Reservoir Dogs (1992)

Fordi jeg tross alt gjør noe så vulgært som å blogge på bursdagen hans, og jeg ikke engang har gratulert ham på Facebook'en hans ennå (men jeg har sendt melding, så han har ingenting å klage på): GRATULERER MED DAGEN, HÅKON. Du er en bra mann. Stay that way.

Som Tor Espen sa da vi snakka om filmen rundt middagsbordet i går, så er dette jo ingen dårlig film. På langt nær, faktisk. Det fins så mye mer som er så totalt sugent der ute at dette bør jo strengt tatt ha kremfaktor (noe den for så vidt også har hos de aller fleste anmeldere). Men grunnen til at jeg ikke tar helt av av engasjement her, er liksom den samme grunnen til at jeg helt sikkert var altfor streng med Be Kind Rewind og; når regissøren har gjort så ufattelig mye awesome etterpå (eller før, som jo er tilfellet i Be Kind Rewind), bygger du deg opp ei viss forventning. Og den er lett å drepe hvis det ikke er like genialt som du er vant med.

Reservoir Dogs følger en gjeng ranere gjennom noen intense timer der ei diamantstjelingsøkt ikke gikk heeeelt som planlagt. Politiet venta allerede på dem da de kom dit, folk blei drept, og noen blei såra inn til marg og bein. Noen har tysta på dem, men hvem?

I typisk Tarantino-stil faller bitene i puslespillhistorien på plass gjennom tilbakeblikk og gradvise forklaringer. Et snedig grep, med bare den lille ulempa at folk lett lar seg forvirre. Og ja, jeg innrømmer at jeg også i denne filmen sleit med å henge med rundt hver eneste sving. Og når du ikke alltid henger med, er det lett for å kjede seg, til tross for at utvalgte enkeltscener bare gjør intenst godt å se på (jf. torturscena, sjøl om det helt sikkert kom ut fullstendig feil i sammenhengen...). Jeg er fortsatt litt usikker på hva som egentlig skjedde helt til slutt. Bortsett fra det helt åpenbare, mener jeg.

Men MANUSET! Én ting Tarantino-fans ikke vil la seg skuffe over, er de kjappe replikkene og killerdialogene som er i like stor grad på plass her som i de seinere filmene hans. Og for min del er nettopp de hele filmen. I all oppriktighet og fortrolighet skal jeg avsløre at sjølve historia ikke fenger meg så veldig mye, og da er det deilig å ha noen juicy ord å lene seg på. Og en mye yngre, nesten kjekk Steve Buscemi som mr. Pink ("Why do I have to be Mr. Pink?" "Because you're a fag.") er definitivt win.

Ja. Litt rot, en ikke så spennende historie og replikker det svinger av. Hva slags karakter skal det koke ned til? Ingen har noen gang påstått at anmelderlivet er enkelt.

Dommeren har talt: 4