Be Kind Rewind (2008)

Jeg veit jo helt egentlig at det er så feil, så feil å sammenligne filmer opp mot regissørens tidligere triumfer, men når det er snakk om Michel Gondry, er det faktisk uunngåelig. Jeg mener, hallo. Vi snakker om fyren som står bak gullklumper som Eternal Sunshine of the Spotless Mind og Science of Sleep. Michel Gondry er den eneste grunnen til at jeg så denne filmen i det hele tatt. Så ja; uunngåelig.

Jack Black føkker opp videobutikken som bestevennen hans har lovt å passe på mens onkelen hans er borte ved at han gjør seg sjøl magnetisk og visker vekk alt som er av innhold på de stakkars søte VHS-bånda. I håp om at de trøtte innbyggerne i ingenmannslandbygda deres ikke vil merke noen verdens ting, bestemmer de seg for å spille inn filmene sjøl. Mot all formodning blir dette tatt imot med åpne armer, kyss, klapp og klem, og idyllen er et faktum. Det vil si, helt til Hollywood finner ut at de snyter på rettighetene deres.

Det er ikke til å komme ifra at dette er ei søt historie. Det er jo det. Og jeg lar meg sjarmere. Jeg gjør jo det. Men det er noe alvorlig i veien med rollebesetninga her. Mos Def er sympatisk, men når man går fra å ha Gael García Bernal i hovedrollen i Science of Sleep, til, vel, Jack Black i Be Kind Rewind, så er overgangen alt annet enn glidende. Jeg er av den oppfatninga av at svært mange av dem som leser bloggen min, veit åssen mitt forhold til førstnevnte er. Jeg kan bare si med en gang at forholdet mitt til sistnevnte er ca. motsatt. Jeg veit ikke helt, jeg syns bare det blir for mange grimaser og kroppslyder, akkurat som med Jim Carrey. Det er moro til en viss grad, helt til det bare blir krampaktig og manisk og slitsomt. Jack Black greier bare ikke å være morsom ved hjelp av overspillinga si, og når de morsomme øyeblikka i filmen er ganske halvhjerta i tillegg, blir dette sjelden mer enn skjeive smil og lav fnising.

Men det er ikke bare elendighet. For uansett hvor uheldig han måtte finne på å være med rollevalget (og la det være sagt; jeg likte faktisk Jim Carrey i Eternal Sunshine), så er det ikke til å komme ifra at Michel Gondry er en habil mann, sånn, generelt. Og ja, historia i seg sjøl er, som nevnt, ekstremt sjarmerende, og den har, hva skal jeg si, stort potensiale. Det er bare synd å se den bli sløst bort på herr Black og et svakt manus. Men alt i alt koste jeg meg jo tross alt mens jeg så den, så du kan trygt se den uten å ødelegge lørdagskosen.

Dommeren har talt: 4