Inspirasjon: hagefest

En eller annen gang i uoverskuelig framtid skal jeg ha en stor, gammal villa med en stor, vill hage der vennene våre skal spille konserter på kveldstid under lyset fra lanternene i trærne.

Klikk på bildet for å komme til bildekilden.

Masquerade 04.02.12

Jeg har i veldig mange år drømt om å bli bedt på maskeradeball, så da det ikke skjedde med det første, blei jeg liksom bare nødt til å fikse det sjøl.

Pai, kaker, vin, te, vals, levende lys og vakre mennesker. Og ikke minst fantastisk musikk.

Engangskamerabilder © meg. Speilrefleksbilder © Linda.

Wooden floors and chandeliers

Hallo!

En vakker dag skal jeg bli en sånn flink blogger som kommer med visdomsord og tar fine bilder og i det hele tatt er interessant for andre enn de ytterst spesielt interesserte, men ja. Nå er det bare fordi jeg ville si ifra at HEI VEIT DERE HVA JEG KAN FAKTISK VÆRE GLAD INNIMELLOM OG, og jeg har fortsatt litt lyst til å være et spøkelse, men akkurat nå skal jeg bare drikke masse te og muligens tulle meg inn i korsettet mitt og på lørdag skal jeg bake pai og tenne stearinlys og drikke vin og ha på meg den utrolig fine kjolen min

denne:


og forhåpentligvis unngå å gjøre noe altfor dumt.

Jo, og dette har jeg jo glemt å si. Jeg har jobb nå! Bunnpris, ass, fuck yeah.

Og dere, folk kaller dem depressive, men jeg syns bare de er fine, jeg. Former Ghosts! De passer til oktobermørket.

Når trollmor har lagt sine fem små troll

Nachspiel i Bø. Jeg elsker dette bildet.

Foto: Ingrid i (den forhenværende :( ) forfatterklassen.

P-town statusrapport

Okei, jeg er sånn kembotrøtt akkurat nå, og jeg skal opp tidlig i morra, men jeg føler at jeg bør gjøre dette nå. Bare ikke forvent all verden med refleksjon.

Altså, Porsgrunn-oppholdet skulle jo egentlig vare til den tredje, men som jeg håper alle har fått med seg, skal jeg på MGMT-KONSERT I MORRA (eller teknisk sett seinere i dag). Konsekvensen var at jeg tok halv ni-bussen i stad, og har nå vært hjemme i et par timer. Eller i Bø, da. Spørs jo åssen du ser på det. Pappa kommer klokka ti i morra og henter meg, og så er det Oslo etterpå. Og juleferie. Hvorpå jeg kommer til å gå i søknadshi. Men nå bare tomprater jeg.

For PORSGRUNN. Jeg likte fønkishuset vårt så sinnssykt godt. Hadde det bare ikke vært pisskaldt og utstyrt med et klaustrofobisk kjøkken, hadde jeg vurdert å flytte inn på en permanent, eller i det minste semi-permanent basis:


Et veldig fint hus å gå rundt og høre på Salem i. Og jeg likte Porsgrunn som en by. Og Salem har fått meg til å like vinteren, og når det kom ordentlig snø til Porsgrunn og, gikk jeg rundt i gatene om kveldene for meg sjøl med headsettet guffa ganske høyt på, og bare... mmmmm. Og Grenland Friteater satte opp stykket mitt, og det blei helt perfekt. Og jeg møtte fine folk jeg ikke fikk sagt ha det til. Og og og. Det var et fint opphold.

I dag har jeg vært ganske fyllesjuk fordi jeg i går shotta absint og skylte ned med vin. Sorry. Jeg bare måtte skrive det. Følte meg så sykt kul og bohemsk. Den ene vinen hette til og med boheme.

Natta. I morra skal jeg på konsert.

Fæzt

Hei hopp. Planen var jo ikke egentlig å blogge noe mer fra Porsgrunn, men det var jo før jeg fant ut at vi tydeligvis har trådløst nett i funkishuset vårt likevel. Lol.

Og det er sikkert mye jeg kunne ha sagt om byen og teateret og huset og undervisninga og alt, men det får bli en annen gang, fordi jeg var på fest i går, og begynte etter hvert å føle meg ganske crap, sånn reint mentalt, og da gjorde jeg som jeg alltid gjør når jeg føler meg crap mentalt sett på fest; jeg fisker etter sympati hos utvalgte kontakter i telefonlista mi. Og jeg endte opp med å sende en del meldinger med Henrik, som mente at jeg burde skrive et blogginnlegg om hva jeg mente en god fest burde være. Siden jeg har en tendens til å hate nesten alle fester jeg er på uansett, liksom.

Neida, det var en grov overdrivelse. Jeg gjør jo ikke det i det hele tatt, faktisk. Men det er sinnssykt vanskelig å skulle finne en fellesnevner for hvorfor noen fester blir bra. Så kanskje det er enklere å begynne med å finne ut hvorfor enkelte fester bare suger balle:

1. Jeg drikker for fort og blir dårlig og kvalm og spyr. Ganske klassisk grunn.
2. Jeg er der med folk jeg har lite til felles med.
3. Folk snakker ikke til meg. Delvis sjølforskylt, så klart, i og med at jeg kunne ha prata til folk, jeg og, men det er nesten bare aldri sånn det funker for meg.
4. Det er for høy musikk. Føler meg gammal når jeg skriver det, men jeg hater å måtte rope og anstrenge meg for å få fram noe som helst eller høre hva andre sier. Det ender opp med at jeg ikke gidder å prøve.
5. Noen prøver å sjekke meg opp. HAH, I KNOW. Men hey, jeg er så godt som aseksuell, okei?

... og jeg ser jo det at den tyngstveiende faktoren her, er jo nummer to. Og "lite til felles" går utover det med interesser, altså. Hvis flertallet av de som er der har ei generell livsholdning som bare er så radikalt forskjellig fra min at bølgelengden så helt tydelig bare ikke er der, er det vanskelig å føle seg tilpass, altså. Men samtidig så var jo i festen i går sammen med forfattarstudentar, ein skodespelar og ein ljosmann, og jeg veit jeg beveger meg over i generaliseringsterrenget nå, men kreative folk er jo gjerne en type mennesker jeg har en del til felles med, da. Og nå trur jeg at jeg må slutte å snakke om den spesifikke festen, for det blir bare for kleint.

Pluss at jeg har jo ikke kommet fram til en dritt. Og jeg har jo bare fokusert på den negative biten. Så okey, her er litt brainstorming over enkle faktorer som jeg trur kan gjøre en bra fest:

Bra folk. Bra musikk på pratenivå. Grunne, teite, barnslige lavkultursamtaler. Akkurat passe mengde alkohol i blodet.

Så så enkel er jeg altså. Så hvorfor det skal være så helsikes vanskelig, er jo et godt spørsmål.

Denne utfordringa takla jeg dårlig. Nå må jeg snart opp og ut av senga så jeg kan kjøpe meg smågodt på Ica.

En festbrems' bekjennelser

Jeg har ikke blogga på lenge nå fordi jeg har vært opptatt med andre ting, for eksempel:

Ja, det er meg som har alle stemmene bortsett fra fortelleren. Den er det Stine som står for. Hva det er? Jo, det er vårt nyeste prosjekt i kommunikasjon og kultur. "Nå får du sjansen til å presentere teksten i et helt annet medium og i en helt annen sjanger enn den opprinnelige. Eventyret ble fortalt muntlig, overlevert fra generasjon til generasjon, men du skal nå bruke dagens moderne medier til å presentere den samme fortellingen." Så ja. Vi gjorde så godt vi kunne. Og jeg har stått for alt av tegning og foto. Hva annet kan jeg si enn at jeg rett og slett er dødelig ikke-talentfull? Men så er jo nettopp dét litt av sjarmen, da.

Men det var faktisk ikke det det skulle handle om i dag. For du må tru om igjen hvis du trur at jeg har sittet inne og mekka animasjon hele den tida jeg har vært fraværende fra bloggen. Det er ca. 75 % av sannheta, da, for sånne ting tar tid, det skal jeg love deg, men de resterende 25 % har gått med til andre ting, som for eksempel... eh, festing. Jeg liker ikke det ordet. Det høres barnslig og patetisk og fjortis ut, og kanskje det er nettopp derfor jeg føler meg så ukomfortabel på dem?

Altså, misforstå meg så rett som mulig. Jeg har ikke noe imot det, sånn egentlig. Faktisk syns jeg det er ganske koselig, i væffal i mange tilfeller. Nå er riktignok dette med "fest" et definisjonsbegrep, og de fleste tenker kanskje ikke på en sammenkomst på høyst 15 stykker der du kjenner alle som en skikkelig fest, men det er altså det som er koselig. Jeg drikker vanligvis ikke så mye, og har aldri opplevd å være direkte full før, for det skjønner jeg liksom ikke helt vitsen med. Jeg mener, moroa er jo alle de gøyale minnene, sant? Og hva skal du uten minner? Men nå ja, moralpreken til side. Det var ikke det dette skulle handle om. Ikke i dag.

For dere skjønner én ting, at jeg føler meg tidvis feilkategorisert av mange. Mange påstår (faktisk!) at jeg er "vill" og "gal" og "utadvendt", noe jeg på ingen måte kan si meg enig i. Jeg skal innrømme at jeg er glad i å ta av med gode venner til stede, og er ikke redd for å drite meg ut - men det er hvis jeg kjenner alle. Når det er flere jeg ikke kjenner til stede, får jeg ikke bare prestasjonsangst, men jeg blir rett og slett sky. Det er greit hvis det bare er noen der jeg ikke kjenner, men så straks det blir ganske mange - nei, da løper jeg helst og gjemmer meg, faktisk. Som nå sist, på bursdagsfeiringa mi, da satt jeg i garderoben og stura før jeg dro hjem før midnatt. Men nå skal du få hele historia, og slippe og føle deg utafor.

Altså. Isabel, Thomas, Martin (som jeg egentlig ikke kjenner, bare veit hvem er fordi venner av meg er venner med ham) og jeg gikk sammen for å feire bursdagen vår. Dette skjedde altså sist lørdag. Alle vi inviterte dem vi ville skulle komme, og jeg så fram til ei fin og koselig feiring. Men det jeg overhodet ikke tenkte over, er at det tross alt bare er jeg som tenker som meg, og det er kanskje like greit, men at vi i det minste kunne ha hatt noen tanker til felles, ja, det hadde jo vært greit, særlig med tanke på at vi tross alt stod overfor et snuskete samarbeid. Men. Der jeg hadde overveid nøye hvem jeg ville skulle komme, hadde Isabel tenkt som så at "jeg inviterer hu, for hu er jo ei god venninne av meg, og jeg inviterer hu, sjøl om jeg ikke kjenner a, for hu er jo venninna til hu, så da har jo hu non å værra sammen med og", sant? Og Thomas, han tenkte at "fy faan, jeg skal ta så jævlig av og mekke den festen, JAH, la oss be alle vi kommer over, og ja, bare ta med dere folk dere ikke kjenner, det gjør ingen verdens ting, jo flere, jo bedre, og jo mere vi er sammen ogsåvidere, FORNÅSKALDETFESTES". Såeh. Jah. Martin aner jeg ikke med, fordi jeg, som sagt, egentlig ikke kjenner fyren i det hele tatt.

Så det gikk som det måtte gå. Jeg murte meg inne i garderoben og satt der til klokka var litt over elleve. Da lata jeg som om jeg var sjuk og dro. Det var mange folk der jeg ikke ante hvem var, og som om ikke det var ille nok, virka det som om jeg var den eneste som ikke ante hvem de var, så alle mine venner hang jo med dem jeg ikke ante hvem var, og jeg gikk rundt og følte meg litt fortapt, sånn alt i alt og egentlig. Og jeg innrømmer det gjerne; jeg er glad i oppmerksomhet. Heldigvis ikke avhengig av oppmerksomhet, for det takler jeg ikke folk som er. Men det var masser av oppmerksomhetsavhengige dævler på bursdagsfeiringa vår. Og dem syns jeg er slitsomme, og svarer med å trekke meg tilbake og bli sur hver gang noen av dem som kjenner meg og dermed feilkategoriserer meg som "vill" og "gal" og "utadvendt" prøver å true meg med på ting sammen med de oppmerksomhetsavhengige. Og folk blir overraska over å finne ut at jeg er sånn. Det er som om de trur det er noe gærent med meg fordi jeg ikke danser rundt med plastikkposer på hodet og synger Ole Ivars i D-moll foran vilt fremmede vesener. Og det plager meg, så jeg blir sur, gjemmer meg og/eller reiser hjem.

Akk. Det er hardt å være festbrems.

Og her kommer dagens lille randomme: Jeg har, faktisk helt ubevisst, adobtert sittestillinga til L. Og når sant skal sies, gjør den ikke underverker for en i utgangspunktet frisk og opplagt rygg. Så her er beviset dere alle har venta på: Death Note er faktisk helseskadelig. Ouch.