Det føles som om datoen per akkurat nå er 28. desember 2011. You do the maths i forhold til hvilken dato lørdag i så fall er.
Seriøst. Jeg skjelver og får grineanfall omtrent annenhver natt, og det har pågått siden kanskje midten av april en gang. Unntaket var riktignok Cuba, for der hadde jeg faktisk andre ting å tenke på. For dette er liksom ikke som med ungdomsskolen og videregående, til tross for at jeg syns det var relativt jævlig, det og, men der bodde i det minste alle i området, og var sånn sett tilgjengelige hele sommerferien. Når folka reiser hjem på lørdag, blir det til Hamar, Gjøvik, Kristiansand, Oslo, Stord, Ålesund, Steigen, Arendal, Lørenskog, Kristiansund... kort sagt alle andre steder enn Lier. Ja, det fins tog, og ja, det fins sommerjobber som kan gi penger til togbilletter, men jeg veit jo så altfor godt at alle kommer til å styre såpass mye med sitt i sommer at vi kommer ikke til å tilbringe hele ferien hos hverandre, sjøl om det er det jeg skulle ønske. Nei, jeg veit at dette ikke er slutten, og at jeg garantert kommer til å se den harde kjerna igjen, for folkehøyskoleBFFs holder sammen hele livet, men hva med alle de andre? Hva med Kamilla og Karoline som jeg først begynte å henge med i april? Hva med de jeg alltid tenkte at jeg skulle snakke til, men endte opp med å bare hilse på dem når jeg tilfeldigvis gikk forbi dem på vei til timene? Hva med de jeg har snakka nok med til å vite at jeg vil bli kjent med dem, men aldri egentlig kommet til poenget? Dessuten stresser jeg meg sjøl ved å tenke at NÅ! NÅ! må jeg huske på å gjøre det meste ut av de siste dagene som er igjen, og rekke å gjøre alt det jeg planla tidligere i år, men som aldri blei noe av, og så må jeg si det jeg skal til folk mens jeg fortsatt har sjansen. Men det kommer jo ikke til å skje, vettu. Hvorfor skulle jeg ut av det blå finne guts nok til å la Tor Espen få vite alt jeg veldig lenge har følt at han bør vite, men som kanskje er like greit at han ikke veit fordi jeg allerede har sagt nok, men som jeg likevel trur at ville ha letta ett og annet inni meg, og som jeg føler at han fortjener å få vite fordi han er vennen min, og fordi jeg aldri har møtt en gutt som har gjort sterkere inntrykk på meg? Åssen i huleste skal jeg rekke og tørre å fortelle om min dype fascinasjon overfor mysteriemannen til ham, sånn at han forstår at jeg beundrer ham på den unike måten jeg gjør? Hvorfor faen må dette ta slutt etter bare ett år?
Det er som å vite datoen for sin egen død. Jeg veit det høres dramatisk ut, men jeg har faktisk kommet til det punktet hvor jeg ikke lenger greier å se for meg livet mitt uten Skiringssal. Jeg har med handa på hjertet aldri hatt så gode venner som det jeg har her, og i væffal ikke så mange på ett sted, og jeg vil at alle skal vite det, men sjenansen min tillater det ikke. Hvor mange av dem kommer jeg egentlig til å se igjen når jeg til helga klemmer dem for siste gang? Og sjøl om vi ses igjen, så er det ikke i Sigurd sine loka filosofitimer, eller på toppen av Farmandstredet, eller på den terassen på store-internatet som gir utsikt til hele stjernehvelvet. Og sjøl om vi faktisk er der, så vil det være i ei annen tid, og vi vil ha fått nye impulser, og det vil ha gått lang tid siden sist, og kanskje vi ikke engang kjenner hverandre lenger, men blir stående sammen fordi vi begge håper at det kanskje kan løse seg opp likevel, og så vil alt bli som før igjen, bare at det aldri blir det. Sigarettrøyk mot nattehimmelen, SkyMap-applikasjonen på mobilen til Tor Espen, nuddelparty hos meg klokka tolv om kvelden, vandringer rundt i mørket i Sandefjord sentrum mens vi hører på bølgene og våre egne fotskritt mot den brolagte veien. Det er sånne ting man fikk én gang, og som man griner over at man ikke får igjen.
Ja, jeg lover å nyte den siste tida her. Men ikke uten en viss melankoli.
Uff.. eg tykkjer synd i deg, eg hatar å føle det, sjølv om det ikkje er eg som skal sei hadet og det er ikkje eg som skal forlate noko som nettopp er kommen til meg. Nei, men eg blir trist av å lese dette, og eg skulle ynskje eg kunne gi deg eit ekstra år på Skiringssal saman med venene dine. Diverre kan eg ikkje det, men eg står fast ved at du kan kontakte meg om du ynskjer. <3
SvarSlettJeg vet jo ikke helt hva jeg skal si - Ida K. og du har vel sagt det meste uansett - men jeg føler med deg. Jeg gjør det.
SvarSlettMen samtidig er du heldig som har hatt et år med så fantastiske folk (selv skal jeg bytte videregående til neste år, av grunner jeg ikke er så opptatt av å skrive her), og det kommer alltid til å være med deg. På en eller annen måte.
Og hvis du savner dem, så kontakter du dem, og hvis du finner ut at det er et par av dem du ikke savner så veldig mye likevel (nå høres jeg kynisk ut), så kontakter du dem ikke uansett. Jeg tror du kommer til å få det bra. Helt sikkert.
Klem <3
Akk. Eg følar med deg? Det er ikkje ei kjekk kjensle, og det er berre vondt, men det vil gå seg til, med tida! :)
SvarSlettPå min skole skal alle flytte til Bergen neste år, uten at jeg forstår hvorfor - bortsett fra at det er en knakandes kjekk by. Så det er jo absolutt en mulighet for deg au, om dere er så gode venner som du skriver. Selv om det kanskje er et par år frem i tid og ikke nødvendigvis Bergen. Jeg har inntrykk av at folkehøgskoleelever generelt (med et par unntak) føler det på samme måte som deg. At et år er for kort. Jeg slutter også på lørdag - men overnatter dog til søndag, som eneste elev - uten at det trenger å være negativt. Før eller siden må man slutte, og det er ærlig talt grenser for hvor givende en folkehøgskole er rent fagmessig. Greit å slutte før du ikke tåler trynet på medelevene dine.
SvarSlettFikk en liten klump i halsen nå... off. Det er så trist at sånne ting må ta slutt, sånne ting som egentlig bare burde vare og vare. Avskjeder er forjævlig, men så er de visst en del av livet har noen bestemt. Jeg håper iallefall du får det bra videre, selv om jeg skjønner at det er litt mørkt akkurat nå.
SvarSlettJeg vet ikke helt hva jeg skal si, men jeg føler veldig med deg, det er skikkelig dumt når herlige ting tar slutt. Om ikke annet så formidlet du tankene dine ekstremt godt i dette innlegget, det var nydelig skrevet og ja, det kommer til å være kjipt først, men verden går videre og du vil overleve, selv om en verden uten folkehøgskole kanskje høres ut som en fjern tanke nå.
SvarSlettSånn forøvrig hadde hun ene du hadde begynt å henge med i april veldig fint navn (noen som heter Karoline med K er jo bare nødt til å være kul), men jeg er noe partisk selvsagt ;)
jeg kjenner den følelsen. jeg har vært så heldig å få to år med flotte folk, og fikk emosammenbrudd foran en av dem forrige uke og blabla.
SvarSletttrikset er å ikke la bekymringene over framtida og at det snart er slutt ødelegge de siste dagene, men. lettere sagt enn gjort.
håper du koser deg masse nå, og at folk holder kontakten og shit <3
Jeg blir nesten litt trist av å lese dette her, jeg. Du må ha lykke til, det bør da ikke være så altfor vanskelig å holde kontakten med de nærmeste fra folkehøyskolekretsen. Fremad!
SvarSlettMen finnes det ingen mulighet for at denne Tor Espen leser bloggen din, da? Da bør han jo ha fått med seg et og annet, hæhæ.
JEG OVERLEVDE I DAG! ... så vidt, da men.
SvarSlettMen hey, takk for omtanken, dere. Jeg veit jo at det dere sier er sant, men det føles liksom helt forjævlig likevel.
SV; huff, eg håpar det likevel går bra med deg :/ <3 Eg unnar deg tross alt minst like gøy som du unnar meg, men eg har på følelsen av at nett no ikkje er så kjekt for deg :'c
SvarSlettJa, det var verdas søtaste gåve, og eg skal skrive det med evigvarandre penn bak øyret til ei anledning eg kunne trengje det! Det må vere veldig morosamt (og ikkje minst PERSONLEG!) å få ei slek gåve, eg veit eg hadde nok byrja å sippe av glede. :)
Og jaudå, eg har hatt det kjekt, og det passar godt, for då treng eg ikkje tenkje så mykje, sjølv om det har vorte nok av det óg.
Som sagt, håpar alt går bra med deg! <3