Yes Man (2008)

Se åssen det går når det ikke er jeg som får velge hvilken film vi skal se! Da blir det Jim Carrey-komedie, vettu, og Jim Carrey er en kar jeg bare får mindre og mindre til overs for med åra. Denne filmen er et prakteksempel på hvorfor.

Plottet er bare så helstøpt teit at du skjønner at det er en dårlig film bare ut fra dét, sjøl om ikke Jim Carrey hadde spilt hovedrollen engang. En mislykka hvermannsen ved navn Carl melder seg litt motvillig på et sjølhjelpskurs der han skal lære å bli mer positiv til nye muligheter. Etter dette sier han ja til ethvert tilbud han får, noe som - selvfølgelig - fører til forviklinger. Med på lasset kommer òg en tam obligatorisk kjærlighetshistorie, som du veit åssen begynner, går for seg og slutter med én gang jenta, som forresten heter Allison, viser seg på skjermen.

Jeg behøver vel knapt fortelle mer, fordi du veit hva du får. Overspilling, grimaser, "sprø" situasjoner og et manus som knapt nok henger sammen er stikkord til noe som rett og slett er kjeeeeedelig fra ende til annen. Jeg lo én gang i løpet av hele filmen, og da var det vel ikke mer enn et enkelt "høh!" (som for ordens skyld dukka opp i ei scene der Carl snurrer seg inn i teip og ser rar ut idet han gjør det).

Jeg har ikke latt filmen stryke, rett og slett fordi den først og fremst er kjedelig, og tross alt ikke tar seg sjøl for noe mer enn hva den er. Dessuten liker jeg sangene og tekstene til Allison sitt band.

Som en fun fact kan jeg forresten nevne at denne fikk jeg, av alle ting, faktisk anbefalt av en spanskvikar vi hadde nu og da, som mente at vi heller burde se denne enn La casa de Bernarda Alba. Jeg... ja. Jeg har ikke så mye mer å si om dét, egentlig.

Dommeren har talt: 2