Re: Creares årsmøte

Åh, så koselig det var å se folk igjen! Og jeg vil for alltid være tidenes mest uforberedte foredragsholder, og jeg blir fjorten år i kofferthodet mitt av å oppholde meg i flere timer av gangen sammenhengende med Ingrid, og fancy restaurantmat er veldig godt, og så hadde vi skriveøvelse/karakterutviklingsting, og vi lagde Amalie, som er en dansk-norsk rasist, homofob og bonde, som går landsbrukslinja på en kristen internatskole, som hater katter og som drømmer om å en alpakkagård i framtida, og vi lagde kjæresten hennes Daniel Matheus, en kristen og særdeles hyggelig og småfemi fyr som er skapbifil, som digger Jesus, som er født på julaften og av den grunn hadde vrangforestillinger om at han var Messias da han var liten, en tanke som ikke hundre prosent har forlatt ham, som har traktorfetisj, men kan ikke kjøre traktor sjøl, som røyka hasj i ei uke en gang, men som har angra veldig i ettertid, som elsker katter, og som går på samme skole som Amalie. Og vi skulle skrive noe, hva som helst, om en situasjon i livet til en av disse, eller om Amalies mor som er nynazist, eller om norsklærer Truls som til tross for å være lærer på en kristen internatskole, ikke er kristen. Og her er min lille tekst, til minne om en altfor kort kveld tilbrakt på et hotell i Drammen med noen skikkelig fine folk:

"Kjære Gud", sier Daniel, han kneler ved sengekanten, får øye på Jesus-gipsfiguren i bokhylla og biter seg i leppa, før han biter på høyre tommelfingernegl.
   "Kjære Jesus", sier han isteden og folder hendene og senker blikket, "jeg synda en gang i fjor, jeg husker ikke helt når, altså det var i sommerferien, men jeg husker ikke helt om det var juni eller juli." Han suger seg på underleppa mens han stirrer gips-Jesus i øynene.
    "Det var en fest, og barn drakk alkohol", han husker egentlig ikke hva Jesus har sagt om alkohol, strengt tatt var det vel ikke han som fant opp aldersgrensa for å drikke alkohol, men han nevner det for sikkerhets skyld, "jeg var ikke en av de barna, da." Han syns gips-Jesus trekker et lettelsens sukk, men han er ikke sikker.
   "Men..." Daniel må ta en lang kunstpause, etterfulgt av en ulyd som kommer fra lengst nede i mageregionen et sted.
   "Jeg røyka..." Han drar de svette hendene fra hverandre igjen, biter litt på høyre tommelfingernegl, før han folder hendene på nytt. Det siste ordet må han hviske, "... hasj."
   "Og Jesus", legger han til, og han må hviske igjen idet han sier: "Det var skikkelig..." En ny liten kunstpause der han leiter etter det rette ordet, "... digg."
   For det hadde vært skikkelig digg. Han hadde sittet i hjørnet og nippet til appelsinjuicen sin, mens han på avstand hadde observert Amalie, dette var bare noen måneder før han fikk vite at hun hadde sett på ham på akkurat samme måten. Og hun var så vill og vakker der hun stod og kasta på det lange håret og ropte ut fraser som "nigger!" og "svarting!" til venneflokken sin, og ei så slem jente som henne, måtte imponeres av en tilsvarende slem gutt, og han hadde gått bort til hippiene i sofaen og bedt om å få noen trekk, og der hadde han blitt sittende resten av kvelden, rødøyd, blid og sulten, han hadde spist en pose med potetgull og en pose med bamsemums, og appelsinjuicen hadde aldri noen gang smakt så godt. Skjellettet hadde liksom føltes så akkurat passe, han kjente av hver knokkel hadde et helt perfekt tilpassa lag med kjøtt og hud utenpå, tennene lå så godt til rette i munnen, hver tann nøyaktig den størrelsen den burde være. Og blodet, blodet som hadde fylt hver eneste nerve, han kunne kjenne at oksygenet løp rundt omkring inne i ham mens det hvinte av glede.
   "Og sånn bare fortsatte det, Jesus", stønner Daniel, med gråten sittende fast i halsen, "i ei uke!" Det løsner endelig, og Daniel gråter i strie strømmer.
   "Kan du tilgi en angrende synder, Jesus?" gråter han.

Om den er ferdig eller ikke, får være opp til deg som leser å avgjøre. Og Ingrid Marie, tusen takk for en fantastisk og helt relevant link i denne sammenhengen.

♥

Hove 2011

På kvelden den nest siste dagen jeg var der, mista jeg kameraet mitt. Det kunne jo så klart vært verre. Jeg kunne ha vært dust i huet og tatt med meg speilreflekset, eller jeg kunne ha tatt med Holga. Heldigvis var det bare et engangskamera, men jeg mista jo alle bildene jeg hadde tatt. Det rare var at da jeg gikk tilbake for å leite etter det - er ganske overbevist om at jeg mista det under The Strokes-konserten - fant jeg ikke engang de istykkertråkka restene av det. Og i lost and found-boden fikk de ikke inn noen ting. Så det jeg, og flere av de som var der sammen med meg, lurer litt på, er om noen rett og slett har tatt det og tatt sine egne bilder med dem. Hvilket igjen vil si at når de framkaller dem, kommer det til å dukke opp bilder av noen mystiske fremmede som i all framtid vil hjemsøke dem med sin tilstedeværelse på bildene... det er jo sånt de lager filmer og bøker om. Folk som har sett et mystisk menneske på et bilde, og visst instinktivt at "det der er sjelevennen min", og så finner de hverandre igjen etter ti år eller noe.

Eller kanskje noen bare har kasta det i søpla.

Poenget er at jeg ikke har så mange bilder å vise dere. Men jeg stod helt forrerst på The Vaccines-konserten med t-skjorta mi og sang med på alle sangene, og fikk ellers med meg, som nevnt, The Strokes, i tillegg til Jimmy Eat World, Brandon Flowers og Bright Eyes. Jeg dro dit med Signe og Lindawg, og i løpet av oppholdet rakk jeg dessuten å leike med Unnveig, Heidrun, Jo Mikkel, Kolbjørn og Jørgen. Dette var forresten første gang jeg var på noen som helst festival større enn Vaffelføzz, og jeg er meget imponert over min egen evne til å forholde meg til masse folk, liten plass og stakkarslig personlig hygiene over så lang tid. Hove var dritgøy!

Jo, forresten;

Heidrun tok dette bildet av Jørgen, Kolbjørn, meg og Unnveig etter Bright Eyes-konserten. Haha, aww. Vi er jo litt søte.

Jo, og det må jeg jo ikke glemme!

JEG MØTTE ET BAND!

Og siden jeg er deres første fan, fikk jeg en gave av dem:

Yeah!

Sjekk ut Askespråk her og her.

Føler litt at jeg bør ha en sånn badam-TSSSJJJ type avslutning på alle blogginnlegg jeg skriver, men strengt tatt kommer jeg ikke på noe mer å si akkurat nå, så takk for meg inntil videre.

Næsty

Akkurat nå; jeg trenger et sted å bo. For å kunne bo et sted, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. Jeg kan ikke få en jobb hvis jeg ikke har et sted å bo. Jeg kan heller ikke få lån uten en jobb. Jeg skulle ønske det å bli voksen var valgfritt, i væffal for sånne fuck-ups som meg.

Joda, litt av grunnen til at jeg ikke har penger, er at jeg har vært på farta kontinuerlig siden jeg flytta fra Bø. Sånn at jeg skal sitte så lite som mulig og stirre i taket hos foreldra mine. Men jeg veit ikke hva som er verst egentlig, jeg. Egentlig sitter jeg bare her og venter på et mirakel. Jeg veit ikke, kanskje NAV kan forbarme seg over meg.

Fy faen, så depressivt dette blei. Det var jo ikke meninga. Skulle jo endelig snakke litt om det koselige Nes-besøket mitt for en måned siden. Bare at jeg egentlig ikke har så mye å si, nå som jeg endelig har bildene. Det virker så innmari lenge siden. Akkurat da var jeg jo dritglad og trudde at alt skulle løse seg, bare fordi jeg gjorde morsomme ting og hang med fine folk. Men det var koselig, altså. Veldig koselig.


Det viktorianske haveselskabet vårt gikk over all forventning, til tross for å være litt i overkant improvisert og spontant. En kveld satt Linda, Magnhild og jeg oppe og lagde invitasjoner til klokka fem om morningen:

Vi satte i sammen ei awesome spilleliste med bare bra musikk, jeg bakte pai, vi plukka blomster og fant fram det gamle kaffeserviset til bestemora til Linda. Så kom det folk, og tradisjonen tro var jeg litt redd til å begynne med, men bare jeg havner sammen med ålreite mennesker, har det en tendens til å gå bra likevel, i væffal etter hvert. Denne gangen var jo intet unntak.


Flere bilder på Lindas blogg her.

Nå skal jeg gå tilbake til å være en whiny, passiv sutreunge og slutte å plage dere.

Og (lang)helga mi er sponsa av NSB

Neida. Ikke i det hele tatt, faktisk. Jeg må nok betale, jeg som dere dødelige. Jeg veit ikke engang hvorfor jeg sa det.

Men altså, siden jeg har utvikla litt sånn OCD-tendenser med tanke på å si ifra hvor jeg skal, noe jeg antar har å gjøre med en sannsynligvis god oppdragelse, blogger jeg bare kort for å informere om at hey, nå stikker jeg til Gjøvik, folkens. Jeg gleder meg sinnssykt. Det er ikke like mange som kommer som sist, men som kompensasjon kommer det noen som ikke var der sist. Og... ja. Det var sikkert noe mer og, men det kommer jeg ikke på i farta. Er tilbake på søndag.

Btw 1: sjekk ut Slagsmålsklubben (som er et band). De er søteeee.

Btw 2: natt til i dag fikk jeg endelig ut den siste kråkebollepiggen! JEG ER FRI!

Per, Pål og Espen

Jeg er tilbake fra Skrivebuatreff 2010. Kom hjem i går. Og... ja. Det er så vanskelig å vite hva man skal si i sånne sammenhenger. Men stikkordmessig dreide det seg om PEEEEER! (og Pål og Espen), Romeo og Julie, improvisasjon, I dypet av en ruin (faktisk), skjønne mennesker, August, 7-Eleven, frossen yogurt og et par lange togturer. Og jeg orker ikke å gå noe særlig mer inn på det enn det, for de som var der, veit jo åssen det var, og de som ikke var der, har vel strengt tatt ingen interesse for det.


De to siste bildene tilhører respektivt Kristin og Linn, så vidt jeg veit.

Videre har jeg faktisk planer utover sommeren! Altså, når jeg tenker meg om, så er det egentlig ikke så mye, men til å være meg er det helt... w0ah. Hvis alt går i orden, da, vel å merke. Og jeg er alltid åpen for enda flere planer, for sommeren er suverent den årstida der jeg er mest rastløs.

Helga si, det

Mjøsa, grillings, vannpipe, øl, sigarer, sol, bowling, såpebobler og toppen av kransekaka; planetens potensielt nydeligste mennesker, i væffal et assorert utvalg av dem. Og som Krølle bemerka sånn omtrent ti minutter etter at han hadde kommet og; det var liksom som om det ikke hadde gått noe tid i det hele tatt. Det var bare det naturligste i hele verden at alle sammen satt der på verandaen til Vorpis og røyka sigarer og bullshitta. Greit, så var det bare snakk om tre uker, men tre uker er litt smertefullt når det er snakk om denne gjengen. Og jeg var jo en liten tanke bekymra for at ting skulle bli litt dumt, men det blei ikke det i det hele tatt. Hva kan jeg si? Det er sånne sommerdager man skriver dikt om.

(Stort sett Vorpis sine bilder her, fordi han fikk jevnt over kulere bilder enn meg.)

La vida cubana

Cuba bestod i hovedsak av nærmere førti grader pluss, sigarer, Fidel og Che, amerikanske grombiler fra femtitallet, Guantanamera, royal palm trees, "UN PESO!", Ernest Hemingway, tuKola, krabber, ris med bønner og guavajuice. Jeg var maks uheldig og tråkka på noen jævler av noen kråkeboller cirka midtveis i turen, noe jeg så klart var allergisk mot. Samtidig hadde de to skopara jeg hadde med som passa, blitt regna ned, og jeg lover deg at når noe regnes ned på Cuba, lukter det ikke godt av dem etterpå, ikke engang når de har tørka. Resultatet var at jeg hele den samme dagen hadde tråkka rundt i sko som var en størrelse for små, hence vannblammer og gnagesår og annen faenskap. Med andre ord var de gode og oppvarma til kråkebollene.

Det er vanskelig å beskrive hudfargen min nå. Sølvi syntes jeg ligna på en cubaner. Christoffer sa at jeg ligna på en mørna biff, og at han fikk en nesten uimotståelig trang til å strø krydder på meg og spise meg opp. Sjøl syns jeg bare at jeg ser møkkete ut. Poenget er at hva enn du vil kalle det, er det i ferd med å flasse av nå.

Jo, og så mista jeg Holga-kameraet mitt to ganger i bakken så filmen datt ut. Blir med andre ord særdeles spennende å se hvorvidt jeg fikk noen bilder i det hele tatt.

Cuba er forresten veldig langt fra å være noe paradis for vegetarianere. I mitt naive sinn hadde jeg håpa på at maten minte om den i Spania, men... nei. Ihjelkokte grønnsaker pluss ris pluss potet pluss noen bønner hvis jeg var heldig er lik smaken av vann. Og det er ikke positivt når det er snakk om fast føde.

Nå har jeg gitt ei ekstremt overfladisk og klagete framstilling av turen. Det dypere og mer poetiske om luktene, menneskene, vindene og stemningene får komme seinere, eventuelt i form av fail-dikt på bua. Inntil videre freser jeg opp noen bilder, som de mest snokete av dere allerede har sett på Facebook:

La Habana by night:

Hotel Lincol som vi bodde på de første nettene, var egentlig et skikkelig dritthotell, men de hadde verdens diggeste tak som var superperfekt til hangouts og nedchilling før sengetid:

(Sigarer er forresten noe forbanna møl. Jeg mener, jeg røyka opp halve den dere ser på bildet, for det er jo obligatorisk pensum når man først er på Cuba, men jeg blei skikkelig kvalm av det. Jeg holdt meg til cigarillos resten av turen, kan du si.)

Cubanske penger var mjuke og gode å ta på:

Mange fine flak stod rundt omkring:
Gatelangs i Habana:

Katedralen der var kliss lik den i Granada:

(Den øverste er den i Habana, og den under er den i Granada. I tillegg var det helt likt på plassen rundt der.)

I motsetning til hovedrettene, var dessertene stort sett veldig sukkersøte og gode:

Che var mer eller mindre overalt:

En heeeelt hvit pusekatt!:

Vi besøkte huset til Ernest Hemingway. Litt kult å vite at jeg har vært på det samme stedet som The Old Man and the Sea blei til:

Denne gjengen, pluss Kamilla som tok bildet, fikk den lysende ideen å finne fram til markedet i øs pøs regnvær. Dette er grunnen til at jeg håper at det ikke er jordslag på klærne mine nå, som nekta å tørke i den sinnssyke luftfuktigheten:

Kuppelen i bakgrunnen der er kåken til Fidel. Jeg var genial nok til å legge igjen kameraet i bussen da vi faktisk var rett utafor der.

Vi besøkte en dyrehage et eller annet sted uti ødemarka:
(Jeg fikk en nesten uimotståelig trang til å ta med meg denne hjem, hva enn det er for noe.)

Og så var på et slags museum for gamle tog. Skap-station agent som jeg er, fant jeg det høyst tilfredsstillende:

Bare se på damplokomotivet som dro vognene våre ut til sukkerplantasjen!:

Der fikk vi forresten sutte på sukkerrør:

Her bada vi!:

Nøyaktig så solbrent blei jeg:

Solnedgang over Ancón:

En av de siste dagene dro vi på ridetur, noe som hadde vært litt enklere å nyte hvis ikke hestene hadde vært så innmari tynne, og hvis ikke guidene hadde slått dem hvis de syntes de gikk for sakte:

Vi rei til en jungelkulp som vi bada i:

På vei tilbake stoppa vi på en gård der vi fikk sukkerrørjuice og kos av utmagra dyr:

Og så litt random turiststemning til slutt:

Det siste bildet der stjal jeg av Marie, men det var fordi det var så koselig og fordi - ahem - jeg var i det. Hvis du ikke har fått bildebehovet ditt tilfredsstilt ennå, finner du mer her og her.

Satan, jeg har brukt lang tid på å skrive dette innlegget. Nå er klokka snart halv åtte, og jeg må se og dra meg ut av senga og dusje, vaske klær, lade mobilen og forhåpentligvis rekke å catche opp med godtfolket før klokka plutselig er for mye. Fred ut!