapt hva den handler om. Egentlig er det litt trist, for sånn som Odd Einar framstilte ham, virka faktisk Woodyboy som en regissør etter min smak. Men det er som Martin sa det, altså; denne filmen virker lang uten å være lang i det hele tatt. Og det er sjelden et godt tegn.

Men som nevnt; manuset er ikke så verst, altså. Det er ikke akkurat Tarantino-takter, men jeg ser jo klart sjarmen. Dessuten blir det jo litt feil å sammenligne dem uansett, med tanke på hvor forskjellige de faktisk er. Og til tross for at jeg sjøl syns den alltid tilstedeværende sødmen i filmen ganske ofte virker krampaktig og påtatt, så er det jo, vel, likevel søtt til en viss grad. Og jeg kan jo for så vidt se hva det er fanklubben til vår venn Woody ser i filmene hans. Og det må jo telle for noe, ikke sant?

Dommeren har talt: 4