Næsty

Akkurat nå; jeg trenger et sted å bo. For å kunne bo et sted, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. Jeg kan ikke få en jobb hvis jeg ikke har et sted å bo. Jeg kan heller ikke få lån uten en jobb. Jeg skulle ønske det å bli voksen var valgfritt, i væffal for sånne fuck-ups som meg.

Joda, litt av grunnen til at jeg ikke har penger, er at jeg har vært på farta kontinuerlig siden jeg flytta fra Bø. Sånn at jeg skal sitte så lite som mulig og stirre i taket hos foreldra mine. Men jeg veit ikke hva som er verst egentlig, jeg. Egentlig sitter jeg bare her og venter på et mirakel. Jeg veit ikke, kanskje NAV kan forbarme seg over meg.

Fy faen, så depressivt dette blei. Det var jo ikke meninga. Skulle jo endelig snakke litt om det koselige Nes-besøket mitt for en måned siden. Bare at jeg egentlig ikke har så mye å si, nå som jeg endelig har bildene. Det virker så innmari lenge siden. Akkurat da var jeg jo dritglad og trudde at alt skulle løse seg, bare fordi jeg gjorde morsomme ting og hang med fine folk. Men det var koselig, altså. Veldig koselig.


Det viktorianske haveselskabet vårt gikk over all forventning, til tross for å være litt i overkant improvisert og spontant. En kveld satt Linda, Magnhild og jeg oppe og lagde invitasjoner til klokka fem om morningen:

Vi satte i sammen ei awesome spilleliste med bare bra musikk, jeg bakte pai, vi plukka blomster og fant fram det gamle kaffeserviset til bestemora til Linda. Så kom det folk, og tradisjonen tro var jeg litt redd til å begynne med, men bare jeg havner sammen med ålreite mennesker, har det en tendens til å gå bra likevel, i væffal etter hvert. Denne gangen var jo intet unntak.


Flere bilder på Lindas blogg her.

Nå skal jeg gå tilbake til å være en whiny, passiv sutreunge og slutte å plage dere.

Atter en liung

(Liung (sub.) - person fra Lier.)

Så ja. Jeg har offisielt flytta fra Bø. Jeg har ikke så mye å si om det akkurat nå, egentlig, annet enn at det har vært et fint år, et veldig fint år. Veldig annerledes fra Skiringssal-året mitt, og i fjor høst syntes jeg det var dumt, men jeg har lært såpass at så lenge man klarer å akseptere at det ikke er det samme, greier man å se hvor bra det kan være på andre områder. Og nok en gang syns jeg det er trist at det er over.

Men dere, jeg har så fine planer utover sommeren at jeg håper jeg ikke rekker å utvikle min årlige sommerferiedepresjon denne gangen. Det eneste jeg er bittelitt bekymra for, er penger, men jeg har faktisk fått huka tak i en jobb (kåsør i Lierposten, yay!), så det kan hende det ordner seg litt likevel. Denne sommeren blir det, i cirka kronologisk rekkefølge, tur til Budapest, Hovefestival, slektstreff på Toten/Gjøvik, ny tur til Nææz, Slottsfjell, Vorpisparty i Gjøvik og Øyafestival. Pluss at bohemvennene mine og jeg har funnet drømmeleiligheten. Nå gjelder det bare å få den.

Fy faen, for et kjedelig blogginnlegg dette blei. Må lære meg å ta hippe bilder og bli velartikulert.

Livet, liksom

Hallo hallo, jeg er fortsatt på Nes og jeg har det så bra om dagen at hadde jeg vært meg sjøl for tida, hadde jeg forventa at noe drit skulle skje anytime soon, men det er jeg ikke, så jeg smiler naivt og bedøva rundt og trur at jeg aldri skal bli trist igjen. Men det er fint for meg, da.

Og nå mens Linda er på jobb og jeg kan puste ut litt - ei pause med fin musikk, chill form, glade tanker, sol ute, sol inne, sol i hjertet og sol i sinnet er ikke så gæli sjøl om det er pause fra fine ting - kan jeg benytte meg av min foreløpige fritid til å informere nysgjerrige sjeler om hva jeg skal gjøre fra høsten av:

INGEN VERDENS TING.

Neida, tulla. Håper jeg. For forhåpentligvis får jeg en jobb og jeg får skrevet dritmasse, så det blir nok noe. Kom ikke inn på Westerdals, noe jeg egentlig ikke forventa heller, fordi jeg leverte et elendig intervju og generelt sett oppførte meg som en retard mens jeg var der. Slo an usannsynlig dårlige anti-semittiske vitser og svarte omtrent "ææææææh jeg gjør liksom ikke sånne ting, jeg da...", "tja, sånt no kan ikke jeg noe særlig om, da" og "hm, jeg veit ikke? Pleier ikke å tenke så mye på sånt, jeg" på omtrent alt de spurte om uansett. Og nå som jeg ikke kom inn likevel, kan jeg jo bare disse dem litt uten å stå i fare for å la det veie negativt med tanke på søknaden, for når de åpner intervjugreiene med noe fellesopplegg for alle som har gått videre til intervju med å si noe lignende "i motsetning til landets skriveskoler, har vi en progressiv innstilling til dette med skriving, vi da", så... blir jeg skeptisk, liksom. Og de skrøyt av hvor markeds- og karriereretta de var, og sa at det ikke var så viktig med et godt språk som med en god idé, og at tekstene mine for all del var blant dem de likte best, men at det var "tydelig" at jeg ikke hadde noen "klar idé" med det jeg skreiv. Da jeg ikke kunne forklare symbolikken i mine egne tekster (jeg sa noe lignende "næææh... ække noe særlig med symbolikk i dem, vel?") syntes de det var veldig rart.

Westerdals, jeg har en ting å si til dere: LOL.

Jeg kommer til å trives kjempegodt i et vakkert kunsterkollektiv med mine fine Vibeke, Eirin, Linda og Unnveig uansett, og vi skal ikke ha noen planer og like å ikke ha det. Jeg er så optimistisk for øyeblikket at det gjør meg sinna og glad samtidig.

Og hey, for spesielt interesserte: her har dere to av opptaksprøvene mine.

Tjallabais. Håper Vibeke har tid til å talatutte med meg, for jeg trenger noen å sladre om livets store spørsmål med.

Næz

Jeg skulle til Bø. Endte opp i Hedmark.


Ja, ja. Sånn kan det gå, og sånn gikk det òg.