The Great Dictator (1940)

Landet Tomania styres av den grusomme diktatoren Hynkel, som har et like grusomt politi som løper rundt i gatene og synger "We're Aryans!" mens de skrives "JEW" på vinduene til jødiske butikker og andre bedrifter. Ingenting av dette har derimot en arm jødisk barberer fått med seg, ettersom han har ligget i koma siden første verdenskrig. Når han derimot våkner opp igjen, er det bare for å finne ut at diktatoren ligner mistenkelig mye på ham sjøl. Og en dag går det jo som det må gå; de to blir forveksla med hverandre...

Bare for å få sagt det med én gang: jeg veit at det er blasfemi å gi de gode, gamle klassikerne annet enn lovprisning og toppkarakterer, og for all del, mye av det er jo velfortjent og. For herregud, gromøyeblikka i The Great Dictator kommer som jordbær på strå. Som dere kanskje allerede veit, eller har forstått ut fra konteksten, spiller Charlie Chaplin både Hynkel og den ulykksalige barbereren, og som Hynkel er han bare magevrengede morsom. Jeg innbiller meg at han hadde vært enda morsommere hvis jeg faktisk hadde kunnet tysk, ettersom talene hans til folket foregår på en tysk-engelsk sammenparring som jeg bare forstår fragmenter av, men bare sjølve måten han framfører dem på er jo intet mindre enn eksempelsettende. Og bare hele det geniale i at han er "helt vanlig" når massene ikke er der for å se på, og til og med snakker normal engelsk, er jo til å ta av seg hatten for i seg sjøl. Og som Kjetil (klassens største fan av filmen, red. anm.) passa på å understreke for meg gjentatte ganger, blei denne filmen påbegynt lenge før den faktisk hadde premiere. Altså forutså herr Chaplin Hitlers framtid lenge før det faktisk skjedde. Så sånn sett er det jo intet mindre enn mesterlig.

Men. Med den innledninga jeg framviste her, var det jo dømt til å være et men. Jeg greier nemlig ikke å syns at den jødiske barbereren hans er morsom i det hele tatt. Ja, skyt meg nå, men det er et faktum. Forfølgelsesscenene som står og faller på slapstick, en humorform jeg ikke alltid har like mye til overs for, greier bare ikke å fenge meg så veldig. Det blir for dumt for meg, retten og sletten. Ja, vi lever i ei anna tid nå, og ja, vi er vant med andre ting og har andre forhåpninger og Sigmund Freud og oppvekst og filosofi og alt det der, men likevel, liksom. Syntes folk virkelig at dumme politimenn som får steikepanner i hodet var gøy på 1940-tallet? Noen syns jo for så vidt det nå og. Men jeg gjør ikke det.

Veldig ujevnt, med andre ord. Og sjøl om sluttpoenger i gamle filmer alltid er noe for seg sjøl (og noen ganger er det ekstremt positivt ment - for herregud, sluttscena i Some Like It Hot er sikkert filmhistoriens beste), syns jeg dette blir litt i... vel, hva kan jeg si... overkant naivt? Uten å røpe for mye, altså.

Men ja. Genial Hynkel. Slapstick-barberer. Uslåelig spådomsevne. Lite troverdig slutt. Hva kan en stakkars filmanmelder gjøre?

Dommeren har talt: 4