Vi røyka på balkongen mens de andre sov

Du fortalte meg at yoghurtnøtter minner deg om meg, og at det fortsatt lukter røkelse av armbåndet jeg lagde til deg. Jeg vil fortelle deg at jeg begynte å høre på Bright Eyes fordi jeg trudde det minte meg om Hove, men jo mer jeg hører på dem, dess mer går det opp for meg at de minner meg om rommet ditt; presskanna, platespilleren, den lysende greina du hadde hengt opp i taket. Den tida da du bare var en plen unna og du ennå ikke hadde blitt et minne blant alle andre.



---



(Jeg har begynt å skrive kleine kortprosatekster i du-form om/til folk jeg kjenner.)

En liten bekjennelse

Noen ganger, sånn som akkurat nå, savner jeg Bø helt absurd mye. Ikke bare studiet - sjøl om, herregud, alle andre studier i hele verden virker sikkert kjedelige og meningsløse i forhold - men bare hele greia der. Jeg savner for eksempel vinteren der. Jeg savner at det er midt på natta, tjue minus, kanskje januar, februar, og jeg går ute med rimfrost og knirk-knirk under føttene, kanskje berusa av enten det ene eller det andre, hører på Salem på headset, eller prater skit/filosofi/følelser med Linda eller Kolbjørn eller begge. Jeg savner å fryse, fordi det var så godt å fryse der. Og jeg savner Porsgrunn, jeg savner november, da Linda og jeg så stjerner og vi pynta oss med visne blomster i håret, og vi var fulle nesten hver dag, og hørte på Cherry Bomb på badet i det nydelige fønkishuset fra søttitallet med barokke møbler i seg. Og jeg veit at det var sånn på denne tida i fjor og, bare at da savna jeg Skiringssal, og jeg trenger sikkert bare litt tid på meg til å vokse inn i veggene i den bohemske Frogner-leiligheten vår, for jeg er flink til å leve i nuet bare jeg kommer så langt, men bare ikke akkurat nå. Ikke helt ennå.

I morra blir en fin dag, da. Splittet kjerne der Eirin skal lese og Unnveig og Kolbjørn skal spille. Og så skal vi drikke vin!

Denne sangen blei min faste jeg-venter-på-fine-folk-som-kommer-med-nattoget-på-vinteren-sang. Seriøst. Jeg står fortsatt på perrongen med de gule lysa og fryser ræva av meg og nyter det hver gang jeg hører den.

Atter en liung

(Liung (sub.) - person fra Lier.)

Så ja. Jeg har offisielt flytta fra Bø. Jeg har ikke så mye å si om det akkurat nå, egentlig, annet enn at det har vært et fint år, et veldig fint år. Veldig annerledes fra Skiringssal-året mitt, og i fjor høst syntes jeg det var dumt, men jeg har lært såpass at så lenge man klarer å akseptere at det ikke er det samme, greier man å se hvor bra det kan være på andre områder. Og nok en gang syns jeg det er trist at det er over.

Men dere, jeg har så fine planer utover sommeren at jeg håper jeg ikke rekker å utvikle min årlige sommerferiedepresjon denne gangen. Det eneste jeg er bittelitt bekymra for, er penger, men jeg har faktisk fått huka tak i en jobb (kåsør i Lierposten, yay!), så det kan hende det ordner seg litt likevel. Denne sommeren blir det, i cirka kronologisk rekkefølge, tur til Budapest, Hovefestival, slektstreff på Toten/Gjøvik, ny tur til Nææz, Slottsfjell, Vorpisparty i Gjøvik og Øyafestival. Pluss at bohemvennene mine og jeg har funnet drømmeleiligheten. Nå gjelder det bare å få den.

Fy faen, for et kjedelig blogginnlegg dette blei. Må lære meg å ta hippe bilder og bli velartikulert.

Siste pust

Jeg kommer ikke til å skrive noe om Nes før jeg får framkalt bildene jeg tok derfra. Ikke at jeg trur jeg kommer til å finne på så mye å skrive da heller... det var liksom så utrolig fint og deler av det ganske uvirkelig, faktisk. Jada, jeg veit jeg snakker om føkkings NÆS på Hedmark her, men klisjeen vil jo ha det til at man ikke alltid trenger å dra så langt for å oppleve fine ting. I mellomtida kan dere jo se på noen av bildene fra det viktorianske haveselskapet vårt.

Og nå er jeg atter i Bø, sjøl om det bare er for tre dager. På onsdag flytter jeg. I dag sa jeg for eksempel ha det til Kolbjørn. Og det er bare... ja, jeg veit jeg snakka nesten kvalmende mye om dette i fjor og, men det blir jo aldri Bø igjen. Jeg skal jo flytte sammen med en gjeng fra klassen min til høsten, men det er alle småtinga, liksom. Ekko på Breisås, å våkna hos Linda uten å huske åssen jeg havna der, Dickheads-jamming hos Unnveig, lok og latter i klasserommet, nattprat og -røyk med Kolbjørn, gamle Bø sentrum... det er akkurat nå det er akkurat sånn akkurat her. Ikke om et år, ikke i Oslo. Det er høsten 2010 og våren 2011 i Bø. Og sånn må det bare bli.

Samtidig har jo erfaring vist at om ting blir helt annerledes fra det jeg trudde det skulle bli, så kan det hende det blir fint likevel. Og jada, jeg gleder meg til høsten. Så lenge jeg husker på å leve i øyeblikket, så trur jeg at jeg kan - strengt tatt - få noen veldig fine dager framover. Og ja, jeg veit jeg bruker ordet "fint" utrolig mye, men det er liksom det... fineste... adjektivet jeg veit om. For meg er "fint" alt som er bra samla i ett ord.

Dere burde sjekke ut innlegget til Kolbjørn om Bø-vandring. Mange fine bilder fra et underlig, lite sted i Telemark.

Så skal jeg bare gå og pakke livet mitt ned i esker.

We're having new age fun with a vintage feel

Jeg savner Bø litt. Lier er utrolig ensomt.

Disse fine jentene flytter jeg sammen med til høsten. Og:

Tida går.

I går var jeg så glad og hyperaktiv at jeg var oppe i tjuesju og en halv time og la et lass med spontanplaner ut av det blå. Humøret fortsatte da jeg stod opp sju i dag morges, og vedvarte mens jeg sosa rundt i Drammen i mange-mange timer i dag, og så plutselig fikk jeg en telefon som i hovedsak sa at jeg burde begynne å tenke på framtida mi, og så blei jeg deppa igjen. Men planene jeg har framover nå, er så fine at jeg forhåpentligvis har kommet over på godsida igjen i morra. Sjøl om pappa er utrolig skuffa over at det sannsynligvis aldri blir noe av meg.

Når trollmor har lagt sine fem små troll

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

Snart, snart

Jeg er i Bø igjen etter fullendt påskeferie.

Torsdag og fredag er de to siste dagene med undervisning vi har her. Da skal vi få besøk av forlag. Etter det er det leseleselesepuggepuggepugge før eksamen omkring midten av mai. Og så er det slutt.

Det er ufattelig, ufattelig trist.

Jeg har så lyst til å bruke de siste ukene til å sosialisere meg med den fine klassen min, men det går ikke, fordi vi må jo øve til eksamen. Jeg veit ikke, jeg er nok litt for fersk fra folkehøyskole. Innerst inne veit jeg jo at det ikke er sånn det funker på høgskoler og sånn. Man er ikke der for det sosiale. Man er der for å lære. Det er jo sånn det er.

I morra skal vi fyre opp grillen min for første gang. Det blir en hellig innvielsesseremoni.

Jeg skal bo i Bø helt til hybelkontrakta, som jeg glemte å si opp, går ut av seg sjøl. Og etter det veit jeg ikke hva som skjer.

Gjør dere sjøl en tjeneste og hør på disse sangene. De er noe av det vakreste i livet mitt akkurat nå:

FORFATTARSTUDIET I BØ

(Innleggstitler ser alltid så mye mer formelle ut når de skrives med store bokstaver!)

Men ja! Karen lurte på om jeg kunne blogge litt om forfatterstudiet her i Telemarken. Sånn, hva vi gjør, åssen det er og the like, hvis jeg har forstått henne riktig. Det er jo sikkert nyttig for framtidige søkere og sånn. Derfor, som Rachel i Animorphs pleide å si, la oss sette i gang!

Aight. Klassen er ganske liten med plass til femten stykker, og det er egentlig bare positivt, for på den måten blir man bedre kjent med hverandre og får tettere oppfølging og alt sånt. Jeg er superfan av liten klasse. Hva skoledagene består av, kommer litt an på hva vi har og hvilke lærere som foreleser. Foreløpig har vi hatt prosa, poesi, barnelitteratur, drama, film og essay, pluss at vi innimellom har litteraturteori som er det vi har muntlig eksamen i på slutten av skoleåret. Som regel når vi har praksisundervisning (altså ikke teori med Marius), tar vi med noen sider tekst i den sjangeren det undervises i, leser den høyt og får tilbakemelding fra de andre i klassen, før den foreleseren vi har kommer til ordet. Innimellom opplesningene får vi ofte spontanoppgaver, eller hvis vi lurer på noe, tar foreleseren seg tid til å forklare ting vi lurer på, som kan være hva som helst, egentlig, alt fra åssen man får til noe reint skriveteknisk, til åssen en bokutgivelsesprossess fungerer, til hvilke forfattere som egentlig er verdt noe, til filosofi. Her om dagen med Stig Sæterbakken diskuterte vi for eksempel ondskap, egoisme og forskjeller og likheter. Teoriundervisninga er ganske standard forelesningsopplegg, med Marius, tavle, kritt og notater, og hender i været hvis det er noe vi ikke forstår.

Noen av foreleserne vi har hatt hittil:
Rune Christiansen (litt ymse, egentlig, men mest prosa og film)
Kyrre Andreassen (prosa)
Trude Marstein (prosa)
Kjersti Bronken Senderud (poesi)
Gro Dahle (barnelitteratur)
Eivind Sandem (drama)
Bjørn Esben Almaas (film)
Ellisiv Lindkvist (essay)
Marius Emanuelsen (i hovedsak teori, men han har også titta innom i poesi og essay)
og altså Stig Sæterbakken, som igrunn kjører sitt eget opplegg, men det er vel mest prosa, det òg

Skoledagene er fra halv elleve til tre hver dag, bortsett fra onsdag, for da har vi FRIIIIII jeg mener skrivedag. På slutten av året skal vi levere femten siders tekst til antologien, som liksom er vår skriftlige eksamen, pluss snakke i tjue minutter om teorien vi har hatt om som en muntlig eksamen. Karakterene i begge eksamenene er bestått eller ikke bestått.

Bø som boplass er jo noe for spesielt interesserte, men det har absolutt sjarm. Det har faktisk et blendende utvalg av matbutikker (både Meny, Rema, Rimi, Prix og Spar!), alt innen gangavstand fra alle studenthjemma og høgskolen. Og i det hele tatt er det jo det som er så veldig praktisk med Bø; det er liksom akkurat lite nok til at det er gangavstand til alt. Det er ikke akkurat noen by, men det er mer konsentrert enn for eksempel Lier, og i sentrum er det fire utesteder medregna Studentkroa, og et lite utvalg spisesteder. Kjøpesentre er det og, til og med to! Og så to kaffebarer eller kafeer eller hva man vil kalle det. Rånere er det òg, men de trenger vi ikke å snakke så mye om. Egentlig har Bø det viktigste av det man trenger i hverdagen.

Og altså, bare så det er sagt, så er året i Bø ekstremt nyttig. Jeg føler det litt på samme måte med Skrivebua, for utviklinga har vært enorm. Jeg merker det i væffal veldig godt sjøl. Det at man hele tida har fjorten andre rundt seg som er på omtrent samme nivå som deg talentmessig (så slipper man - håper ingen føler seg støtt nå - å holde ut med type "Kjempebra! Stemmer <3"-bemerkninger), i tillegg til forskjellige lærere som kan sakene sine veeeeeldig godt, gjør en rett og slett mye flinkere til å skrive. Og ikke bare til å skrive, men til å lese og gi tilbakemelding og.

Og før man avfeier forfatterstudiet som et slags slabbedaskår, så må jeg bare si at det er det på ingen måte. Ja, vi har et kort skoleår - muntlig eksamen blir i midten av mai - men det er veldig intenst med innleveringer nesten hver uke og en del som må leses til teoritimene. Men man får skrevet, og man får utvikla seg noe voldsomt, så i tilfelle det skulle være noen tvil hos både Karen og andre skriveinteresserte, så JA, et år på forfatterstudiet i Bø er verdt det! Dessuten får man jo et unikt sosialt nettverk av folk med like interesser, og som man på grunn av Bøs beskjedne størrelse bare kan gå til hvis man føler seg ensom. Dette er jo også folk det er fint å ta vare på av praktiske årsaker og, fordi hvis man holder kontakta ved like, har man jo noen man kan vende seg til for tilbakemeldinger også etter at året er over.

Så folkens; søknadsfristen er 15. april!

(Og så kommer en liten parantes med noe totalt på sida, for Lierposten har nemlig nevnt meg i dag! Det er fordi jeg er så sinnssykt kul.)

Er det mulig å savne noen før de har blitt borte?

I så fall er det nok det jeg driver med nå. Og det er superteit, fordi jeg burde jo være hæppihæppi de siste ukene her. Y'know, bruke tida til å henge med folk og sånn. Ikke at det går uansett, fordi vi har eksamen og må lese og kommer til å dø og sånn, men... det er jo sånn det burde ha vært. Men jeg merker jo hvor ufattlig glad jeg blir bare jeg ser folk, da. Og jeg kommer meg på skolen hver dag for tida fordi jeg savner folk altfor mye hvis jeg blir hjemme. Så det er vel i hovedsak en god ting.

All this has happened before and will happen again

Shit, ass. Jeg stod på kjøkkenet i stad og lagde mat. Så noia jeg totalt. Det er bare halvannen måned igjen her. Greit nok at jeg hater Bø dypt og inderlig ganske ofte, noen ganger nesten like mye som Lier, men herregud... folka. Selvfølgelig har jeg jo en vag deja vu-følelse av det hele, og så klart har jo erfaring vist at det ikke blir siste gang jeg ser dem igjen når eksamen er overstått, men det er jo noe med den helt spesielle bobla man lever i akkurat her og akkurat nå, da. Og for å ta i bruk en sliten klisjé, så må alle bobler sprekke en gang.

Jepsi pepsi! Jeg har overhodet ikke noe spennende å blogge om. Livet mitt er egentlig bare stress. Bare april kommer i gang nå, så trur jeg det blir fint. Kanskje.

... totally

Greit, det er to grunner til at jeg blogger nå. Én, det er liksom halvannen uke siden sist, og det trur jeg er det lengste jeg noen gang har brukt mellom to blogginnlegg og jeg er lei av at fjorårsfesten står øverst siden den tross alt skjedde for hundre år siden, og to, jeg trur det er noen på kjøkkenet, hvilket er ensbetydende med at jeg ikke kan lage mat der. Noe må jeg da finne på i mellomtida.

Og det er jo ikke noe å si. Jeg har ikke tid til noe lenger. Det eneste jeg gjør, er å lese, skrive og drekka. I dag sa jeg faktisk til og med nei til det siste for å prioritere de to første, og det er litt drøyt, for i sånne perioder sier jeg alltid til meg sjøl at jeg ikke må være aleine hvis jeg har et annet alternativ, og litt kos i hverdagen får meg til å glemme å være teit på egen hånd. Jeg har nevnt det før, trur jeg, at jeg blir distrahert av det på en god måte. Bare i dag, liksom. Jeg kom hjem, lå i senga mi ei lita stund og lata som om jeg var handicappa, sovna, sov for lenge, våkna, spiste sjokolade, og nå veit jeg ikke om jeg skal orke å lage mat eller ikke. Og tru meg når jeg sier at jeg opprinnelig hadde en plan for dette innlegget, men jeg er ikke i humør til å gjennomføre den. Kanskje når jeg en vakker dag i løpet av helga eller framtida forøvrig blir full eller overtrøtt.

Her, ta en sang jeg er veldig glad i for tida. For om ikke jeg er så fin, er jo egentlig verden rundt meg fin:

Den eneste sangen jeg liker av Von Haze, som er et kjedelig drittband på lik linje med The xx. Men så er dette Salem-remixen av sangen deres Outside the Night og, da, passende titulert Outsyd Tha Nite.

Og se, vinter-Bø! Hva faen er det jeg klager over, egentlig?

Slik går nu dagan

Hello, boyz and girlz. Jeg har ikke en dritt å si lenger. Jeg gjør jo ingenting. Eller altså, jeg gjør jo ting hele tida, faktisk, men det er sånne ting dere ikke har noen interesse av uansett. Y'know, skole, jobb, TV-serier. Snart skal jeg jo til Odda, da.

Jeg vil ikke si at jeg savner alt det tullete dramaet jeg rota meg oppi i fjor, men jeg savner litt følelsen av å ha et liv.

En annen ting er at jeg aldri trudde jeg ville komme til å tenke tanken, men herregud, jeg savner helt seriøst å ha vaskemandag med påfølgende romsjekk. Rommet mitt ser faen meg ut som Hiroshima. Jeg brenner røkelse i ett kjør så det ikke skal lukte innestengt og gammal mat... for det ligger faktisk matrester rundt omkring overalt her. Men jeg bare orker ikke å rydde.

Se, her er arbeidsplassen min:


Og i kjent Linnéa-stil, tenkte jeg å poste et bilde av gratis ting på Kjeller'n, altså studentkafeen i nettopp underetasjon av skolen:


Jeg mener, jeg er jo litt frivillig siden jeg er med på å vise film der? Nå har jeg hamstra Kinder Bueno og Café au chocolat. Det hører forresten med til historien at det ikke kom noen på filmvisning i dag, så Stian, David, Jørgen og jeg satt bare og spiste gratis sjokolade og prata skit i to timer før vi ikke gadd mer.

Jeg kan dessverre ikke love at neste blogginnlegg vil være mer interessant.

Snø i Bø

Fy faen.

Det er ikke det at det er så sabla mye, men det er heller det at vi så vidt har forlatt august. Herregud. Merker at jeg ikke er i Sandefjord lenger, eller for den saks skyld Lier. Jeg gruer meg så sykt til vinter. Jeg er veldig glad for at strømregninga mi er inkludert i husleia, så jeg bare kan gasse på med varmeovn til fanden tar meg når det faktisk blir vinter også månedsmessig.

Ellers har vi på skolen i dag lest tre dikt av Vemund Solheim Ådland. De går sånn:



O

Ok. Brole - fni ek. Ok bo.
E bi.
La to.
Ana. I ek.
O

--

Ti. Na. Vi. O.
Vi.
Vi.

--

Vi. Ti. O. Be.
Vi.
Vi.



Det er sånne ting som gjør at jeg blir oppriktig bekymra for hva jeg egentlig har begitt meg ut på.

Nå: falafel. I kveld: film hos Marte i klassen min. I morra: Tigerstaden og Creare.

Bø, Bø, Bø

(Første gang jeg gikk forbi her, trudde jeg det stod "storkaos.")

Det er i væffal større enn Lierbyen. Litt, i væffal. Trur jeg.

(Utsikt fra kjøkkenet.)

(Utsikt fra verandaen min.)

Oh, og her er klassen min:

Fin gjeng!

Jeg er fortsatt litt misunnelig fordi Skiringssal-folka som bor i Oslo har vorspiel med og hos hverandre før de drar hvert til sitt, men sånn må det kanskje bare bli.

Opprinnelig var det masse mer jeg hadde tenkt å si, men jeg trur ikke jeg gidder.

Det er ikke det at jeg ikke trives

Herregud. Jeg bor på det nest mest perfekte studenthjemmet, jeg kom føkkings inn på det studiet jeg ville som hadde over hundre søkere, men bare plass til femten, jeg har herlige folk i klassen, og jeg har ikke engang lite penger for tida.

Det er bare det at når jeg står på kjøkkenet, har jeg utsikt til midten av området her, og der er det en superkoselig paviljong. Og jeg tenker at jeg har så utrolig lyst til å dra med meg skiringssalerne dit og sitte under der og shoot the shit som i gamle dager.

Og så er det bare det at alle snakker jo om at folkehøyskolen var det beste året i livet deres. Jeg vil ikke at det beste året i livet mitt skal være over.

Her bur eg no:

Nå som jeg endelig har internett, er det på høy tid å la dere ta del i min ferske hybeltilværelse. Så
sånn ser altså omgivelsene mine ut. Eget bad og greier, og kjøkken som deles med Eirin, som i tillegg går i klassen min, og tre andre fysakker ved navn Lise, Henrik og Eirik. Egentlig skal det være en til og, men hvis vedkommende er her i det hele tatt, gjemmer han/hun seg godt.

Og ja. Hver eneste skoledag starter halv elleve, og vi har fri, jeg mener skrivedag, hver onsdag. Det kan jeg leve med. Dessuten er Bø så lite at alt er i gangavstand, men likevel stort nok til at man får trent heftig av å bære matvarer fra butikken og hjem. Og så ligner det litt på Lier, reint utseendemessig. Men der jeg trudde Lier var ganske ille rånemessig, er Bø sånn sett helvete på jord. Seriøst, da Eirin og jeg satt og spiste på gatekjøkkenet oppe ved togstasjonen, kjørte de samme bilene inn i rundkjøringa, tok en runde, og kjørte tilbake igjen samme vei tre ganger minst, med respektivt drithøy hip-hop, drithøy trance og drithøy Hellbillies eller noe lignende møl på anlegget. Lovely.

Men herregud, det er bra her. Og det at innlegget mitt er så innmari overfladisk, skyldes at det er fadderuke og ting som skjer i ett kjør, og jeg ikke helt har tid til å tenke ennå. Kanskje like greit, for på lørdag og søndag da jeg nettopp hadde kommet og ennå ikke hadde fått internett eller vært med på noe opplegg i regi av skolen, ville jeg grine av Skiringssal-savn.

I går var det billig vin på en av plassens to lokale barer, før det var vorspiel oppe på Breisås før det egentlig skulle være solbrilledisco, noe jeg ditsja med glans. Nå venter jeg vel egentlig bare på at jeg skal få melding om når det er nytt vorspiel på Gullbring før det er konsert med Forza. Torsdag er det Karpe Diem-konsert, fredag er det Gåte i Oslo med fine folk jeg savner, og lørdag er det Jethro Tull og Katzenjammer på Gvarv (!). Seriøst. Reint bortsett fra at Gvarv garantert er det tøffeste stedsnavnet i hele Norges land, kommer jeg ikke på noen grunn til at Jethro Tull vil spille der. Men det er fint for meg, da.

En gang jeg har tid skal jeg skrive om dype og fine ting som alle blir varme i hjertet av å lese. Eller noe sånt.

The final countdown

Fy faen. I morra, liksom.

Hvem sier man ikke lærer noe av folkehøyskole?

Pre-Skiringssal: Jeg hata nye folk, fikk angst av tvunget sosialt samvær, og hadde venner som jeg så på film, sladra og festa med. Ikke sjeldent fant jeg på unnskyldninger for å slippe å være med på saker og ting, og sjøl om jeg blei med og hadde det gøy noen timer, lengta alltid deler av meg etter å være aleine, og jeg kunne i væffal ikke finne på å sove over hos noen, for da blei jeg bortimot aggressiv neste morgen, som en slags reaksjon på sosialoverdosen jeg hadde opplevd. Jeg funka ikke uten masse aleinetid i løpet av en dag, og syntes det beste i verden var å være aleine hjemme, deilig isolert som følge av førerkortet jeg ikke hadde og bussavgangene som ikke var der.

Post-Skiringssal: Jeg blir fortsatt nervøs ved tanken på mange nye folk på ett sted, og tvunget sosialt samvær er fortsatt ganske urovekkende, men jeg har fått venner som jeg faktisk savner når de ikke er her - hvilket vil si ganske ofte nå i min sommerferieavsondra tilværelse. Jeg kjenner at det faktisk er ganske mange jeg er oppriktig glad i, og - herregud - jeg tar til og med initiativ til å finne på ting med folk. Jeg får sosialabsitenser, og gruer meg til ferier og ensomhetstid. Det er så ille at jeg til og med vurderer å delta på et par av arrangementa som er en del av åpningsuka i Bø, og det er ikke med folk jeg kjenner en gang. Jeg er ganske livredd for folka jeg skal bo med, men er likevel letta over at jeg skal bo i kollektiv, fordi jeg trur enebolig hadde drept meg.

Hei hurra. Dette er vel min måte å si at jeg har begynt å glede meg en liten smule til jeg kryper ut av skallet om ei uke.

I morra skal jeg leike med Henrik i hovedstaden. Det vil bli min sannsynligvis siste kontakt av skiringssalsk grad før Telemark kommer og tar meg. Men jeg har jo faktisk et liv etter det og (20. AUGUST OMGGGG). Jeg mener, jeg hopper jo ikke akkurat ned i et svart hull heller. Håper jeg, da.

Se, jeg har ei framtid!

Ja, jeg veit at det er føkkings BØ, og ikke akkurat London eller noe sånt, men er det egentlig noe problem når jeg hele livet har vært vant med Lier, og syntes Sandefjord var en utavdegsjælopplevelse? Egentlig er jeg bare glad jeg ikke kommer til å bli dassende rundt hjemme og... og... stuke, i mangel på bedre ord (takk, Thomas, for nyttige tilføringer til vokabularet mitt), noe jeg trudde jeg strengt tatt blei nødt til etter avslaget fra UiT. Jeg sliter fortsatt med pris versus beliggenhet versus luksus i forhold til boligsøking, da, men det ordner seg nok. Alt har som kjent en tendens til å gjøre det. Og siden Imma approves, så kan det vel ikke være så ille? Trur nok dette blir fint, jeg (hvis vi ser bort ifra at jeg er en institusjonalisert folkehøyskoleelev som kommer til å dø i mangelen på sosialt samvær tjuefire-sju, da).

Og ellers savner jeg godfolka så mye at jeg får randomme grineanfall i tide og utide. Mamma og pappa har meldt seg inn i FrP, og jeg lover at det er sært å finne mørkeblå propaganda i posten. Og nå skal jeg snart grille. Prekæs!