Män som hatar kvinnor (2009)

Én ting med filmklubben: man må se alle typer filmer. I tilfelle du lurte på hva i helvete jeg hadde rota meg borti, mener jeg.

Mikael Blomkvist er en journalist som har gravd litt for lenge i noe han ikke visste var ei felle. Resultatet er noen måneder i fengsel. Lisbeth Salander er en hacker og researcher som får i oppdrag å stalke herr Blomkvist. Før herr Blomkvist åker inn, blir han derimot kontakta av en viss herr Vanger, som ikke får fred før han finner ut hva som egentlig skjedde med sin øyensten, Harriet Vanger, da hun plutselig blei borte i 1966. Mickeboy tenker som så at han har nada å miste, og tar saken. Dette før følgelig frøken Salander greie på, og de ender opp med å prøve å finne ut hva som skjedde sammen.

La meg bare få det ut først: krim er som porno og fotball; det er lagd med ett mål, og det er å tilfredsstille. Intet mer. Ikke noe dypere mening, ikke noe budskap bak. Og jeg misliker krim av samme grunn som at jeg misliker porno og fotball. Eller, i væffal porno ut fra samfunnets generelle defenisjon, og noe nærmere innpå saken gidder jeg ikke å gå inn på nå. Poenget mitt er at jeg greier ikke å la meg fenge langt nedi hjerterota av noe som bare er rein underholdning. God underholdning, går det an å argumentere for, men fortsatt underholdning. Litt langtekkelig, etter egen mening til og med, og særlig i begynnelsen, sjøl om det naturlig nok blir mer intenst etter hvert. Og reint teknisk er jo Menn som hater kvinner en god film. Habile skuespillere og en lys- og fargebruk som setter seerne i den rette stemninga, tyder jo på folk som kan greiene sine i kulissene her. Dette er godt håndverk. Det er ikke til å komme ifra uansett. Og karakterene er jo ganske interessante, til tross for at de er noget sterotype. Så igjen; det er egentlig bare denne fruktløse søken etter noe mer som plager meg her. Jeg er klar over at det er min indre kunstner som snakker her, og at ikke alle har en indre kunstner, og at det garantert er derfor at filmen har blitt hedra som både det ene og det andre og har stappa flere nordmenn inn i kinosalene enn hva man trudde var fysisk mulig. Men når alt kommer til alt, så er filmanmeldeser a matter of personlig mening og evig subjektivitet. Og til tross for at jeg til en viss grad lar meg begeistre, greier jeg ikke å la meg overbegeistre, hvor mye jeg enn prøver.

Så ja. Jeg kjenner mange som ville ha elska denne, og mange som allerede elsker den. Den blei tatt godt imot av de aller fleste (dette veit vi - vi lar publikum sette sine egne karakterer etter endt visning!), og er lett å like, som det meste annet som er mainstream. Og det er like dypt som det meste annet som er mainstream og. Og egentlig prøver jeg ikke å heve meg over alle andre her, for jeg kan jo faktisk digge blockbustere spent i hjel sjøl (jf. The Dark Knight), men dette nådde nå en gang ikke heeeelt opp hos meg. Jeg har sett filmer basert på krimromaner før, og jeg følte ikke at dette blei veldig annerledes.

Dommeren har talt: 4